Spørsmålet i saken
Den 24. september 2026 avsa EU-domstolen prejudisiell avgjørelse i sak C-900/24 SVB. Saken gjaldt spørsmålet om virkningen av ugyldige avtalevilkår, jf. direktiv 93/13/EØF [forbrukeravtaledirektivet] artikkel 6 nr. 1 og 7 nr. 1.
Sakens bakgrunn
Den 21. november 2012 inngikk Glarner en avtale med selskapet SVB om fjernvarmeforsyning. Avtalen var en standardavtale utarbeidet av SVB. Den inneholdt to særskilte prisendringsvilkår, der ett knyttet seg til leverings- og målprisen og ett til forbruksprisen.
I perioden 2015–2019 endret SVB forbruksprisen årlig i henhold til prisendringsvilkåret. SVB endret også vilkåret om prisendring ensidig den 24. april 2019 med virkning fra 1. mai 2019. Glarner har betalt alle fakturaene fra SVB.
Den 3. juli 2019 anla Glarner sak mot SVB, med krav om at prisendringsvilkårene i standardavtalen var ugyldige. Den regionale ankedomstolen i Berlin, som er den foreleggende rett, er kommet til at vilkårene er urimelige ettersom de ikke oppfyller kravet til gjennomsiktighet.
Den foreleggende rett er i tvil om hvilken virkning de ugyldige vilkårene skal få etter forbrukeravtaledirektivet artikkel 6 nr. 1 og 7 nr. 1.
Etter tysk rettspraksis må en forbruker gjøre gjeldende at vilkåret er urimelig senest tre år etter mottakelsen av fakturaen hvor prisforhøyningen fremgår, for at det urimelige vilkåret skal anses å være uten virkning. Den prisen som er nådd tre år før forbrukerens første innsigelse, trer dermed i stedet for den opprinnelig avtalte prisen. Den tyske nasjonale rettspraksisen omtales heretter for «treårsregelen».
Det første spørsmålet er om treårsregelen er i strid med forbrukeravtaledirektivet artikkel 6 nr. 1 og 7 nr. 1.
Det andre spørsmålet er om forbrukeravtaledirektivet artikkel 6 nr. 1 og 7 nr. 1 er til hinder for nasjonal lov eller rettspraksis som åpner for at en næringsdrivende ensidig, med virkning fremover i tid, kan endre et prisvilkår i en avtale om energiforsyning fordi det opprinnelige vilkåret er erklært ugyldig.
EU-domstolens vurdering
Det første spørsmålet
Forbrukeravtaledirektivet artikkel 6 nr. 1 og 7 nr. 1 regulerer virkningene av et urimelig avtalevilkår. Når et avtalevilkår er urimelig, skal den rettsstillingen som forbrukeren ville ha vært i uten det urimelige vilkåret gjenopprettes.
Hovedregelen er at en avtale som kan opprettholdes uten de urimelige vilkårene forblir bindende mellom partene, men uten disse vilkårene, jf. artikkel 6 nr. 1.
Medlemsstatene må vurdere hvorvidt en avtale kan opprettholdes uten de urimelige avtalevilkårene i henhold til deres rett. En avtale skal prinsipielt opprettholdes uten de urimelige vilkårene der dette er rettslig og objektivt sett mulig i samsvar med nasjonale regler.
Det avgjørende er om forbrukeren kan stilles i samme rettslige og faktiske situasjon som om det urimelige vilkåret aldri hadde vært en del av avtalen.
Dersom avtalen ikke kan bestå uten det urimelige vilkåret, skal avtalen som hovedregel anses ugyldig i sin helhet. Dersom dette ikke kan gjøres uten å være til ugunst for forbrukeren, kan nasjonale domstoler utfylle avtalen med bestemmelser fra nasjonal rett.
Lovgiver må imidlertid ha vurdert at de nasjonale reglene treffer en rimelig balanse mellom forbrukerens og den næringsdrivendes rettigheter og forpliktelser. Generelle regler som åpner for å supplere avtalen på grunnlag av rimelighetshensyn eller etablert sedvane, oppfyller ikke dette kravet.
Det følger av forbrukeravtaledirektivet artikkel 7 nr. 1 at medlemsstatene må ha effektive og egnede midler til å bringe bruken av urimelige avtalevilkår til opphør. Bestemmelsen er til hinder for at nasjonale domstoler gjennom en rettslig fortolkning endrer et vilkår som er satt til side som urimelig.
Formålet med dette er å ivareta bestemmelsens preventive virkning som skal hindre næringsdrivende i å lage urimelige avtalevilkår. Dersom nasjonale domstoler i praksis kan lage nye avtalevilkår ved å tilpasse det urimelige avtalevilkåret, vil ikke den næringsdrivende bli avskrekket fra å lage urimelige vilkår.
