Spørsmålet i saken

Den 24. september 2026 avsa EU-domstolen prejudisiell avgjørelse i sak C-151/25 Viaudret. Saken gjelder tolkningen av Konvensjon om tilgang til miljøinformasjon, allmenn deltakelse i beslutningsprosesser og tilgang til rettsmidler i saker vedrørende miljø [Århuskonvensjonen] artikkel 6 nr. 1 og 10. Århuskonvensjonens såkalte «første pilar» er gjennomført i direktiv 2003/4/EF [miljøinformasjonsdirektivet], men direktivet går i noen tilfeller lenger enn konvensjonen.

Sakens bakgrunn

Selskapet Parc Éolien de Leuze-en-Hainaut SA har hatt en kombinert miljø- og byggetillatelse til å oppføre og drifte en vindmøllepark på 10 vindmøller siden 2009. 

I 2020 søkte en av operatørene for vindmølleparken om å forlenge tillatelsen frem til 28. august 2039. Søknaden ble godkjent. Beslutningen om å forlenge miljø- og byggetillatelsen ble sendt til berørte kommuner, men det ble ikke gjennomført offentlig deltakelse forut for beslutningen. 

F.B. anla sak med krav om at avgjørelsen ble annullert. Han anførte at tillatelsen ikke kunne forlenges uten at det ble foretatt en offentlig deltakelse i samsvar med Århuskonvensjonen. Den foreleggende rett, har i den anledning spurt EU-domstolen spørsmål om tolkningen av Århuskonvensjonen artikkel 6. 

Spørsmålet er om Århuskonvensjonen artikkel 6 nr. 1 og 10 er til hinder for nasjonal lovgivning som innebærer at en avgjørelse om forlengelse av en tillatelse til en aktivitet som er omfattet av konvensjonens vedlegg I, gis uten allmenhetens deltakelse. 

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen viser innledningsvis at den har kompetanse til å treffe avgjørelse om tolkningen av Århuskonvensjonen, ettersom denne er en del av unionens rettsorden. 

For aktiviteter oppført i Århuskonvensjonens vedlegg I, krever artikkel 6 nr. 1 og 10 at artikkel 6 nr. 2–9 skal anvendes i fire bestemte tilfeller. Dette er når det gis en tillatelse til en aktivitet oppført i vedlegg I, for avgjørelser om endringer eller utvidelser av en slike tillatelser, for avgjørelser om endringer eller utvidelser som i seg selv oppfyller terskelverdier eller kriterier angitt i vedlegget og når offentlig myndighet tar driftsvilkårene for en slik aktivitet opp til fornyet vurdering eller oppdatering. 

Selve tillatelsen til vindmølleparken som ble gitt siste gang i 2017, falt inn under det første alternativet. 

EU-domstolen går over på å vurdere om avgjørelsen om forlengelse faller inn under noen av de fire tilfellene. Ettersom forlengelsen ikke endrer tillatelsens karakteristikker, faller den ikke inn under alternativ to eller tre. Vedlegg I punkt 22 gjelder kun fysiske endringer eller utvidelser, jf. The Aarhus Convention: An Implementation Guide.

Det følger av Århuskonvensjonen artikkel 6 nr. 10 at når en offentlig myndighet revurderer eller oppdaterer de «driftsmessige betingelsene for en aktivitet» etter nr. 1, må enhver part sikre at prosedyrene i artikkel 6 nr. 2 til 9 følges. 

Ordlyden «driftsmessige betingelsene for en aktivitet» er ikke definert i konvensjonen. En alminnelig språklig forståelse av ordlyden tilsier at den omfatter betingelsene en aktivitet skal finne sted i henhold til. Den perioden aktiviteten skal tillates, utgjør en slik betingelse.

En slik tolkning av ordlyden støttes av bestemmelsens kontekst og formål. 

