Spørsmålet i saken

EU-domstolen avsa den 1. oktober 2026 prejudisiell avgjørelse i sak C-459/25 Woonstichting Lieven de Key. Saken gjaldt hvorvidt en urimelig sakskostnadsklausul i en leieavtale kunne utfylles med nasjonale sakskostnadsbestemmelser, jf. direktiv 93/13/EØF om urimelige vilkår i forbrukeravtaler [forbrukeravtaledirektivet] art. 6 nr. 1 og art. 7 nr. 1.

Sakens bakgrunn 

Boligstiftelsen Woonstichting Lieven de Key (heretter “LdK”) eide og leide ut en parkeringsplass til privatpersonen BS. 

Leieavtalen inneholdt en klausul om at leieren skulle dekke alle kostnader utleieren pådro seg i forbindelse med oppfyllelsen av avtalen dersom leieren brøt en bestemmelse i avtalen eller i loven. Dette omfattet administrative kostnader, sakskostnader og utenrettslige kostnader. 

Som følge av flere manglende betalinger anla LdK sak for nederlandsk domstol med krav om at leieavtalen med BS skulle heves, og at BS skulle kastes ut fra parkeringsplassen. LdK krevde også betaling på 482,50 EUR, inkludert utenrettslige kostnader, samt vederlag for bruken av parkeringsplassen frem til faktisk utkastelse. LdK krevde videre at BS ble pålagt å betale sakskostnadene.

Den nederlandske domstolen kom til at klausulen i leieavtalen var et urimelig avtalevilkår etter forbrukeravtaledirektivet art. 6 nr. 1 og art. 7 nr. 1, og at den derfor ikke var bindende for BS. Leieavtalen kunne ellers opprettholdes uten klausulen. Spørsmålet for EU-domstolen er om en leieavtale med en urimelig sakskostnadsklausul kan utfylles med nasjonale sakskostnadsbestemmelser som medfører at den tapende part må dekke alle kostnader ved rettssaken. 

EU-domstolens vurdering

 EU-domstolen starter med å se hen til formålet med forbrukeravtaledirektivet art. 6 nr. 1, som er å gjenopprette balansen i rettsforholdet mellom forbrukeren og den næringsdrivende. Utgangspunktet er at avtalen skal bestå uten andre endringer enn dem som følger av at det urimelige vilkåret er tilsidesatt. Dette forutsetter at avtalen rettslig sett kan opprettholdes etter nasjonal rett. 

Et urimelig vilkår kan unntaksvis erstattes med en deklaratorisk bestemmelse i nasjonal rett. Dette gjelder bare dersom bortfallet av vilkåret ellers ville føre til at hele avtalen måtte tilsidesettes, og at dette ville fått særlige negative konsekvenser for, og straffe forbrukeren. 

EU-domstolen legger til grunn at når avtalen kan opprettholdes uten det urimelige vilkåret, slik som i denne saken, kan den nasjonale domstolen ikke erstatte vilkåret med en bestemmelse i nasjonal rett. Dette blir begrunnet med formålet til forbrukeravtaledirektivet art. 7, som er å bringe bruken av urimelige avtalevilkår til opphør. Den avskrekkende virkningen sikres ved at de urimelige vilkårene ikke får anvendelse. En næringsdrivende som selv har skapt ubalanse i avtalen ved bruk av et urimelig vilkår, kan derfor ikke påberope seg hensynet til avtalebalansen for å unngå konsekvensene av at vilkåret er ugyldig. 

Når avtalen kan opprettholdes uten det urimelige vilkåret, kan ikke den næringsdrivende kreve kompensasjon etter en deklaratorisk regel som ville ha kommet til anvendelse dersom vilkåret ikke hadde eksistert. 

EU-domstolen må etter dette vurdere hvorvidt de nasjonale sakskostnadsreglene er slike deklaratoriske bestemmelser som ikke kan utfylle en leieavtale hvor en urimelig sakskostnadsklausul er tilsidesatt. 

Deklaratoriske bestemmelser kjennetegnes ved at de automatisk gjelder dersom partene ikke har avtalt en annen ordning. Bestemmelsene vil typisk gjenspeile den balansen som lovgiver har ønsket å etablere mellom avtalepartene. 

EU-domstolen angir at de konkrete sakskostnadsreglene ikke regulerer forholdet mellom avtalepartene, og at de heller ikke gjenspeiler en balanse som lovgiver har ønsket å etablere mellom partenes samlede rettigheter og plikter. Bestemmelsene retter seg mot domstolen som skal avgjøre fordelingen av sakskostnader i en rettssak. Videre inneholder sakskostnadsbestemmelsene en satsordning som kan begrense størrelsen på advokatsalæret som den tapende part må dekke. Retten kan også av eget tiltak redusere sakskostnader som er fastsatt ved avtale. 

At de alminnelige sakskostnadsreglene får anvendelse i en sak som den foreliggende, synes å være i samsvar med utgangspunktet om at forbrukerens rettslige og faktiske stilling skal gjenopprettes til den situasjonen som ville ha vært uten det urimelige vilkåret. EU-domstolen kommer etter dette til at sakskostnadsreglene ikke er deklaratoriske bestemmelser som ikke kan utfylle en avtale der en urimelig sakskostnadsklausul er tilsidesatt. 

Forbrukeravtaledirektivet art. 6 nr. 1 og art. 7 nr. 1 er derfor ikke til hinder for at nasjonale domstoler anvender nasjonale sakskostnadsregler. 

EU-domstolen vurderer deretter hvorvidt de nasjonale sakskostnadsreglene oppfyller EU-rettens prosessuelle krav, særlig overholdelsen av ekvivalens- og effektivitetsprinsippet. Sakskostnadsreglene synes å være forenlige med ekvivalensprinsippet. 

Effektivitetsprinsippet er ikke generelt til hinder for at forbrukeren må bære enkelte sakskostnader i en sak om urimelige avtalevilkår. Forbrukeravtaledirektivet gir imidlertid forbrukeren rett til å få prøvd om et vilkår er urimelig og må tilsidesettes. Fordelingen av sakskostnader må derfor ikke virke avskrekkende på forbrukeren. Dette kan være tilfellet der prosessreglene medfører at sakskostnadene blir for store sammenlignet med det omtvistede beløpet. 

De nasjonale sakskostnadsreglene inneholder to mekanismer som skal forhindre dette. Det er for det første et tak for størrelsen på sakskostnadene som kan pålegges den tapende parten, og for det annet har retten adgang til å redusere sakskostnadene av eget tiltak. Sakskostnadsreglene synes derfor å gjøre det mulig å unngå så høye kostnader at forbrukeren avstår fra å gå til sak eller å forsvare seg. De synes derfor å være forenelige med effektivitetsprinsippet. 

EU-domstolens konklusjon 

Forbrukeravtaledirektivet art. 6 nr. 1 og art. 7 nr. 1, sammenholdt med effektivitetsprinsippet, er ikke til hinder for at forbrukeren som taper en rettssak, pålegges sakskostnader etter nasjonale prosessregler. Dette gjelder selv om avtalen kan opprettholdes etter at en urimelig sakskostnadsklausul er tilsidesatt.

Rådsdirektiv 93/13/EØF [forbrukeravtaledirektivet] er tatt inn i EØS-avtalens vedlegg XIX, og gjennomført i norsk rett ved lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer [avtaleloven].

SMT