Energimerking av kjeler og kombikjeler
Delegert kommisjonsforordning (EU) nr. 811/2013 av 18. februar 2013 om utfylling av europaparlaments- og rådsdirektiv 2010/30/EU med hensyn til energimerking av kjeler for romoppvarming, kombikjeler for tappevanns- og romoppvarming, pakker av kjeler, temperaturkontroller og solfangere, samt pakker av kombikjeler, temperaturkontroller og solfangere
Commission Delegated Regulation (EU) No 811/2013 of 18 February 2013 supplementing Directive 2010/30/EU of the European Parliament and of the Council with regard to the energy labelling of space heaters, combination heaters, packages of space heater, temperature control and solar device and packages of combination heater, temperature control and solar device
Norsk forskrift kunngjort 30.12.2015
Nærmere omtale
BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 1.2.2016)
Sammendrag av innhold
EU-kommisjonen har vedtatt en forordning om energimerking av kjeler og kombikjeler mv. med kapasitet ? 70 kW (utgangseffekt) gjennom "Commission Delegated Regulation (EU) No 811/2013"
Under energimerkedirektivet vedtas delegerte forordninger som pålegger produsenter og importører i EU-markedet å kun markedsføre produkter som lever opp til kravene og produkter som er forsynt med et korrekt energimerke.
Energikrav til produkter er et av flere virkemidler for å nå EUs vedtatte 2020-mål der ett av målene er å øke energieffektiviteten med 20 % i EU, sammenlignet med 1990.
Kommisjonen anfører at energibruken til romoppvarming i EU i 2005 er estimert til ca. 16 % av den totale årlige bruttoenergibruken i EU-27.
Produkter som omfattes av krav om energimerking:
• Oljefyrte kjeler inkl. kjeler designet for innblanding av opp til 50 % biobrensel
• Gassfyrte kjeler inkl. kjeler designet for innblanding av opp til 50 % biobrensel
• Kjeler varmet av direktevirkende elektrisitet
• Kjeler varmet av mikro-/minikraftvarmeenheter (med < 50 kW elproduksjonskapasitet) inkl. eventuell innblanding av opp til 50 % biobrensel
• Kjeler varmet av gassabsorpsjonsvarmepumper (vanligvis luft-vann) inkl. eventuell innblanding av opp til 50 % biobrensel
• Kjeler varmet av elektriske varmepumper - luft-vann
• Kjeler varmet av elektriske varmepumper - væske-vann (f.eks. jordvarmeanlegg)
Utover merking av kjelene, inneholder forordningen også krav om energimerkning av pakker av produkter. Sistnevnte energimerke, som også populært kalles "pakkemerket", er primært introdusert for å gi mulighet til å vise hvor effektivt det kan være å kombinere tradisjonelle kjeler/varmepumper med solvarme og temperaturstyringer. På bakgrunn av forskjellige spesifikasjoner for alle de produkter og komponenter som inngår i en "pakke", beregnes den samlede virkningsgrad. Ved å kombinere en kondenserende kjel med solvarme og temperaturstyring, vil det være mulig å oppnå én energiklasse høyere på pakkemerket i forhold til den energiklassen kjelen oppnår på energimerket når den blir solgt alene.
Produkter som ikke omfattes av kravene:
• Kjeler som kun produserer varmt drikkevann eller sanitærvann
• Kjeler som benytter fast brensel, er omfattet av EUs lovforberedende studium Lot 15.
• For produkter som er designet for å bruke gassøse eller flytende brensler hvor mer enn 50 % av brenselet stammer fra biomasse, pågår det per i dag ingen lovforberedelser
Krav om energimerking
Det skal benyttes ett felles energimerke slik at produkter basert på ulike teknologier og energibærere kan sammenlignes direkte av forbruker. Eksempelvis vil forbrukeren kunne se energiklassen for henholdsvis en oljekjel og en varmepumpebasert kjel, på samme energimerke.
