Spørsmålet i saken
Den 8. oktober 2026 avsa EU-domstolen prejudisiell avgjørelse i sak C‑706/23 Şcoala gimnazială «Mihai Eminescu». Saken gjaldt tolkningen av direktiv 2003/88/EF [arbeidstidsdirektivet] artikkel 7 ved beregning av feriepenger og måltidsgodtgjørelse for ansatte som både har en heltidskontrakt og en supplerende deltidskontrakt.
Sakens bakgrunn
Saken gjaldt en rekke lærere representert av fagforeningen «Didactica». Ved siden av sine faste heltidsstillinger som lærere eller undervisningspersonell hadde de i perioden 2019–2022 inngått tidsbegrensede deltidskontrakter med timebetaling for å dekke ledige undervisningsstillinger eller vikariater.
Etter rumensk rett hadde lærerne krav på betalt ferie og en særskilt måltidsgodtgjørelse. Ved beregningen av disse ytelsene tok arbeidsgiveren imidlertid bare hensyn til inntektene fra den faste heltidsstillingen. Arbeid utført under deltidskontraktene ble ikke tatt med i beregningen.
Lærerne anla derfor sak og krevde feriegodtgjørelse og måltidsgodtgjørelse hvor også arbeidet utført etter de tidsbegrensede deltidskontraktene var tatt inn i beregningen. Førsteinstansdomstolen ga lærerne medhold. Saken er anket, og den foreleggende rett har bedt EU-domstolen om en prejudisiell avgjørelse.
Det første spørsmålet er om arbeidstidsdirektivet artikkel 7 nr. 1, lest i lys av EUs Charter om grunnleggende rettigheter (charteret) artikkel 31 nr. 2 og § 4 nr. 1 i rammeavtalen om deltidsarbeid og rammeavtalen om tidsbegrenset ansettelse, må tolkes slik at bestemmelsene er til hinder for slik nasjonal lovgivning om feriepenger.
Det andre spørsmålet er om arbeidstidsdirektivet artikkel 7 nr. 1, og de to rammeavtalene § 4 nr. 1 må tolkes slik at de er til hinder for den nasjonale lovgivningen og praksisen om måltidsgodtgjørelse.
EU-domstolens vurdering
Spørsmålet om feriepenger
EU-domstolen tar utgangspunkt i arbeidstidsdirektivets artikkel 7, som gir enhver arbeidstaker rett til minst fire ukers betalt ferie, og understreker innledningsvis at retten til betalt ferie er et grunnleggende sosialt prinsipp i EU-retten. Dette er også nedfelt i charteret artikkel 31 nr. 2.
Deretter viser EU-domstolen til fast rettspraksis om at arbeidstakeren under ferien skal motta sin ordinære lønn. Formålet med dette er at arbeidstakeren under den årlige hvileperioden skal befinne seg i en økonomisk situasjon som er sammenlignbar med situasjonen under faktisk arbeid. Dersom lønnen under ferien blir lavere enn den ordinære lønnen, kan arbeidstakeren bli avskrekket fra å ta ferie, noe som ville undergrave direktivets formål.
I denne saken ble feriegodtgjørelsen beregnet utelukkende på grunnlag av inntektene fra heltidsstillingen. Arbeid utført under deltidskontrakten ble ikke tatt i betraktning. Dette innebærer at arbeidstakeren ikke fikk utbetalt en godtgjørelse som tilsvarte vedkommendes ordinære samlede lønn. For de fire ukene med årlig betalt ferie som arbeidstakeren har krav på etter direktivet, er dette uforenlig med EU-retten.
Domstolen vurderer deretter forholdet opp mot prinsippet om ikke-diskriminering i rammeavtalene om deltidsarbeid og midlertidig arbeid § 4 nr. 1 og 2, som har tilnærmet identisk ordlyd. Disse bestemmelsene forbyr mindre gunstig behandling av deltidsansatte eller midlertidig ansatte sammenlignet med sammenlignbare heltids- eller fast ansatte, med mindre forskjellsbehandlingen kan begrunnes objektivt.
EU-domstolen uttaler at rammeavtalene og forbudet mot diskriminering også kommer til anvendelse når samme person har flere arbeidskontrakter samtidig. Prinsippet om likebehandling etter rammeavtalenes § 4 må ikke tolkes innskrenkende, ettersom dette utgjør et grunnleggende prinsipp i EU.
Vilkårene for beregning og utbetaling av feriepenger faller inn under begrepet «ansettelsesvilkår» etter rammeavtalene artikkel 4.
For å vurdere om det er tale om diskriminering må EU-domstolen vurdere om deltidsstillingene er sammenlignbare med heltidsstillingene. Det må foretas en helhetsvurdering hvor arbeidets art, utdanningskrav og arbeidsforhold er relevant.
Det følger av rammedirektivene artikkel 3 nr. 2 at stillingene er sammenlignbare når de er ansatt i samme virksomhet, har samme type kontrakt eller ansettelsesforhold, og er involvert i samme eller tilsvarende arbeid. Andre forhold som ansiennitet, kvalifikasjoner og ferdigheter kan være relevante.
I denne saken viser EU-domstolen til at arbeidstakerne ved å ta på seg deltidsstillingene, avløser andre lærere og tar på seg samme oppgaver som disse. Situasjonene er derfor sammenlignbare.
