Spørsmålet i saken

Hålogaland lagmannsrett avsa 29. september 2026 dom i sak LH-2026-50112 om straff for brudd på innreiseforbud gitt i medhold av et utvisningsvedtak, jf. lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) § 108 tredje ledd bokstav e, jf. § 71 andre ledd. Hovedspørsmålet i saken var om tiltalte måtte frifinnes, fordi han hadde ervervet avledet innreiserett til Norge via ektefellen, i kraft av EØS-retten og direktiv 2004/38/EF (unionsborgerdirektivet). 

Sakens bakgrunn

En marokkansk statsborger (A) ble utvist fra Norge og Schengenområdet med varig innreiseforbud i 2010. Norske myndigheter forsøkte å returnere ham til Marokko, men lyktes ikke, og han ble boende noen år i Norge. I denne perioden ble han kjæreste med B, som er norsk statsborger.

I 2016 flyttet A til Spania, hvor han fikk rett til opphold for perioden 2016-2021. Spanske myndigheter var ikke kjent med det norske utvisningsvedtaket. Ektefellen oppholdt seg sammen med ham en periode i Spania, men hun beholdt boligen sin i Norge og meldte aldri flytting til Spania.

I forbindelse med en tur til Norge i 2018 ble A pågrepet av politiet og uttransportert til Marokko. Kort tid etterpå reiste han tilbake til Spania.

A og B giftet seg i Spania i 2020.

As oppholdskort i Spania utløp i august 2021. Han fikk ikke nytt oppholdskort fordi spanske myndigheter var blitt kjent med det norske utvisningsvedtaket. 

I mai 2021 søkte A om opphevelse av innreiseforbudet til Norge. Søknaden ble avslått i januar 2022. 

A reiste likevel til Norge 15. juni 2024. I september ble han pågrepet og tiltalt for brudd på innreiseforbudet, jf. utlendingsloven § 103 tredje ledd bokstav e, jf. § 71 andre ledd. 

Tiltalte ble dømt i tingretten. Under saksforberedelsen for lagmannsretten oppsto spørsmålet om tiltalte, tross utvisningsvedtaket, hadde ervervet avledet rett til innreise etter EØS-retten. Bakgrunnen var en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen, som Høyesterett hadde innhentet til HR-2025-490-S. 

Saken har etter dette blitt behandlet flere runder i lagmannsretten, Høyesteretts ankeutvalg, og til slutt Høyesterett, som ved dom HR-2026-503-A opphevet lagmannsrettens dom. 

Det sentrale spørsmålet for lagmannsretten i denne saken er om tiltalte på grunnlag av samboerskap og senere ekteskap med en norsk statsborger etter utvisningsvedtaket ble fattet, har ervervet rett til innreise og opphold i Norge etter EØS-retten, noe som medfører at brudd på innreiseforbudet ikke kan straffes.

Lagmannsrettens vurdering

Lagmannsretten innleder med å vise til at avledet rett til opphold for tredjelandsborgere etter unionsborgerdirektivet kan oppnås selv om vedkommende er ilagt et ellers gyldig utvisningsvedtak i den EØS-staten man reiser inn i. Lagmannsretten viser til Høyesteretts gjennomgang av dette i HR-2025-490-S. 

As innreise til Norge 15. juni 2024 kan følgelig ikke straffes dersom han, på tidspunktet for innreise, hadde opparbeidet en avledet rett til innreise og opphold gjennom relasjonen til sin ektefelle. Innreisen vil motsetningsvis være straffbar dersom han ikke hadde opparbeidet slik avledet rett til innreise etter direktivet.

Lagmannsretten gjengir avsnitt 109 til 112 i HR-2025-490-S. I korte trekk utpensler Høyesterett vilkårene for avledet rett til opphold gjennom familiemedlem i en annen EØS-stat. Det kreves at EØS-borgeren har oppholdt seg i vertsstaten i mer enn tre måneder, eventuelt hatt hensikt om slikt opphold, og at oppholdet ellers er egnet til å etablere eller styrke et familieliv. Helge- og ferieopphold i vertsstaten er ikke tilstrekkelig, heller ikke om disse legges sammen, jf. C-456/12 O og B avsnitt 59. Det tillates likevel rimelige perioder med fravær, og omstendighetene må vurderes under ett med hensyn til om oppholdet er egnet til å etablere eller styrke familielivet, jf. E-4/19 Campbell avsnitt 67. 

Det er ikke omstridt at B hadde tilstrekkelige midler til livsopphold for paret og at hun har vært dekket av sykeforsikring. 

Det sentrale spørsmålet er om hennes opphold i Spania hadde en varighet på mer enn tre måneder og var av en art som var egnet til å styrke familielivet med A.

Ved bedømmelsen av det faktiske grunnlaget for om A har ervervet en avledet rett til innreise og opphold i Norge, gjelder det sivilrettslige beviskravet om alminnelig sannsynlighetsovervekt, jf. HR-2026-503-A. Det innebærer at A har bevisbyrden for at vilkårene for lovlig innreise er oppfylt, og at han har oppfordring til å sikre og bidra til fremskaffelse av bevis for dette. A og B er også nærmest til å fremskaffe relevante bevis.