Innføringen av energiklasser på energimerket skjer i to trinn. I første trinn tillates energimerket å vise ni energiklasser, dvs fra G til A++. I annet trinn reduseres antall energiklasser på energimerket til syv, dvs fra D til A+++.
For kombikjeler som er i stand til både å levere varmt tappevann og varme til romoppvarming, inneholder energimerket to skalaer: en for varmt tappevann og en for romoppvarming. Skalaen for varmt tappevann er den samme som for rene varmtvannsberedere slik at effektiviteten ved tappevannsvarmingen i kombikjelen og varmtvannsberederen skal kunne sammenlignes.
Det stilles krav til dokumentasjon som leverandører og forhandlere skal stille til rådighet i forbindelse med markedsføring, tilbud og salg. Selv om solvarmekomponenter og styringer ikke skal energimerkes som produkter, stilles det likevel krav om at opplysninger skal vedlegges disse slik at de er tilgjengelige i forbindelse med beregning av "pakkemerket".
Merknader
Hovedrettsakten - direktiv 2010/30/EU (energimerkedirektivet) - er hjemlet i Traktat om den Europeiske Unions Funksjonsmåte (TEUF- traktaten), artikkel 194 (2).
Gjeldende norsk lovgivning på området er LOV 1981-12-18 nr 90: Lov om merking av forbruksvarer m.v. med de underliggende energimerkeforskrift(er).
Energimerkedirektiv II ble innlemmet i EØS-avtalen i 07.12.2012 ved EØS-komite-beslutning 217/2012 og er gjennomført i norsk rett gjennom forskrift 27. mai nr 534 om energimerking av produkter (energimerkeforskriften for produkter) som trådte i kraft 01.06.2013.
Gjennomføring av delegert kommisjonsforordning nr. 811/2013 vil skje gjennom endring av energimerkeforskriften for produkter.
Får rettsakten administrative konsekvenser for Norge?
Gjennomføringen av det stadig økende antall forordninger under energimerkedirektivet vil medføre økonomiske og administrative konsekvenser for offentlige myndigheter i Norge grunnet nye forpliktelser forbundet med tilsyn og informasjon om regelverk (indirekte utgifter).
Får rettsakten økonomiske konsekvenser i Norge for private?
Det antas at energimerkeordningen har en økonomisk konsekvens for leverandørene. De økte kostnadene forbundet med produksjon og distribusjon av etiketter og datablad antas å være beskjedne. Energimerkeforskriften for produkter åpner for at NVE kan kreve at bedriftene vederlagsfritt skal avstå produkter til testing samt å betale utgiftene til undersøkelse dersom produktet viser seg ikke å være i samsvar med forskriften. Undersøkelseskostnadene vil variere fra produkt til produkt, men i noen tilfeller kan de være vesentlige (over kr 100.000).
Rettsakten grupperes i gruppe 2 fordi den krever forskriftsendring som vurderes å ikke gripe vesentlig inn i norsk handlefrihet.
Nasjonal høring
Norge deltok ikke i den innledende fasen for regelverksutformingen, dvs i det forberedende studium som danner grunnlaget for den senere forordningen. Det foreligger derfor ingen høringsinnspill til NVE fra norske interessenter i denne fasen. Arbeidsdokumenter og senere forslag til forordninger har vært på nasjonal høring i 2011 og i 2012. Den 29. april 2011 ble arbeidsdokumenter for økodesign- og energimerkekrav sendt på høring per e-post til produsenter, NHO, bransjeorganisasjoner, standardiseringsorganisasjoner og relevante statlige etater. En elektronisk høring av forslag til økodesign- og energimerkeforordning ble publisert på NVEs nettsider den 8. februar 2012 og NVE avholdt også et informasjonsmøte om de samme forslagene den 8. mars 2012.
Høringssvar og andre innkomne synspunkter
Hovedsynspunktet i høringssvarene (Norsk Teknologi og Norsk Industri) har vært at bruken av en primærenergifaktor på 2,5 på produktnivå må avvises.
