BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 26.11.2024) 

Sammendrag av innhold

Artikkel 101 TEUV nr. 1/artikkel 53 EØS nr. 1 fastsetter forbud mot samarbeid mellom foretak som er egnet til å vri konkurransen merkbart. Bestemmelsenes nr. 3 fastsetter vilkår for unntak fra forbudet.

Gruppefritak vedtas som forordninger, og fastsetter, på nærmere vilkår, unntak fra forbudet for visse former for samarbeid. Den rettslige betydningen av gruppefritak er vesentlig redusert etter vedtagelsen av forordning 1/2003, som fastsetter de viktigste prosessuelle reglene for håndheving av artikkel 101 og 102 TEUV/53 og 54 EØS. Mens det tidligere var nødvendig å få et eksplisitt unntak fra forbudet i artikkel 101 TEUV/53 EØS ved enten et enkeltvedtak fra Kommisjonen/ESA eller gjennom et gruppeunntak, fastsetter artikkel 101 TEUV/53 EØS nå et såkalt «legalunntak». Det innebærer at dersom et samarbeid oppfyller vilkårene i bestemmelsen for unntak, er det automatisk lovlig. Betydningen av gruppefritak er derfor nå primært at det gir foretakene en trygg havn, ved å gjøre det klart at det kan påregnes at et samarbeid som oppfyller vilkårene i det normalt vil være tillatt.

Hjemmelen til å vedta gruppefritak er delegert til Kommisjonen. Det forrige gruppeunntaket for vertikale avtaler (VBER) (forordning (EU) nr. 330/2010) utløp 31. mai i år. Kommisjonen har derfor vedtatt et nytt gruppefritak (forordning (EU) 2022/720). Det nye VBER gjelder for perioden 1. juni 2022 til 31. mai 2034. For å gi foretakene anledning til å tilpasse seg det nye regelverket, er det gitt en overgangsordning frem til 31. mai 2023 for avtaler som per 31. mai 2022 ikke oppfylte vilkårene for fritak i det nye gruppefritaket, men som oppfylte vilkårene for fritak i forordning (EU) nr. 330/2010. Kommisjonen vedtok samtidig reviderte retningslinjer for vertikalt samarbeid.

Vertikalt samarbeid er samarbeid mellom parter som er virksomme på ulike ledd i produksjons- og distribusjonskjeden. VBER gjelder vilkårene for partenes kjøp, salg eller videresalg av visse varer eller tjenester. Det får anvendelse dersom avtalepartenes markedsandel ikke overstiger 30% på det markedet de hhv. selger og kjøper kontraktsvarene eller -tjenestene i, og avtalene ikke omfatter alvorlige konkurransebegrensninger. En sentral del av revisjonen regelverket har vært å fjerne såkalte type 1-feil og redusere type 2-feil ved anvendelsen av VBER, oppdatere veiledningen til aktørene mht. restriksjoner på online salg og plattformsøkonomien for å gjøre det lettere for foretakene å vurdere om de overholder konkurransereglene og å sikre en mer harmonisert anvendelse av regelverket i hele EU. De viktigste endringene, som bl.a. reflekterer økningen i omfanget av netthandel, er:

• Innsnevring av gruppefritaket mht. tosidig distribusjon ("dual distribution) og paritetsvilkår (parity obligations). Tosidig distribusjon vil si at leverandøren selger varer eller tjenester både gjennom uavhengige forhandlere og direkte til sluttbrukere, i direkte konkurranse med sine uavhengige distributører. Paritetsvilkår ("Most Favoured Nation"/bestevilkårsklausuler) pålegger selger å tilby den andre parten samme eller bedre vilkår enn det tilbyr på andre tredjeparts salgskanaler, som andre plattformer eller selgers direkte salgskanaler. Type 1-feil ("false positives") er restriksjoner som er omfattet av gruppefritaket, men hvor det ikke med tilstrekkelig sannsynlighet kan fastslås på generelt grunnlag at de er effektivitetsfremmende og dermed oppfyller vilkårene for unntak i artikkel 101 nr. 3. Endringene innebærer at visse sider av tosidig distribusjon og visse typer paritetsvilkår nå må vurderes individuelt iht. artikkel 101 TEUV.
• Utvidelse av gruppefritaket mht. visse begrensninger i kjøpers mulighet til å drive aktivt salg, samt visse praksiser mht. nettsalg. Det gjelder adgangen til å kreve ulike grossistpriser av distributøren for produkter som skal selges hhv. online og offline, og adgangen til å fastsette ulike kriterier for online og offline salg i selektive distribusjonssystemer. Type 2-feil ("false negatives") er restriksjoner som faller utenfor gruppefritaket, men hvor det med tilstrekkelig sikkerhet kan antas at de generelt oppfyller vilkårene i artikkel 101 nr. 3. Disse restriksjonene er nå omfattet av et nye VBER, såfremt vilkårene i gruppefritaket er oppfylt.
• Regelverket er gjort klarere og enklere. Det gjelder bl.a. mht. vurderingen av online restrictions, vertikale avtaler i plattformsøkonomien og avtaler som om bærekraftsmålsetninger. 

Merknader
Rettslige konsekvenser

Gruppefritaket erstatter kommisjonsforordning (EF) nr. 330/2010, som er inntatt i EØS-avtalen vedlegg XIV og gjennomført i norsk rett i forskrift 21. desember 2011 nr. 1518 om gjennomføring av konkurransereglene i EØS-avtalen m.v. (EØS-forskriften). Vedtagelsen av et nytt gruppefritak innebærer at forskriften endres tilsvarende.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Saken innebærer ingen økonomiske eller administrative konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Nærings- og fiskeridepartementet finner det hensiktsmessig at gruppeunntaket for vertikale avtaler videreføres, og støtter endringene i regelverket.

Vurdering

Rettsakten er EØS-relevant og akseptabel.

Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 20

Status

Forordning (EU) nr. 2022/720 ble vedtatt 10. mai 2022, trådte i kraft i EU 1. juni 2022, og utløper 31. mai 2034.

Forordningen ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komitéens beslutning 5. juli 2023, og er inntatt i EØS-avtalen vedlegg XIV del B nr. 2. Det ble gjort tekniske tilpasninger i artikkel 6 nr. 1 og 2 og artikkel 7.

Den er gjennomført i norsk rett ved forskrift om endring i forskrift om gjennomføring av konkurransereglene i EØS-avtalen mv. 7. juli 2023 nr. 1258 (EØS-forskriften) § 1.

EØS-komitéens beslutning og forskriftsendringen er gitt virkning fra 1. juni 2022.