EU-domstolen går deretter over på å se konkret på treårsregelen.
Denne nasjonale regelen innebærer at de urimelige vilkårene opprettholdes til skade for forbrukeren i de tre årene før innsigelsen blir gjort gjeldende. Dette er i strid med kravene som følger av forbrukeravtaledirektivet artikkel 6 nr. 1.
Ved vurderingen av om avtalen kan opprettholdes uten de urimelige vilkårene, må den nasjonale domstolen vurdere dette i samsvar med kravene redegjort for ovenfor. Den må vurdere om forbrukeren utsettes for særlig skadelige virkninger. Dersom Glarner gjennom tyske regler om uberettiget berikelse kan kreve tilbakebetaling, taler dette for at opprettholdelse av avtalen uten de urimelige vilkårene ikke er til skade for forbrukeren.
EU-domstolen konstaterer videre at den nasjonale rettspraksisen er bygget på regler i den tyske lovboken om avtaletolkning. Disse lovbestemmelsene er ikke egnet til å avhjelpe de urimelige prisvilkårene.
Avslutningsvis uttaler EU-domstolen at forbrukerens vilje er avgjørende ved vurderingen av hvilke konsekvenser det vil ha for forbrukeren dersom avtalen kjennes ugyldig eller det urimelige avtalevilkåret settes til side.
Følgelig er artikkel 6 nr. 1 og 7 nr. 1 til hinder for nasjonal rettspraksis, slik som treårsregelen, som gjennom supplerende fortolkning fyller tomrommet som oppstår når et urimelig avtalevilkår settes til side, og dermed opprettholder deler av vilkårets virkninger
Det andre spørsmålet
EU-domstolen innleder med å vurdere om den næringsdrivendes rett til å ensidig endre et avtalevilkår avspeiler «ufravikelige lover eller forskrifter», jf. forbrukeravtaledirektivet artikkel 1 nr. 2. Slike forhold faller utenfor direktivets anvendelsesområde. Bestemmelsen skal tolkes strengt.
For at et kontraktsvilkår skal anses å «avspeile» en lov eller forskrift, må den gjengi det normative innholdet i bestemmelsen på en slik måte at den kan betraktes for å gi uttrykk for denne rettsnormen. Dette gjelder ikke dersom vilkåret ordrett svarer til lovbestemmelsen, eller det er gitt en henvisning til denne.
Det tilkommer den foreleggende rett å vurdere hvorvidt det aktuelle prisendringsvilkåret gjenspeiler nasjonal lov.
EU-domstolen uttaler imidlertid at den aktuelle tyske bestemmelsen i denne saken ikke krever en tilpasning av den avtalte pris etter at det urimelige vilkåret er erklært ugyldig. Følgelig synes lovbestemmelsen ikke å være en bindende «lov eller forskrift», jf. forbrukeravtaledirektivet artikkel 1 nr. 2.
EU-domstolen vurderer videre hvorvidt vilkåret er ugyldig.
Det må sees hen til om formålet med, og retningslinjene for, prisendringen er klart beskrevet i standardavtalen. Det må undersøkes om forbrukeren på grunnlag av klare og forståelige kriterier kan forutse eventuelle endringer av prisene. Mangel på opplysninger kan ikke kompenseres med at forbrukeren forløpende under avtalens løpetid informeres om endringene i prisen med et rimelig varsel og med en rett til å avslutte avtalen dersom den ikke aksepterer prisendringen.
EU-domstolens konklusjon
Følgelig er artikkel 6 nr. 1 og 7 nr. 1 til hinder for nasjonal rettspraksis, slik som treårsregelen, som gjennom supplerende fortolkning fyller tomrommet som oppstår når et urimelig avtalevilkår settes til side, og dermed opprettholder deler av vilkårets virkninger.
Forbrukeravtaledirektivet artikkel 6 nr. 1 og 7 nr. 1 er til hinder for nasjonal lov eller rettspraksis som åpner for at en næringsdrivende ensidig, med virkning fremover i tid, kan endre et prisvilkår i en avtale om energiforsyning fordi det opprinnelige vilkåret er erklært ugyldig.
Direktiv 93/13/EØF [forbrukeravtaledirektivet] er tatt inn i EØS-avtalens vedlegg XIX, og gjennomført i norsk rett ved lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer [avtaleloven].
Finansklagenemnda har funnet at rentereguleringsklausuler som benyttes i mange låneavtaler inngått mellom forbrukere og norske banker er i strid med forbrukeravtaledirektivet og avtaleloven §§ 36 og 37. Nemnda har imidlertid ikke tatt stilling til virkningene dette vil ha. Dersom også domstolene kommer til at avtalevilkårene er urimelige, blir spørsmålet hvilke virkninger dette får. Se tidligere omtale om sakene fra Finansklagenemnda i Eurorett utgave 2026-02.
CH