Sakkyndige instansers merknader
b) EØS-relevant og akseptabel
Rettsakten er vurdert av spesialutvalget for energi, der berørte departementer er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.
Vurdering
Kjeler varmet av direktevirkende elektrisitet er mer utbredt i Norge enn i andre land på grunn av den norske infrastrukturen for energiforsyning med omfattende bruk av elektrisitet som primær energikilde.
Ved fastsettelse av energiklassen for elektrisk oppvarmede kombikjeler innregnes det en primærenergifaktor på 2,5 for elektrisitetsforbruk.
Denne faktoren skal gjenspeiler den gjennomsnittlige effektiviteten på 40% på energisystemet i EU. Det betyr, at mens kjeler varmet av elektriske varmepumper tildeles de beste energiklassene, eksempelvis A+ og A++, får kjeler varmet av direktevirkende elektrisitet tildelt de dårlige energiklassene, eksempelvis F og D.
Fordelene ved å innpasse kjeler varmet med ulike teknologier og energibærere på den samme energiklasseskala, er at de forskjellige produktalternativer kan sammenlignes direkte, eksempelvis sammenligning av en oljefyrt kjel med en kjel varmet av en elektrisk varmepumpe. Ulempen med en felles energiklasseskala er at forskjellen på energieffektivitet innenfor samme teknologi/energibærer ikke synliggjøres, for eksempel ved sammenligning av en kjel varmet av en ineffektiv varmepumpe og en kjel varmet med en effektiv varmepumpe.
Andre opplysninger
Studien finnes på http://eur-lex.europa.eu (http://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/?uri=CELEX:32013R0811)
Status
Kommisjonens delegerte forordning ble vedtatt den 18. februar 2013 og trer i kraft på den tyvende dag etter publisering i EU-Tidende, dvs at dato for ikrafttredelse er 26.09.2013.
Parallelt har Kommisjonen vedtatt en økodesignforordning for kjeler og kombikjeler den 2. august 2013 (No. 813/2013). Denne forordning er fortsatt under behandling i NVE da den legger opp til omsetningsforbud for store elektriske kombiberedere med 400-1000 liter varmtvannsmagasin fra 2017.
Økodesign- og energimerkeforordningene for kjeler (ENER Lot 1) og varmtvannsberedere (ENER Lot 2) er utarbeidet i en parallell prosess.
Sammendrag av innhold
EU-kommisjonen har vedtatt en forordning om energimerking av kjeler og kombikjeler mv. med kapasitet ? 70 kW (utgangseffekt) gjennom "Commission Delegated Regulation (EU) No 811/2013"
Under energimerkedirektivet vedtas delegerte forordninger som pålegger produsenter og importører i EU-markedet å kun markedsføre produkter som lever opp til kravene og produkter som er forsynt med et korrekt energimerke.
Energikrav til produkter er et av flere virkemidler for å nå EUs vedtatte 2020-mål der ett av målene er å øke energieffektiviteten med 20 % i EU, sammenlignet med 1990.
Kommisjonen anfører at energibruken til romoppvarming i EU i 2005 er estimert til ca. 16 % av den totale årlige bruttoenergibruken i EU-27.