Lagmannsretten tar først stilling til varigheten av ektefellens opphold i Spania. 

Partene er uenige om hvilket tidsrom som skal legges til grunn ved vurderingen. Påtalemyndigheten anfører at det er tidsrommet etter ekteskapsinngåelsen i 2020 frem til innreisen skjedde som skal vurderes. A anfører at hele perioden fra 2016 til 2024 må vurderes, idet også samboere er gitt avledede rettigheter etter EØS-retten, jf. utlendingsloven § 110. Spørsmålet er ikke eksplisitt behandlet i storkammersaken, og lagmannsretten mener det foreligger argumenter for begge parters syn. Lagmannsretten viser til at det ikke er nødvendig å ta konkret stilling til spørsmålet i saken, og vurderer hele perioden fra 2016 til 2024 under ett. 

A har lagt frem en rekke bevis for å dokumentere Bs opphold i Spania. Disse er blant annet As oppholdskort som familiemedlem av en EØS-borger i Spania, og ektefellens sykeforsikring i Spania, i alle fall for deler av perioden 2016 til 2021. Det er også fremlagt en leieavtale som viser at ektefellen 1. juni 2021 inngikk avtale om å leie en leilighet i Malaga fra 1. juni 2021 til 1. mai 2022 og en ny felles bostedsattest av 17. september 2021, som viser ny felles adresse fra 15. september 2021. I tillegg er det fremlagt noen kontoutskrifter som viser daglig bruk av kortet i Norge, og noen kjøp på Gardermoen. 

Hverken A eller B har fremlagt dokumentasjon for Bs angivelige reiser mellom Norge og Spania i tidsrommet 2016-2021. 

B har ikke bidratt til sakens opplysning, og har verken villet gi forklaring for politiet eller for domstolene. Det er opplyst at hun er uføretrygdet og lider av depresjon, og A opplyste i sin forklaring at hennes helsetilstand har vært stabilt dårlig helt siden 2016. 

Politiet har blant annet innhentet opplysninger fra SAS og Norwegian om Bs reiser. Flyselskapene hadde ikke opplysninger fra lengre enn 3-5 år tilbake, men kunne ikke finne noen reiser til eller fra Spania i denne perioden. 

Lagmannsretten mener As forklaringer bare kan legges til grunn i den grad de støttes av objektive bevis. Grunnen til dette er As historikk med bruk av falsk identitet overfor myndighetene, hans vedvarende forsøk på å få oppholdstillatelse i Norge og Spania og at hans forklaring om oppholdet har variert gjennom behandlingen i lagmannsretten.

Etter en samlet vurdering av bevisene, mener lagmannsretten at det ikke er overveiende sannsynlig at B har hatt et så langt og sammenhengende opphold i Spania som A selv forklarer. 

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at det er mest sannsynlig at B i hele perioden fra 2016 til 2024 reelt sett bodde i Norge, og reiste til Spania i forbindelse med As behov for oppholdsrett i 2016, giftemålet i 2020 og As behov for å få forlenget oppholdsrett i 2021. Det er ikke sannsynliggjort at noen av oppholdene hadde en varighet på mer enn tre måneder.

Lagmannsretten finner det heller ikke sannsynliggjort at ektefellens opphold var egnet til å styrke en familierelasjon. At paret ikke møttes fra slutten av september 2021 til A reiste til Norge i juni 2024, samt at B ikke ønsker å bidra til sakens opplysning, skaper i seg selv betydelig tvil om hvor reelt familieforholdet deres var under hennes kortvarige opphold i Spania. Det er ingen bevis for at paret i det hele tatt hadde kontakt fra september 2021 til juni 2024.

Etter dette finner lagmannsretten det ikke overveiende sannsynlig at vilkårene for avledet rett til innreise og opphold etter EØS-reglene var oppfylt ved innreisetidspunktet. 

Utvisningsvedtaket fra 2010 innebærer da at A fortsatt har innreise- og oppholdsforbud i Norge.

Lagmannsretten finner det bevist utover enhver rimelig tvil at A i det minste opptrådte grovt uaktsom dersom han la til grunn at utvisningsvedtaket og innreiseforbudet var utløpt. 

Alle øvrige objektive og subjektive vilkårene for straffeskyld er oppfylt. 

Lagmannsrettens konklusjon

A dømmes for overtredelse av utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav e, jf. § 71 andre ledd.

Straffen settes til fengsel i ni måneder. 

Unionsborgerdirektivet er inntatt i EØS-avtalen vedlegg V og VII, og er gjennomført i utlendingsloven kapittel 13. 

Eurorett har ikke kjennskap til om saken er anket. Saken ender i hvert fall foreløpig en lang rekke avgjørelser som har bidratt til å utvikle forholdet mellom straff for brudd på innreiseforbud og avledet rett til opphold etter unionsborgerdirektivet, herunder HR-2026-503-A. Avgjørelsen fra ankeutvalget er omtalt i Eurorett nr. 5 2026. (EUR-2026-5-5).

EPB