Spørsmålet i saken

Den 1. oktober 2026 avsa EU-domstolen prejudisiell avgjørelse i sak C-131/25 Dris. Saken gjaldt spørsmål om en kvoteordning for opptak av utenlandske studenter til medisin- og odontologistudiet i Belgia er i strid med TEUV artikkel 21 og 18 om fri bevegelighet av personer og forbudet mot forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet. 

Sakens bakgrunn 

Axel Dris er en luxembourgsk statsborger, bosatt i Luxembourg. Han har gjennomført en vesentlig del av sin skolegang i Belgia, og har tatt avsluttende grunnskoleeksamen der.

Den 5. juli 2022 tok han opptakseksamen for medisin- og odontologistudiet, og bestod denne. 

Universitetet i Belgia brukte imidlertid en lovbestemt kvoteordning for opptak av «ikke-hjemmehørende» studenter til førsteåret på medisin- og odontologistudiet. Ettersom Dris bodde i Luxembourg ble hans søknad vurdert under denne kvoteordningen, og han fikk ikke utstedt bevis for bestått opptakseksamen. 

I denne anledning har Dris anlagt sak for domstolen i Belgia, som er den foreleggende rett.

Spørsmålet for EU-domstolen er om den lovbestemte kvoteordningen for opptak av ikke-hjemmehørende studenter på medisin- og odontologistudiet i Belgia er i strid med TEUV artikkel 21 og 18, når studenten har gjennomført en vesentlig del av skolegangen sin, og tatt avsluttende grunnskoleeksamen, i Belgia mens han bodde i Luxembourg. 

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen viser innledningsvis til at den aktuelle lovens forløper allerede er blitt behandlet i sak C-73/08 Bressol. 

Det følger av EU-domstolens rettspraksis at selv om medlemsstatene har kompetanse til å fastlegge undervisningsinnholdet og oppbygningen av utdanningssystemer, etter TEUV artikkel 165 nr. 1, må skjønnet utøves i samsvar med EU-retten. Herunder må reglene om fri bevegelighet og forbudet mot nasjonalitetsbasert forskjellsbehandling overholdes, jf. TEUV artikkel 21 og 18.

EU-domstolen uttaler videre at den aktuelle belgiske loven må anses for å utgjøre en indirekte forskjellsbehandling. Lovbestemmelsen er etter sin karakter egnet til å påvirke statsborgere fra andre medlemsstater mer enn medlemsstatens egne statsborgere. På denne måten stilles førstnevnte dårligere. Dette er fordi et bopelskrav oftere oppfylles av medlemsstatens egne borgere, enn andre medlemsstaters borgere. 

En indirekte forskjellsbehandling kan bare tillates dersom den er begrunnet i objektive allmenne hensyn og står i et rimelig forhold til det ønskede formålet med tiltaket. Tiltaket må være egnet til å oppnå det ønskede formålet og ikke gå lenger enn nødvendig for å oppnå dette målet. 

Belgiske myndigheter anfører at regelen har som formål å opprettholde en god helsetjeneste, sikre kvaliteten av utdanningens rammer, og beskytte folkehelsen. Disse formålene er å anse som legitime formål. 

EU-domstolen går deretter over til å vurdere om lovbestemmelsen om kvoteordningen for opptak av studenter på medisin- og odontologistudiet er proporsjonal. 

Først må det undersøkes om det foreligger en reell risiko for beskyttelsen av folkehelsen. Dette er en forutsetning for at lovregelen er proporsjonal. 

Mangel på helsepersonale vil kunne føre til alvorlige problemer knyttet til folkehelsen. En medlemsstat er derfor avhengig av at de som utdannes som leger også etablerer seg i medlemsstaten når de er ferdigutdannet. Det tilkommer den foreleggende rett å vurdere om en slik risiko foreligger i saken. 

I denne vurderingen må det tas hensyn til antallet ferdigutdannede helsepersonell som kreves i det bestemte området for å sikre tilstrekkelig tilgang til helsehjelp. Det kan ikke legges til grunn at alle studentene reiser tilbake til hjemplassen sin etter endte studier. Det må ses hen til hvor mange av de utenlandske studentene som blir værende igjen i Belgia etter utdanningen, hvor mange belgiske studenter som forlater hjemstaten, og om det kommer helsepersonell som er utdannet i andre medlemsstater til Belgia. 

Videre må det vurderes om kvoteordningen er proporsjonal, herunder om den er egnet til å oppnå formålet og ikke går lenger enn nødvendig. 

Det tilkommer den foreleggende rett å vurdere dette. EU-domstolen uttaler likevel at det ikke er utelukket at en slik kvoteordning er egnet til å oppnå formålet om at det må være et tilstrekkelig antall ferdigutdannede helsepersonell som etablerer seg i Belgia. 

Det følger av rettspraksis at sannsynligheten for at ferdigutdannede blir igjen i medlemsstaten hvor de er utdannet, er større der studenten allerede bor i denne staten enn der studenten ikke gjør det. 

Tiltaket må videre ikke gå lenger enn nødvendig for å beskytte det ønskede formålet. Et bopelskrav kan være uforholdsmessig dersom det også finnes andre forhold som kan påvise reell og faktisk grad av tilknytning til medlemsstaten. For eksempel vil det at en person har en vesentlig del av sin utdanning i Belgia kunne gi en reell tilknytning til samfunnet i denne medlemsstaten. 

I sak C-20/12 Giersch m.fl. fastslo EU-domstolen at nasjonal lovgivning som gjorde studenters rett til økonomisk støtte betinget av forutgående bopel i denne medlemsstaten, var i strid med EU-retten. Begrunnelsen for dette var at et bopelskrav ikke kunne være det eneste relevante momentet i vurderingen av tilknytningen en person har til en medlemsstat. Andre forhold kan også være relevante.

Lovgivningen om kvoteordning for opptak av ikke-hjemmehørende studenter på medisin- og odontologistudiet går følgelig lenger enn nødvendig ettersom andre relevante momenter for vurderingen av tilknytning til en medlemsstat ikke hensyntas i kvoteordningen. Proporsjonalitetskravet er følgelig ikke oppfylt. 

EU-domstolens konklusjon 

For forholdet som denne saken gjelder, er den belgiske loven om kvoteordning for opptak av ikke-hjemmehørende studenter på medisin- og odontologistudiet i strid med retten til fri bevegelighet og forbudet mot forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet, jf. TEUV artikkel 21 og 18. 

TEUV artikkel 18 tilsvarer EØS-avtalen artikkel 4 om forbudet mot forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet.

Det finnes ikke bestemmelser i EØS-avtalen som gjenspeiler TEUV artikkel 21. Likevel har EFTA-domstolen vist at en av grunnfrihetene i EØS-avtalen er retten til fri bevegelighet for personer, jf. E-25/25 avsnitt 98 og E-23/24 AO og IM avsnitt 58. I lys av formålet tolker EFTA-domstolen unionsborgerdirektivet vidt for å oppnå homogenitet i resultat i hele EØS, se E-28/15 Jabbi, E-4/19 Campbell og E-6/23 MH. 

Det finnes ingen bestemmelser i EØS-avtalen som tilsvarer TEUV artikkel 165. EØS-statene må imidlertid regulere utdanningssystemet sitt i samsvar med retten til fri bevegelighet for personer og forbudet mot forskjellsbehandling. 

EØS- og EFTA-borgeres rett til utdanningsstøtte etter utdanningsstøtteloven er betinget av tilknytning til Norge, jf. utdanningsstøtteloven § 3 annet ledd. Dette kravet må forstås i lys av EU-domstolens praksis. 

CH