Produkter som omfattes av krav om energimerking:
• Oljefyrte kjeler inkl. kjeler designet for innblanding av opp til 50 % biobrensel
• Gassfyrte kjeler inkl. kjeler designet for innblanding av opp til 50 % biobrensel
• Kjeler varmet av direktevirkende elektrisitet
• Kjeler varmet av mikro-/minikraftvarmeenheter (med < 50 kW elproduksjonskapasitet) inkl. eventuell innblanding av opp til 50 % biobrensel
• Kjeler varmet av gassabsorpsjonsvarmepumper (vanligvis luft-vann) inkl. eventuell innblanding av opp til 50 % biobrensel
• Kjeler varmet av elektriske varmepumper - luft-vann
• Kjeler varmet av elektriske varmepumper - væske-vann (f.eks. jordvarmeanlegg)
Utover merking av kjelene, inneholder forordningen også krav om energimerkning av pakker av produkter. Sistnevnte energimerke, som også populært kalles "pakkemerket", er primært introdusert for å gi mulighet til å vise hvor effektivt det kan være å kombinere tradisjonelle kjeler/varmepumper med solvarme og temperaturstyringer. På bakgrunn av forskjellige spesifikasjoner for alle de produkter og komponenter som inngår i en "pakke", beregnes den samlede virkningsgrad. Ved å kombinere en kondenserende kjel med solvarme og temperaturstyring, vil det være mulig å oppnå én energiklasse høyere på pakkemerket i forhold til den energiklassen kjelen oppnår på energimerket når den blir solgt alene.
Produkter som ikke omfattes av kravene:
• Kjeler som kun produserer varmt drikkevann eller sanitærvann
• Kjeler som benytter fast brensel, er omfattet av EUs lovforberedende studium Lot 15.
• For produkter som er designet for å bruke gassøse eller flytende brensler hvor mer enn 50 % av brenselet stammer fra biomasse, pågår det per i dag ingen lovforberedelser
Krav om energimerking
Det skal benyttes ett felles energimerke slik at produkter basert på ulike teknologier og energibærere kan sammenlignes direkte av forbruker. Eksempelvis vil forbrukeren kunne se energiklassen for henholdsvis en oljekjel og en varmepumpebasert kjel, på samme energimerke.
Innføringen av energiklasser på energimerket skjer i to trinn. I første trinn tillates energimerket å vise ni energiklasser, dvs fra G til A++. I annet trinn reduseres antall energiklasser på energimerket til syv, dvs fra D til A+++.
For kombikjeler som er i stand til både å levere varmt tappevann og varme til romoppvarming, inneholder energimerket to skalaer: en for varmt tappevann og en for romoppvarming. Skalaen for varmt tappevann er den samme som for rene varmtvannsberedere slik at effektiviteten ved tappevannsvarmingen i kombikjelen og varmtvannsberederen skal kunne sammenlignes.
Det stilles krav til dokumentasjon som leverandører og forhandlere skal stille til rådighet i forbindelse med markedsføring, tilbud og salg. Selv om solvarmekomponenter og styringer ikke skal energimerkes som produkter, stilles det likevel krav om at opplysninger skal vedlegges disse slik at de er tilgjengelige i forbindelse med beregning av "pakkemerket".
Merknader
Hovedrettsakten - direktiv 2010/30/EU (energimerkedirektivet) - er hjemlet i Traktat om den Europeiske Unions Funksjonsmåte (TEUF- traktaten), artikkel 194 (2).
Gjeldende norsk lovgivning på området er LOV 1981-12-18 nr 90: Lov om merking av forbruksvarer m.v. med de underliggende energimerkeforskrift(er).
Energimerkedirektiv II ble innlemmet i EØS-avtalen i 07.12.2012 ved EØS-komite-beslutning 217/2012 og er gjennomført i norsk rett gjennom forskrift 27. mai nr 534 om energimerking av produkter (energimerkeforskriften for produkter) som trådte i kraft 01.06.2013.
Gjennomføring av delegert kommisjonsforordning nr. 811/2013 vil skje gjennom endring av energimerkeforskriften for produkter.
Får rettsakten administrative konsekvenser for Norge?
Gjennomføringen av det stadig økende antall forordninger under energimerkedirektivet vil medføre økonomiske og administrative konsekvenser for offentlige myndigheter i Norge grunnet nye forpliktelser forbundet med tilsyn og informasjon om regelverk (indirekte utgifter).
Får rettsakten økonomiske konsekvenser i Norge for private?
