Spørsmålet i saken

EU-domstolen avsa 15. oktober 2026 prejudisiell avgjørelse i C-580/24 Tsachkov. Saken gjelder tolkningen av Council Framework Decision 2002/584/JHA (heretter «rammebeslutningen»). Spørsmålet er om nasjonal lovgivning kan pålegge den rettslige myndigheten som fullbyrder en europeisk arrestordre, å beslutte fengsling av den ettersøkte frem til overleveringen skjer, så snart den har besluttet å overlevere vedkommende. 

Sakens bakgrunn

Påtalemyndigheten i Eisenstadt (Østerrike) utstedte 4. juli 2024 en europeisk arrestordre mot LY, en bulgarsk statsborger med fast bosted i Bulgaria. LY ble pågrepet og fengslet 4. august 2024, som følge av den europeiske arrestordren. Den 7. august 2024 ble han løslatt, fordi det ikke forelå unndragelsesfare. 

LY samtykket til umiddelbar overlevering til Østerrike. Han bestred imidlertid at det var behov for å holde ham i fengsel frem til overleveringen, en potensielt lang periode. Han ba om å få reise til Østerrike på egen hånd og melde seg for de østerrikske myndighetene sammen med en østerriksk advokat han hadde kontakt med.

Etter bulgarsk lov skal den ettersøkte personen holdes i varetekt når beslutningen om å fullbyrde en arrestordre er truffet. Den foreleggende domstolen lurer på om den bulgarske loven er i tråd med EU-domstolens praksis i C-237/15 PPU Lanigan og C-640/15 Vilkas og EMDs praksis rundt EMK artikkel 5 nr. 1 bokstav c. 

Spørsmålet for EU-domstolen er om rammebeslutningen artikkel 12 og artikkel 23 nr. 5 er til hinder for nasjonal lovgivning som krever at den rettslige myndigheten som fullbyrder en europeisk arrestordre, beslutter fengsling av den ettersøkte fra beslutningen om overlevering til overleveringen skjer, uten å ta hensyn til relevante faktorer i situasjonen.

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen starter med å behandle plikten til å automatisk fengsle den pågrepne.

Etter rammebeslutningen artikkel 12 første punktum «shall» den rettslige myndigheten som fullbyrder arrestordren ta stilling til om den ettersøkte fortsatt skal holdes i fengsel. Domstolen mener ordlyden viser at det er den rettslige myndigheten i hvert land som avgjør om den pågrepne skal fengsles, og at den har et vidt skjønn. 

Etter artikkel 12 annet punktum kan personen løslates midlertidig «at any time». Nasjonal lovgivning som gjør fengsling obligatorisk fra det tidspunktet arrestordren besluttes fullbyrdet, uavhengig av forholdene i saken, utelukker slik løslating.

EU-domstolen uttaler at henvisningen til «the law of the executing Member State» i artikkel 12 ikke kan tolkes slik at medlemsstatenes lovgivning generelt kan kreve at fengsling alltid skal besluttes. Da ville uttrykket «shall take a decision» miste sin betydning, siden vurderingen av om fengsling er nødvendig, er forbeholdt den rettslige myndigheten.

Rammebeslutningen artikkel 23 nr. 5 fastsetter at den ettersøkte skal løslates dersom han fortsatt er i fengsel når fristene for overlevering i artikkel 23 nr. 2–4 er utløpt. Medlemsstatene har dermed ingen mulighet til å holde personen fengslet utover fristene, selv om fristoversittelse ikke fritar dem for plikten til å gjennomføre overleveringen.

Domstolen viser til at en slik tolkning ivaretar sammenhengen mellom bestemmelsene i rammebeslutningen. Artikkel 12 gjelder under hele overleveringsprosedyren, herunder ved fornyet overleveringsdato etter artikkel 23 nr. 3 og utsatt overlevering etter artikkel 24, jf. C-640/15 Vilkas og C-492/22 PPU CJ. I C-237/15 PPU Lanigan og Vilkas vektla også EU-domstolen at fengslingens varighet må vurderes konkret. På bakgrunn av dette må den fullbyrdede myndighet vurdere om fengsling fortsatt er nødvendig også etter at det er truffet beslutning om overlevering. 

