Spørsmålet i saken

EU-domstolen avsa 24. september 2026 prejudisiell avgjørelse i C-511/25 Prokoda. Saken gjelder tolkningen av forordning (EU) nr. 604/2013 [Dublin III] artikkel 17 første ledd. 

Sakens bakgrunn

En russisk transkvinne (E.K.) søkte om asyl i Tsjekkia. Tsjekkiske myndigheter mente at Nederland var ansvarlig for behandlingen av kvinnens asylsøknad etter Dublin III artikkel 3 nr. 2. I henhold til denne bestemmelsen skal den medlemsstat der søknaden om internasjonal beskyttelse først ble inngitt være ansvarlig for å behandle asylsøknaden, med mindre det er mulig å utpeke noen annen ansvarlig medlemsstat etter reglene i forordningen. Kriteriene for hvilken medlemsstat som er ansvarlig følger av forordningens kap. III. Etter artikkel 3 nr. 1 er det kun den medlemsstaten som er ansvarlig etter kapittel III som skal behandle asylsøknaden. Artikkel 3 nr. 2 fremstår dermed som en bestemmelse for de tilfellene der kriteriene i del III ikke peker ut en ansvarlig medlemstat.

E.K. klaget på beslutningen om at Nederland skulle behandle asylsøknaden. Hun anførte at tsjekkiske myndigheter ikke hadde verifisert hvorvidt asylsystemet i Nederland led av systemiske feil som innebar en for risiko for umenneskelig eller nedverdigende behandling som fastsatt i EUs Charter om grunnleggende rettigheter artikkel 4. 

Dublin III artikkel 17 nr. 1 åpner for at en medlemsstat kan behandle en asylsøknad selv om en annen medlemsstat er ansvarlig etter artikkel 3 nr. 1, som altså viser til kriteriene i kapittel III. Tsjekkiske myndigheter anførte at bestemmelsen ikke gjør seg gjeldende i denne saken, ettersom Nederland var ansvarlig land etter artikkel 3 nr. 2, ikke kapittel III som artikkel 17 nr. 1 viser til.   

Spørsmålet for EU-domstolen er om Dublin III artikkel 17 nr. 1 må tolkes slik at en medlemsstat som ikke er ansvarlig for å behandle en asylsøknad etter reglene i kapittel III, likevel kan behandle asylsøknaden selv om en annen medlemsstat er utpekt som ansvarlig etter artikkel 3 annet ledd.

EU-domstolens vurdering

Artikkel 17 nr. 1 fastsetter at enhver medlemsstat kan behandle en asylsøknad som er inngitt til den av en tredjelandsborger eller statsløs, selv om slik behandling ikke er dens ansvar i henhold til kriteriene i forordningen. 

EU-domstolen uttaler at bestemmelsen kan tolkes på to ulike måter. 

Bestemmelsen kan tolkes som at den kun tillater medlemsstater å behandle en asylsøknad der en annen medlemsstat kan utpekes etter reglene i kapittel III, jf. artikkel 3 nr. 1. En slik tolkning stenger for at en medlemsstat kan behandle en asylsøknad der det følger av artikkel 3 nr. 2 at en annen medlemsstat er ansvarlig for behandlingen av søknaden. 

Bestemmelsen kan imidlertid også tolkes som at den tillater en medlemsstat å behandle en asylsøknad selv om denne medlemsstaten ikke er ansvarlig for behandlingen etter reglene i Dublin III-forordningen. En slik tolkning åpner for at en medlemsstat behandler en asylsøknad selv om en annen medlemsstat er ansvarlig etter artikkel 3 nr. 2. 

Ettersom ordlyden er tvetydig, ser EU-domstolen hen til bestemmelsens kontekst og formål. Bestemmelsens forhistorie kan også være relevant for tolkningen. 

Hva gjelder konteksten, viser EU-domstolen til at artikkel 3 er plassert i forordningens kapittel II. Kapittel II fastsetter generelle prinsipper og sikkerhetsmekanismer, og definerer prinsippene for tilgang til å søke om asyl. 

Artikkel 3 gir regler for å fastsette den ansvarlige medlemsstaten for behandlingen av en asylsøknad. Artikkel 3 nr. 1 gir uttrykk for prinsippet om at en asylsøknad bare skal behandles av én medlemsstat, og at denne medlemsstaten skal være den som reglene i kapittel III peker ut som ansvarlig. Artikkel 3 nr. 2 peker ut ansvarlig medlemsstat i særlige tilfeller der reglene i kapittel III ikke gir grunnlag for det, eller der overføring av asylsøkeren til den ansvarlige medlemsstaten kan være i strid med Charteret artikkel 4. 

På bakgrunn av dette mener EU-domstolen at det ville være inkonsistent å tolke artikkel 17 nr. 1 slik at den bare gir medlemsstater adgang til å behandle en asylsøknad der en annen medlemsstat er ansvarlig medlemsstat etter artikkel 3 nr. 1, men ikke ansvarlig medlemsstat følger av artikkel 3 nr. 2. 

