BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 20.3.2013)

Sammendrag av innhold
Forordningen fastsetter en felles framgangsmåte og standarder for undersøkelser av ulykker og hendelser til sjøs, og springer ut av direktivet om undersøkelser av sjøulykker (2009/18). Forordningen er ikke en sjekkliste, undersøkelsene må gjøres etter inspektørenes skjønn og opplæring i samsvar med den enkelte saks omstendigheter.

Dersom en ulykke eller hendelse skal undersøkes av flere medlemsstater i fellesskap, skal den staten som leder undersøkelsene utarbeide utkast til rapport. Forordningen inneholder ikke rapporteringsforpliktelser til Kommisjonen.

Merknader
Forordningen er gitt med hjemmel i direktiv 2009/18 om undersøkelser av sjøulykker. Det direktivet er gitt med hjemmel i EU-traktaten artikkel 80(2). Kommisjonen har drøftet saken med ekspertgruppen COSS (Committe on safe seas and on the prevention of pollution from ships), og innholdet er i samsvar med gruppens oppfatning. Norge er representert i ekspertgruppen med representanter fra Sjøfartsdirektoratet og NHD.

Regler om undersøkelse av sjøulykker er tatt inn i sjøloven kapittel 18.

Gjennomføring av forordningen krever ikke lovendring, og artikkel 103-forbehold var derfor ikke nødvendig.

Sakkyndige instansers merknader
Forordningen ble sendt på høring 9. januar 2012 med svarfrist 26. januar, senere forlenget til 8. februar, til Statens havarikommisjon - Transport, Norges rederiforbund, Rederienes Landsforening, Kystverket, Sjømannsorganisasjonene og Sjøoffisersforbundet. Av de få høringsinstansene som ga tilbakemelding var det ingen som var negative. Forskriftsutkast var på høring i september 2012. Ingen høringsinstanser hadde merknader til forslaget.

Vurdering
Forordningen fastsetter prinsipper og standarder som skal følges ved undersøkelser av ulykker og hendelser til sjøs og utfyller direktiv 2009/18 om undersøkelse av sjøulykker, som Norge anser relevant og akseptabel for innlemmelse i EØS-avtalen. Det følger også av sjøloven § 476 at undersøkelser skal følge en felles metode. Forordningen beskriver bl.a. hvordan undersøkelsesmyndigheten bør innsamle bevismateriale, herunder angivelse av en ikke uttømmende liste over personer det kan være relevant å oppta forklaring fra. Videre angir forordningen nærmere faktorer som sikkerhetstilrådninger bør inneholde og bygge på. Undersøkelsesmyndigheten skal også bestrebe seg på å få informasjon om hvordan sikkerhetstilrådninger følges opp. Forordningens innhold innebærer ingen vesentlige endringer i måten Statens havarikommisjon for transport foretar sikkerhetsundersøkelser på enn i dag.

De materielle reglene i direktiv 2009/18/EF ble gjennomført i norsk rett ved endringer av sjølovens kapittel 18 om undersøkelse av sjøulykke med virkning fra 1. januar 2012. Loven inneholder i § 486A en hjemmel til å gi utfyllende forskrifter. Denne ble benttet til å fastsette forskrift 30. november 2012 nr. 1115 om undersøkelse av sjøulykker (trådte i kraft 30.11.12). Rettsakten kan derfor grupperes i gruppe 2 (forskrifter som krever forskriftsendring og som ikke gripere inn i norsk handlefrihet).

Forordningen medfører ikke økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning for verken det offentlige eller private.

Status
For EU-statene er forordningen trådt i kraft.