Rammebeslutningens formål er å tilrettelegge og effektivisere det rettslige samarbeidet for overlevering av personer som er dømt for, eller mistenkt for å ha begått, brudd på straffelovgivningen i EU. EU-domstolen viser til bulgarske myndigheters argument om at regelen bidrar til å oppnå rammebeslutningens formål, ved å forebygge unndragelse fra overlevering. 

Medlemsstatene må imidlertid også respektere de grunnleggende rettighetene ved anvendelse av bestemmelsene i rammebeslutningen jf. artikkel 1 nr. 3. Rammebeslutningen artikkel 12 må tolkes i samsvar med retten til personlig frihet etter Charteret artikkel 6. Charteret artikkel 6 har samme innhold som EMK artikkel 5, og må derfor gi minst like godt vern som EMK, jf. Charteret artikkel 52 nr. 3. Begrensninger i retten må oppfylle kravene i Charteret artikkel 52 nr. 1, herunder forholdsmessighet. EU-lovgiver har gitt den fullbyrdende myndigheten kompetanse til i hvert enkelt tilfelle å vurdere om frihetsberøvelsen er forholdsmessig.

Når det gjelder spørsmålet om fengselsplassering, påpeker domstolen at ingen bestemmelse i rammebeslutningen krever at frihetsberøvelse skjer i en bestemt type anstalt enn fengsel. Til sammenlikning fremgår en eksplisitt begrensning i hvor den internerte kan plasseres av direktiv 2008/115/EF artikkel 16 nr. 1. 

Ordene «detention» og «release» i rammebeslutningen artikkel 12 og 23 viser til innesperring, ikke bare til en begrensning i bevegelsesfriheten. 

EU-domstolen påpeker også at utstederstaten skal trekke fra all frihetsberøvelse i fullbyrdelsesstaten i en eventuell fengselsstraff, jf. rammebeslutningen artikkel 26 nr. 1. Fengsling etter rammebeslutningen er derfor sammenlignbar med varetektsfengsling i påvente av soningsstart.  

Arrestordre kan dessuten bare utstedes for forhold av en viss alvorlighet, jf. artikkel 2 nr. 1. Verken ordlyden eller personenes status i straffesaken tilsier at fengselsplassering er i strid med rammebeslutningen.

EU-domstolens konklusjon

Council Framework Decision 2002/584/JHA artikkel 12 og artikkel 23 nr. 5 er til hinder for nasjonal lovgivning som krever at den rettslige myndigheten som fullbyrder en europeisk arrestordre, beslutter å fengsle den ettersøkte i perioden fra da beslutningen om overlevering ble tatt, til overleveringen skjer, uten å ta hensyn til relevante forhold i situasjonen.

Bestemmelsene utelukker ikke nasjonal lovgivning som fastsetter at denne varetekten skal finne sted i et fengsel.  

Norge deltar i arrestordresamarbeidet gjennom Avtale mellom Den europeiske union og Island og Norge om overleveringsprosedyre mellom medlemsstatene i Den europeiske union og Island og Norge (parallellavtalen), signert 28. juni 2006. Avtalen er gjennomført i norsk rett ved lov 20. januar 2012 nr. 4 om pågriping og overlevering til og frå Noreg for straffbare forhold på grunnlag av ein arrestordre (arrestordreloven). 

Parallellavtalen er en parallell til Council Framework Decision 2002/584/JHA, og EU-domstolens tolkning av rammebeslutningen vil derfor ha betydning for forståelsen av tilsvarende bestemmelser i avtalen og arrestordreloven. Reglene om pågriping, fengsling og bruk av tvangsmidler er gjennomført i arrestordreloven § 13. 

EPB