Spørsmålet i saken

EU-domstolen avsa 15. oktober 2026 prejudisiell avgjørelse i sak C-63/25 Z. Fundusz Inwestycyjny Zamknięty. Spørsmålet i saken er om forbrukeravtaledirektivet gjelder for innløsningsbestemmelser som er inntatt i et investeringsfonds vedtekter, jf. direktiv 93/13/EØF [forbrukeravtaledirektivet] artikkel 1 nr. 1, artikkel 2 bokstav b og c og artikkel 3 nr. 2.

Sakens bakgrunn 

Det lukkede investeringsfondet FIZ sendte et skriftlig tilbud om kjøp av fondsandeler til tre kunder (heretter samlet omtalt som «investorene»). Investorene kjøpte to fondsandeler hver. Prisen per andel var omtrent EUR 44 290. I forbindelse med kjøpet fylte de ut et standardskjema hvor de erklærte at de hadde gjort seg kjent med utstedelsesvilkårene samt at de aksepterte kjøpsvilkårene og fondets vedtekter. 

Etter noen år ønsket investorene å innløse alle fondsandelene, men fondet avslo med henvisning til en vedtektsbestemmelse som ga det adgang til å redusere omfanget av innløsningen. Investorene reiste deretter sak med krav om å få utbetalt verdien av fondsandelene, med tillegg av forsinkelsesrenter. De anførte at innløsningsbestemmelsen var urimelig fordi den ikke satte noen grense for hvor mye innløsningen kunne reduseres, og fordi innløsningen var avhengig av verdien av fondets likvide eiendeler, som etter deres syn utelukkende var kontrollert av fondet selv.

Spørsmålet for EU-domstolen er om innløsningsbestemmelser i et fonds vedtekter faller inn under forbrukeravtaledirektivets virkeområde, jf. artikkel 1 nr. 1 bokstav b og c og artikkel 3 nr. 2. Dette beror på om vedtektsbestemmelsene kan anses som avtalevilkår, om investorene regnes som forbrukere, om fondet regnes som næringsdrivende, og om innløsningsbestemmelsene er individuelt forhandlet. 

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen vurderer først om innløsningsbestemmelsene må unntas forbrukeravtaledirektivets virkeområde alene fordi de fremgår av fondets vedtekter. 

Formålet med forbrukeravtaledirektivet er tilnærming av medlemsstatenes lover og forskrifter om urimelige avtalevilkår i avtaler mellom næringsdrivende og forbrukere, jf. forbrukeravtaledirektivet artikkel 1 nr. 1. Formålsbestemmelsen angir også direktivets virkeområde. Direktivet gjelder på tvers av alle næringssektorer og omfatter alle avtaler mellom næringsdrivende og forbrukere. 

Avtaler om stiftelse av selskaper og deres vedtekter faller utenfor direktivets virkeområde, jf. direktivets fortalepunkt ti. Fortalen er ikke rettslig bindende og kan ikke begrunne unntak fra direktivets bestemmelser eller en tolkning som klart strider mot dens ordlyd. Den er likevel et viktig tolkningsmoment som kan klargjøre bestemmelsenes innhold og lovgivers hensikt. EU-domstolen legger til grunn at unntak fra direktivets virkeområde skal tolkes snevert og i lys av formålet om å beskytte forbrukere.

I den konkrete saken har fondets vedtekter en dobbel funksjon. De er både fondets stiftelsesdokument og en avtale om deltakelse mellom fondet og investorene. Vedtektene regulerer dermed ikke bare fondets organisering og investeringsstrategi, men også innløsning av fondsandeler og beregning av likvide midler. 

EU-domstolen legger til grunn at selskapsrettslige vedtektsbestemmelser må skilles fra kontraktsrettslige vedtektsbestemmelser. At noen bestemmelser regulerer fondets stiftelse, karakter og formål, innebærer derfor ikke at vedtektene i sin helhet faller utenfor direktivets virkeområde. Direktivet gjelder derfor, forutsatt at direktivets øvrige vilkår er oppfylt, for de bestemmelsene som er av kontraktsrettslig karakter, noe som er tilfellet for innløsningsbestemmelser. 

