Spørsmålet i saken
EFTA-domstolen avsa den 29. september 2026 rådgivende uttalelse i sak E-28/25 Skatturinn. Spørsmålet i saken er om en islandsk regel som gjør det mulig for skattemyndighetene å kreve at advokater gjør klientlister tilgjengelige for dem, er forenlig med EØS-avtalen artikkel 36 og retten til privatliv.
Sakens bakgrunn
Islandske skattemyndigheter (Skatturinn) sendte brev til Advokatfirmaet ADVEL lögmenn ehf. (ADVEL) med krav om utlevering av klientlister som skulle inneholde klientens navn og identifikasjonsnummer, i henhold til islandsk skattelov. Skatturinn ba om en oversikt over hvilke klienter ADVEL hadde gitt skatterådgivning til, om kontroll eller eierskap i selskaper, fond eller institusjoner registrert i utlandet fra 2019 til 2024.
ADVEL avslo forespørselen. Advokatfirmaet viste blant annet til at utlevering ville være i strid med den islandske grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK).
Skatturinn saksøkte ADVEL med krav om utlevering av den etterspurte informasjonen. ADVEL ba tingretten innhente en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen om hvorvidt den aktuelle bestemmelsen i skattelovgivningen var i tråd med EØS-retten.
Spørsmålet for EFTA-domstolen er om EØS-retten, og særlig EØS-avtalen artikkel 36, er til hinder for en nasjonal regel som pålegger et advokatfirma å utlevere en oversikt over klienter som firmaet har ytt skatterådgivning til, knyttet til utenlandske kjøp og eierskap. Spørsmålet er særlig om advokaters taushetsplikt kan settes til side når det ikke foreligger noen sammenheng mellom skattemyndighetenes anmodning og en konkret undersøkelse rettet mot den aktuelle advokatens klient eller klienter.
EFTA-domstolens vurdering
EFTA-domstolen innleder med å vurdere om den aktuelle bestemmelsen i den islandske skattelovgivningen omfattes av en av EØS-rettens fire friheter. Saken gjelder en nasjonal regel som retter seg mot advokater som yter tjenester til klienter som eier midler i utlandet. Regelen regulerer dermed tjenester med et iboende grenseoverskridende element, og saken må derfor avgjøres etter EØS-avtalen artikkel 36 om tjenestefriheten.
Utgangspunktet er at tiltak som forbyr, hindrer eller gjør det mindre atteraktivt å yte tjenester utgjør en restriksjon på EØS-avtalen artikkel 36. En plikt for advokater til å føre et særskilt register over klienter de yter rådgivning til, som på forespørsel skal leveres til skattemyndighetene, kan gjøre det mindre attraktivt å yte slike tjenester.
For at en restriksjon på tjenestefriheten skal være tillatt, må den være begrunnet i tvingende allmenne hensyn, være egnet til å nå det legitime målet som forfølges og være proporsjonal. Dessuten må restriksjonen være i samsvar med de grunnleggende rettighetene som inngår i de generelle prinsippene i EØS-retten, jf. E-14/15 Holship avsnitt 123.
I denne forbindelse uttaler EFTA-domstolen at bestemmelsene i EMK og Charteret, og avgjørelser fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) og EU-domstolen, utgjør viktige kilder for å fastlegge rekkevidden av de grunnleggende rettighetene som er en del av EØS-rettens generelle prinsipper, jf. forente saker E-1/24 og E-7/24 TC and AA avsnitt 52 til 55.
Retten til respekt for privatliv og familieliv har grunnlag i EMK artikkel 8 og Charteret artikkel 7. EFTA-domstolen viser til at praksis fra EMD og EU-domstolen gjør det klart at retten til respekt for privatlivet beskytter korrespondansen mellom en advokat og dens klienter. Beskyttelsen garanterer konfidensialiteten ved juridisk rådgivning, både med hensyn til innholdet og selve eksistensen av denne. Personer som rådfører seg med en advokat kan med rimelighet forvente at kommunikasjonen er privat og konfidensiell.