EU-domstolen uttaler at Århuskonvensjonen artikkel 6 nr. 10 må leses i lys av vedlegg I punkt 22. Ettersom punkt 22 bare omfatter fysiske endringer eller utvidelser, gjelder artikkel 6 nr. 10 endringer av gjeldende driftsvilkår. Disse to bestemmelsene supplerer hverandre. Dette bekrefter at fornyelse av en tillatelses varighet kan anses som en revurdering eller oppdatering av de «driftsmessige betingelsene for en aktivitet», jf. artikkel 6 nr. 10. 

Formålet med Århuskonvensjonen artikkel 6 er å beskytte menneskers og fremtidige generasjoners rett til å leve i et miljø som tilfredsstiller deres helse og velbefinnende. I lys av bestemmelsens formål må offentligheten ha mulighet til å uttale seg om forhold som anses relevante ved utvidelse av tillatelsens varighet, jf. artikkel 6 nr. 6 og 7. Dette kan omfatte den aktuelle aktivitetens fysiske og tekniske karakteristika, aktivitetens vesentlige virkninger på miljøet, og de forventede tiltakene for å forebygge eller begrense virkningene. 

Selv om allmenheten hadde mulighet til å uttale seg om slike forhold før selve tillatelsen i første omgang ble gitt, i henhold til vedlegg I punkt 20, er det grunn til å la allmenheten uttale seg på nytt. Særlig ettersom man først i senere tid vil kunne se hvordan aktiviteten reelt sett har påvirket miljøet. I tillegg vil utviklingen av ny teknologi kunne bidra inn i aktiviteten på en ny og bedre måte. 

Vurderingen må derfor være om det er mulig å fortsette den aktuelle aktivitet på tilsvarende vilkår, om disse vilkårene må oppdateres, eller om hele aktiviteten bør legges ned. Formålet med artikkel 6 krever følgelig allmenhetens deltakelse i slike saker om fornyet tillatelse som saken gjelder. 

Det tilkommer den foreleggende rett å vurdere om bestemmelsene i Århuskonvensjonen artikkel 6 nr. 2–9 skal anvendes i saken. Vurderingen må skje i lys av aktivitetens art, tillatelsens varlighet, varigheten av den omsøkte forlengelsen, og innvirkningene på miljøet. Det er uten betydning at den første avgjørelsen om å gi tillatelse til aktiviteten fulgte reglene om offentlig deltakelse.

EU-domstolens konklusjon 

Århuskonvensjonen artikkel 6 nr. 1 og 10 er til hinder for at nasjonal lovgivning som innebærer en avgjørelse om forlengelse av en tillatelse til aktivitet som er omfattet av konvensjonens vedlegg I skjer uten allmenhetens deltakelse. 

Norge er part i Konvensjon om tilgang til miljøinformasjon, allmenn deltakelse i beslutningsprosesser og tilgang til rettsmidler i saker vedrørende miljø [Århuskonvensjonen]. Århuskonvensjonens såkalte «første pilar» er gjennomført i direktiv 2003/4/EF [miljøinformasjonsdirektivet], men direktivet går i noen tilfeller lenger enn konvensjonen. Miljøinformasjonsdirektivet er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XX.I, og er gjennomført i lov 9. mai 2003 nr. 31 om rett til miljøinformasjon og deltakelse i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet (miljøinformasjonsloven). 

EU-domstolens praksis om tolkningen av Århuskonvensjonen gir uttrykk for hvordan EUs medlemsstater skal tolke konvensjonen. Slik praksis er imidlertid ikke bindende for Norge som ikke er part i EU. Likevel gir domstolens praksis som regel et godt uttrykk for hvordan konvensjonen praktiseres og forstås av en rekke av medlemsstatene. Århuskonvensjonen skal tolkes i samsvar med Wien-konvensjonen om traktatsretten [VCLT]. Rettspraksis inngår kun som en «supplementary means of interpretation», og er derfor ikke av særlig stor rettskildemessig verdi, jf. VCLT artikkel 32. EU-domstolens tolkning av miljøinformasjonsdirektivet vil likevel være relevant for EØS-retten. 

CH