Investorene mottok et skriftlig tilbud om kjøp av fondsandeler og aksepterte tilbudet gjennom standardskjemaer hvor de erklærte at de kjente og godtok innløsningsbestemmelsene i fondets vedtekter. Dette tyder på at det ble inngått en særskilt avtale om kjøp av fondsandeler mellom fondet og investorene. Vedtektsbestemmelsene om innløsning ble innlemmet i denne avtalen og utgjorde dermed en del av kontraktsforholdet. 

Innløsningsbestemmelsene kan derfor ikke unntas direktivets virkeområde alene fordi de står i vedtektene. Alternativet er at en næringsdrivende kan plassere ugunstige avtalevilkår der for å unngå urimelighetskontroll, og dermed undergrave direktivets formål. 

EU-domstolen vurderer deretter om innløsningsbestemmelsene er individuelt forhandlet, jf. direktivet artikkel 3 nr. 2. 

Et vilkår regnes ikke som individuelt forhandlet når det er utformet på forhånd og forbrukeren derfor ikke har kunnet påvirke innholdet. Dette er særlig tilfellet for standardavtaler. Forbrukeravtaledirektivet beskytter forbrukere fordi de står i en svakere stilling enn næringsdrivende både i forhandlingsstyrke og informasjonsnivå, og derfor vil kunne inngå forhåndsutformede avtaler uten forutsetning eller mulighet til å påvirke innholdet. 

Innløsningsbestemmelsene var utarbeidet før kontakten med investorene og skulle regulere forholdet til en ubestemt krets av deltakere på en ensartet måte. De kunne ikke forhandles og måtte aksepteres for at investorene skulle inngå avtaleforholdet. EU-domstolen regner derfor innløsningsbestemmelsen som et avtalevilkår som ikke er individuelt forhandlet. 

EU-domstolen vurderer til slutt om investorene og fondet handlet som henholdsvis forbrukere og næringsdrivende ved kjøpet etter direktivet artikkel 2 bokstav b og c. 

En «forbruker» er en fysisk person som ikke handler som ledd i sin næringsvirksomhet. Forbrukerbegrepet er objektivt og uavhengig av personens konkrete kunnskap og informasjon. At personen oppnår økonomiske fordeler ved deltakelsen, utelukker ikke at vedkommende er forbruker.

Opplysningene tyder på at investorene kjøpte bevisene utenfor næringsvirksomhet, og under disse forutsetningene regner EU-domstolen dem som forbrukere. At investeringen gir både økonomiske og selskapsrettslige rettigheter, endrer ikke dette. 

Begrepet «næringsdrivende» omfatter enhver fysisk eller juridisk person som i forbindelse med avtalen handler som ledd i sin næringsvirksomhet. Begrepet gjelder både offentlig og privat virksomhet, samt organisasjoner uten fortjenesteformål og enheter som utfører oppgaver i allmennhetens interesse. Også næringsdrivendebegrepet er funksjonelt og objektivt. 

Fondet driver kontinuerlig og organisert investeringsvirksomhet på egne vegne. Det forvaltes og representeres av et eget investeringsselskap som ikke har noe kontraktsforhold til investorene. Under disse omstendighetene skal fondet regnes som næringsdrivende.

EU-domstolens konklusjon 

Vedtektsbestemmelser i et investeringsfond som regulerer innløsning av fondsandeler omfattes av forbrukeravtaledirektivets virkeområde når de regulerer kontraktsforhold mellom fondet og en investor som handler utenfor nærings- og yrkesvirksomhet, jf. forbrukeravtaledirektivet artikkel 1 nr. 1, artikkel 2 bokstav b og c og artikkel 3 nr. 2. Vilkårene skal ikke regnes som individuelt forhandlet når investoren ikke kunne forhandle innholdet, selv om vedkommende har lest vedtektene og skriftlig akseptert dem. 

Direktiv 93/13/EØF [forbrukeravtaledirektivet] er tatt inn i EØS-avtalen vedlegg XIX og gjennomført i lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer [avtaleloven] §§ 36 og 37.

SMT