Under henvisning til C-649/20 Orde van Vlaamse Balies viser EFTA-domstolen til at den klare hovedregelen er at en advokats klienter må kunne ha en berettiget forventning om at advokaten ikke vil røpe at de rådfører seg med advokaten uten samtykke.
Den særlige beskyttelsen av advokatkorrespondanse er begrunnet i at advokater har en grunnleggende rolle i et demokratisk samfunn, nemlig å forsvare parter i rettslige tvister. Denne grunnleggende oppgaven innebærer å gi uavhengig juridisk rådgivning til alle som har behov for det. Viktigheten av denne oppgaven er anerkjent av alle EØS-stater.
Den aktuelle bestemmelsen i saken setter advokaters plikt til konfidensialitet rundt klientkorrespondanse til side. Bestemmelsen medfører at skattemyndighetene får kjennskap til det aktuelle klientforholdet og det overordnede innholdet i rådgivningen. En anmodning i medhold av bestemmelsen innebærer dermed et inngrep i retten til respekt for kommunikasjon mellom advokater og klienter, slik denne er sikret i EØS-retten.
Et inngrep i retten til privatliv kan bare aksepteres dersom inngrepet er fastsatt ved lov, respekterer kjerneinnholdet i rettigheten, og er i tråd med proporsjonalitetsprinsippet. Dette innebærer at inngrepet må være egnet og nødvendig for å nå et formål av allmenn interesse som er anerkjent i EØS-retten, eller for å beskytte andres rettigheter og plikter. Kravet til nødvendighet, innebærer at det ikke må finnes mindre inngripende tiltak som gir samme resultat.
Det er opp til nasjonale domstoler å vurdere om inngrepet i denne saken kan rettferdiggjøres. EFTA-domstolen gir likevel veiledning for vurderingen.
EFTA-domstolen viser til at kravet om lovhjemmel virker å være oppfylt. Det samme gjør kravet om at inngrepet må respektere kjerneinnholdet i rettigheten.
Den aktuelle bestemmelsen er begrunnet i hensynet til å styrke skatteinnkrevingen, bekjempe skatteunndragelse, og å gi skattemyndighetene nødvendig og tidlig informasjon angående potensiell aggressiv skatteplanlegging . Alle disse hensynene ivaretar interesser som kan rettferdiggjøre inngrep i advokaters krav på konfidensialitet rundt klienkorrespondanse.
Den aktuelle bestemmelsen i saken fremstår som egnet for å nå de påberopte formålene.
EFTA-domstolen går videre til å gi noen retningslinjer for vurderingen av om regelen er nødvendig, eller om hensynene den ivaretar kunne vært oppnådd på mindre inngripende måter.
Den informasjonen som etter bestemmelsen kan innhentes av skattemyndighetene kunne vært skaffet på andre mindre inngripende måter. Informasjonen kunne vært etterspurt fra skattebetalerne selv, den kunne blitt innhentet gjennom internasjonale og bilaterale skatteavtaler, eller gjennom samarbeid med organisasjoner som OECD eller Nordic tax cooperation.
Videre bemerker EFTA-domstolen at en betydelig del av informasjonen bestemmelsen åpner for å innhente, ikke synes å ha en direkte tilknytning til de påberopte formålene. Bestemmelsen stiller heller ikke ytterligere vilkår som begrenser tilgangen til slik overskuddsinformasjon.
Det er opp til den nasjonale domstolen å vurdere om de påberopte hensynene kan nås ved hjelp av et mindre inngripende tiltak.
Dersom den nasjonale domstolen kommer til at tiltaket går lenger enn nødvendig og ikke er forholdsmessig, må den nasjonale bestemmelsen så langt som mulig tolkes i samsvar med EØS-retten og i tråd med EØS-avtalens formål, jf. E-6/25 Saga Subsea avsnitt 61. I saken her vil det innebære at den kompetansen bestemmelsen gir, forstås slik at den ikke rekker lengre enn EØS-retten tillater.