EU-domstolen viser til at en slik tolkning er i tråd med forhistorien til bestemmelsene. Reglene i artikkel 3 og 17 har sine forgjengere i forordning (EF) nr. 343/2003 [Dublin II] artikkel 3 og 13. 

De parallelle bestemmelsene i Dublin II-forordningen ga helt klart medlemsstatene adgang til å behandle en asylsøknad selv om en annen medlemsstat var ansvarlig medlemsstat etter den parallelle bestemmelsen til dagens artikkel 3 nr. 2.

EU-domstolen viser også til Kommisjonens begrunnelse for å endre rekkefølgen og systematikken i bestemmelsene fra Dublin II-forordningen og at intensjonen var å opprettholde de grunnleggende prinsippene Dublin II fastsatte. 

I lys av EU-lovgivers intensjon, mener EU-domstolen at ordvalget i artikkel 17 nr. 1, som kan tolkes som at det avgrenser mot tilfellene der ansvarlig medlemsstat bestemmes etter artikkel 3 nr. 2, er en inkurie heller enn et uttrykk for en intensjon om å endre rettstilstanden. 

På bakgrunn av bestemmelsens kontekst, mener EU-domstolen at artikkel 17 nr. 1 må tolkes slik at enhver medlemsstat kan velge å behandle en asylsøknad som er inngitt på sitt territorium, selv om en annen medlemsstat kan utpekes som ansvarlig etter reglene i artikkel 3 nr. 2. 

Tolkningen støttes av formålet til artikkel 17 nr. 1. Bestemmelsen søker å opprettholde medlemsstatenes rett til å gi internasjonal beskyttelse etter eget ønske, på grunnlag av politiske, humanitære eller praktiske hensyn, selv om reglene i forordningen ikke utpeker dem som ansvarlige for behandlingen av asylsøknaden. 

I lys av formålet med artikkel 17 nr. 1, kan ikke bestemmelsens anvendelsesområde innskrenkes til å kun omfatte situasjoner der behandlingsansvarlig medlemsstat følger av reglene i kapittel III.

EU-domstolens konklusjon 

Dublin III artikkel 17 nr. 1 skal tolkes slik at en medlemsstat som ikke er ansvarlig stat etter kriteriene i kapittel III likevel kan beslutte å behandle en søknad asyl som er inngitt til denne staten, selv om en annen medlemsstat er utpekt som ansvarlig for behandlingen av søknaden etter Dublin III artikkel 3 annet ledd. 

Norge deltar i Dublin-samarbeidet gjennom Avtale av 19. januar 2001 mellom Norge og Island og Det europeiske fellesskap om kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som fremlegges i Norge, Island eller en medlemsstat. Etter avtalens artikkel 4 skal Norge på selvstendig grunnlag avgjøre om nye rettsakter som videreutvikler Dublin-regelverket skal godtas og innarbeides i intern rett. 

Dublin-konvensjonen ble erstattet av rådsforordning (EF) nr. 343/2003 [Dublin II], som senere ble erstattet av forordning (EU) nr. 604/2013 [Dublin III]. Begge har vært gjennomført i Norge. 

Dublin III ble nylig erstattet av forordning (EU) 2024/1351 om asyl- og migrasjonshåndtering (AMMR). AMMR videreutvikler Dublin-regelverket, men forordningen innfører også nye regler for overordnet styring av asyl- og migrasjonshåndteringen i EU og for jevnere byrdedeling mellom EUs medlemsstater, se Prop. 37 LS (2025-2026) pkt. 3.2.2. 

AMMR del III, V og VII er inntatt i norsk rett, og gjennomført i utlendingsloven § 32 første og fjerde ledd. 

Dublin III artikkel 3 nr. 1 og 2 er videreført i forordning (EU) 2024/1351 artikkel 16 første og annet ledd. Dublin III artikkel 17 nr. 1 er videreført i forordning (EU) 2024/1351 artikkel 35 første ledd. Bestemmelsene er plassert i AMMR del III, og er dermed inntatt i norsk rett. Praksis fra EU-domstolen om tolkningen av Dublin-regelverket er en «tungtveiende rettskilde for norske domstoler», jf. LB-2024-153992 med henvisning til HR-2022-863-A avsnitt 20.

Det er ingen grunn til at EU-domstolens uttalelser i saken om tolkningen av bestemmelsene i Dublin III ikke skal få anvendelse for de parallelle reglene i AMMR. 

Etter dette må forordning (EU) 2024/1351 artikkel 35 første ledd tolkes slik at en medlemsstat som ikke er utpekt som ansvarlig stat etter kriteriene i kapittel II eller III likevel kan behandle en søknad om asyl som er inngitt til denne staten, selv om en annen medlemsstat er utpekt som ansvarlig for behandlingen av søknaden etter forordning (EU) 2024/1351 artikkel 16 annet ledd. 

EPB