Det antas at energimerkeordningen har en økonomisk konsekvens for leverandørene. De økte kostnadene forbundet med produksjon og distribusjon av etiketter og datablad antas å være beskjedne. Energimerkeforskriften for produkter åpner for at NVE kan kreve at bedriftene vederlagsfritt skal avstå produkter til testing samt å betale utgiftene til undersøkelse dersom produktet viser seg ikke å være i samsvar med forskriften. Undersøkelseskostnadene vil variere fra produkt til produkt, men i noen tilfeller kan de være vesentlige (over kr 100.000).
Rettsakten grupperes i gruppe 2 fordi den krever forskriftsendring som vurderes å ikke gripe vesentlig inn i norsk handlefrihet.
Nasjonal høring
Norge deltok ikke i den innledende fasen for regelverksutformingen, dvs i det forberedende studium som danner grunnlaget for den senere forordningen. Det foreligger derfor ingen høringsinnspill til NVE fra norske interessenter i denne fasen. Arbeidsdokumenter og senere forslag til forordninger har vært på nasjonal høring i 2011 og i 2012. Den 29. april 2011 ble arbeidsdokumenter for økodesign- og energimerkekrav sendt på høring per e-post til produsenter, NHO, bransjeorganisasjoner, standardiseringsorganisasjoner og relevante statlige etater. En elektronisk høring av forslag til økodesign- og energimerkeforordning ble publisert på NVEs nettsider den 8. februar 2012 og NVE avholdt også et informasjonsmøte om de samme forslagene den 8. mars 2012.
Høringssvar og andre innkomne synspunkter
Hovedsynspunktet i høringssvarene (Norsk Teknologi og Norsk Industri) har vært at bruken av en primærenergifaktor på 2,5 på produktnivå må avvises.
Sakkyndige instansers merknader
b) EØS-relevant og akseptabel
Rettsakten er vurdert av spesialutvalget for energi, der berørte departementer er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.
Vurdering
Kjeler varmet av direktevirkende elektrisitet er mer utbredt i Norge enn i andre land på grunn av den norske infrastrukturen for energiforsyning med omfattende bruk av elektrisitet som primær energikilde.
Ved fastsettelse av energiklassen for elektrisk oppvarmede kombikjeler innregnes det en primærenergifaktor på 2,5 for elektrisitetsforbruk.
Denne faktoren skal gjenspeiler den gjennomsnittlige effektiviteten på 40% på energisystemet i EU. Det betyr, at mens kjeler varmet av elektriske varmepumper tildeles de beste energiklassene, eksempelvis A+ og A++, får kjeler varmet av direktevirkende elektrisitet tildelt de dårlige energiklassene, eksempelvis F og D.
Fordelene ved å innpasse kjeler varmet med ulike teknologier og energibærere på den samme energiklasseskala, er at de forskjellige produktalternativer kan sammenlignes direkte, eksempelvis sammenligning av en oljefyrt kjel med en kjel varmet av en elektrisk varmepumpe. Ulempen med en felles energiklasseskala er at forskjellen på energieffektivitet innenfor samme teknologi/energibærer ikke synliggjøres, for eksempel ved sammenligning av en kjel varmet av en ineffektiv varmepumpe og en kjel varmet med en effektiv varmepumpe.
Andre opplysninger
Studien finnes på http://eur-lex.europa.eu (http://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/?uri=CELEX:32013R0811)
Status
Kommisjonens delegerte forordning ble vedtatt den 18. februar 2013 og trer i kraft på den tyvende dag etter publisering i EU-Tidende, dvs at dato for ikrafttredelse er 26.09.2013.
Parallelt har Kommisjonen vedtatt en økodesignforordning for kjeler og kombikjeler den 2. august 2013 (No. 813/2013). Denne forordning er fortsatt under behandling i NVE da den legger opp til omsetningsforbud for store elektriske kombiberedere med 400-1000 liter varmtvannsmagasin fra 2017.
Økodesign- og energimerkeforordningene for kjeler (ENER Lot 1) og varmtvannsberedere (ENER Lot 2) er utarbeidet i en parallell prosess.