EFTA-domstolens konklusjon
EØS-avtalen artikkel 36, tolket i lys av retten til respekt for privatlivet, er til hinder for en nasjonal regel som pålegger et advokatfirma å utlevere en oversikt over klienter som firmaet har ytt skatterådgivning til knyttet til utenlandske kjøp og eierskap, dersom et slikt inngrep i retten til respekt for privatlivet ikke kan rettferdiggjøres.
Skatturinn føyer seg med dette inn i en rekke avgjørelser og akademiske bidrag om hvilken betydning Charteret og EU-domstolens avgjørelser knyttet til tolkningen av dette har i EØS-retten.
At Charteret og EMK i bestemte tilfeller får betydning for tolkningen av EØS-retten er ikke nytt. I forente saker E-1/24 og E-7/24 T.C. og A.A benyttet EFTA-domstolen rettigheter i EMK for å tolke sekundærlovgivningen likt som EU-domstolens tolkning av tilsvarende regler i lys av Charteret. EFTA-domstolens anvendelse av Charteret ble blant annet begrunnet med EØS-avtalens generelle mål om likebehandling, homogenitetsprinsippet, «the special relationship» mellom EU og EFTA-statene, og at EFTA-statenes konstitusjoner bygget på grunnleggende menneskerettigheter, jf. T.C. og A.A. avsn. 49 og 50. EFTA-domstolen viste også til at alle EFTA-statene er medlem av EMK og EMD, og at disse kildene er viktige for EU-domstolens utvikling av de grunnleggende rettighetene i Charteret, jf. avsn. 49, 54 og 55.
Høyesterett har vært mer tilbakeholden med å si noe generelt om bruken av Charteret i tolkningen av EØS-retten, men Høyesteretts praksis gir ikke grunnlag for å avvise EFTA-domstolens metode. Høyesterett har for eksempel benyttet EU-domstolens tolkning av et direktiv i lys av Charteret, for å fastlegge innholdet i bestemmelsen som gjennomførte direktivet i norsk rett, jf. HR-2022-1113-A avsn. 60 til 66. Høyesterett har også vist til Charteret artikkel 8 ved tolkningen av norske regler som gjennomfører EØS-rett, i bl.a. HR-2021-2403-A avsn. 55.
Sakene viser imidlertid at både Høyesterett og EFTA-domstolen som regel holder seg til EMK ved tolkningen av EØS-rett, for å oppnå samme tolkningsresultat som EU-domstolen kommer til ved bruk av Charteret.
Tarjei Bekkedal mener EFTA-domstolen med denne saken avklarer at Charteret har «samme vekt og praktiske betydning som EMK» i EØS-retten. (https://rett24.no/articles/eus-charter-om-fundamentale-rettigheter-gjelder-i-eos lest: 9. oktober 2026). Bekkedal leser tilsynelatende dette ut av dommens avsnitt 28, der EFTA-domstolen uttaler at «the provisions of the ECHR and the Charter, as well as the judgments of the European Court of Human Rights (‘ECtHR’) and the European Court of Justice (‘ECJ’), are important sources for determining the scope of the fundamental rights which form part of the general principles of EEA law». Herdis Helle har tatt til motmæle, og gitt uttrykk for at EFTA-domstolens avgjørelser ikke nødvendigvis gir grunnlag for de slutningene Bekkedal trekker, heller ikke med hensyn til hva som er gjeldende norsk rett, jf. https://rett24.no/articles/er-alle-grunnverdiane-til-eu-vare (lest 21. oktober 2026.
Skatturinn viser at Charteret og EU-domstolens tolkning av dette er viktige kilder for å fastlegge innholdet av grunnleggende rettigheter i EØS-retten. Hvilken rolle Charteret skal spille ved tolkning av EØS-retten i situasjoner der Charteret går lengre enn EMK, gir hverken tidligere praksis eller Skatturinn svar på. Skatturinn gir, etter Euroretts synspunkt, ikke grunnlag for å si at Charteret bestemmer rekkevidden av EØS-rettens grunnleggende rettigheter uavhengig av om EMK gir samme vern.
EPB