Samtidig blir lærerne stilt dårligere fordi inntektene knyttet til deltidskontraktene blir holdt utenfor beregningen av feriegodtgjørelsen. Dette utgjør følgelig en forskjellsbehandling.
EU-domstolen vurderer videre om forskjellsbehandlingen er begrunnet i objektive grunner. At en ordning som forskjellsbehandler følger av nasjonal lov er ikke å anse som en objektiv grunn i seg selv. Begrunnelsen for forskjellsbehandlingen må gis på objektive og gjennomsiktige kriterier, og forskjellsbehandlingen må være egnet og nødvendig til å nå det ønskede formål.
Rumenske myndigheter har anført at ordningen skal sikre kontinuitet i undervisningen og gjøre det lettere å dekke ledige stillinger og vikariater. EU-domstolen anerkjenner at dette kan være et legitimt formål. Det foreligger likevel ikke tilstrekkelig sammenheng mellom dette formålet og den konkrete begrensningen i beregningen av feriegodtgjørelsen. Forskjellsbehandlingen er derfor ikke objektivt begrunnet.
Spørsmålet om måltidsgodtgjørelsen
Den aktuelle måltidsgodtgjørelsen inngår som en del av lønnen til de ansatte. I saken ble også denne beregnet utelukkende på grunnlag av arbeidet utført under heltidsstillingen. Arbeid utført under deltidskontraktene ga ikke grunnlag for noen ytterligere godtgjørelse.
EU-domstolen mener at denne beregningen er i strid med arbeidstidsdirektivet artikkel 7 nr. 2.
De to rammeavtalene kommer også til anvendelse for beregningen av måltidsgodtgjørelsen. Ettersom måltidsgodtgjørelsen inngår som en del av lønnen, er det tale om en del av ansettelsesvilkårene i henhold til rammeavtalene § 4 nr. 1.
EU-domstolen viser til at lærerne blir stilt dårligere enn sammenlignbare heltidsansatte ved beregningen av måltidsgodtgjørelsen. Det foreligger følgelig en forskjellsbehandling.
Forskjellsbehandlingen ble begrunnet i formålet om å sikre en avbalansert ernæring med en optimal helsetilstand for arbeidstakerne. EU-domstolen viser til at måltidsgodtgjørelsen utbetales som lønn, uavhengig av hvor store utgifter en ansatt reelt sett har brukt på mat. Denne begrunnelsen kan derfor ikke rettferdiggjøre forskjellsbehandlingen.
Avslutningsvis understreker domstolen at prinsippet om pro rata temporis innebærer at deltidsansatte som utgangspunkt skal motta ytelser forholdsmessig etter arbeidstidens omfang.
EU-domstolens konklusjon
Arbeidstidsdirektivet artikkel 7 nr. 2, lest i lys av charteret artikkel 31 nr. 2 og § 4 nr. 1 i rammeavtalene, er til hinder for nasjonal lovgivning om feriepenger, som ved kombinasjon av en fast heltidskontrakt og en tidsbegrenset deltidskontrakt, ser bort fra arbeidstid og inntekter knyttet til deltidskontrakten ved beregningen av feriegodtgjørelsen.
De samme bestemmelsene er til hinder for nasjonale regler som bare gir måltidsgodtgjørelse på grunnlag av heltidsstillingen og som unnlater å inkludere slik godtgjørelse for deltidsarbeidet.
Direktiv 2003/88/EF [arbeidstidsdirektivet]er innlemmet i EØS-avtalens vedlegg XVIII. Direktivet er gjennomført i norsk rett ved lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven).
Direktiv 97/81/EF om rammeavtalen om deltidsarbeid inngått mellom UNICE, CEEP og EFF [deltidsdirektivet] og direktiv 1999/70/EF om rammeavtalen om midlertidig ansettelse inngått mellom EFF, UNICE og CEEP, er også innlemmet i EØS-avtalens vedlegg XVIII, og gjennomført i norsk rett ved arbeidsmiljøloven.
Det siste året har det vært en stor debatt knyttet til overtidsbetaling for deltidsansatte. Debatten grunner i EU-domstolens sak C-184/22 fra 2024. I år har det kommet to dommer fra tingretten som gir arbeidstakere i deltidsstilling fullt medhold i kravene om overtidsbetaling. I november skal den ene av tingrettsdommene behandles av Eidsivating lagmannsrett. Se tidligere omtale om THOO-2025-182601 i Eurorett utgave 2026-07 (EUR-2026-7-1).
Tarjei Bekkedal mener at den nye dommen fra EU-domstolen gir nye vesentlige avklaringer om alle de sentrale problemstillingene i den norske deltidsmodellen. Han mener alle disse avklaringene er i arbeidsgivers disfavør. Se uttalelsene i Rett24 her, lest 24. oktober 2026.
Per Christiansen mener at EU-dommen fra 2024 ikke bør bli retningsgivende for norsk rett. Etter direktivet skal gjennomføringen av likebehandling etter rammeavtalen defineres av medlemsstaten og/eller partene i arbeidslivet under hensyn til EU-retten, nasjonal lovgivning, tariffavtaler og nasjonal praksis. Han mener også at spørsmålet om å forelegge uenigheten om tolkning av direktivet for EFTA-domstolen bør komme opp i den videre behandling. Se kommentaren i Rett24 her, lest 24. oktober 2026.
CH