BAKGRUNN (fra Stortingsproposisjon nr. 39 (2004-2005)


Bakgrunn
Ved EØS-komitéens beslutning nr. 78/2004 og nr. 79/2004 av 8. juni 2004 ble protokoll 21, 22 og 24 og vedlegg XIV til EØS-avtalen endret for å innlemme rådsforordning (EF) nr. 139/2004 av 20. januar 2004 om tilsyn med foretakssammenslutninger (fusjonsforordningen) i EØS-avtalen. Beslutning nr. 79/2004 innlemmer artikkel 13 og 22 i denne rådsforordningen. Beslutning nr. 78/2004 innlemmer de øvrige bestemmelsene i rådsforordningen.

Rådsforordning (EF) nr. 139/2004 trådte i kraft i EU 1. mai 2004 og erstatter det tidligere fusjonskontrollregelverket. Hensikten med endringene er å gjøre fusjonsforordningen til et mer smidig og egnet instrument for kontroll med foretakssammenslutninger i EU(EØS). Rådsforordning (EF) nr. 139/2004 innebærer relativt begrensede endringer i forhold til det tidligere regelverket.

Det er kun artikkel 13 og 22 i rådsforordning (EF) nr. 139/2004 som har nødvendiggjort endringer i norsk lov, mens forordningens øvrige artikler har krevd endringer i forskrift. Siden Stortingets samtykke må innhentes før Norge blir bundet av EØS-komitéens beslutning, vil det ta noe tid før denne beslutningen kan tre i kraft i EØS-området. Fordi det vil være uheldig med en lengre periode med to ulike regelverk for fusjonskontroll i EU og EØS, er rådsforordning (EF) nr. 139/2004 innlemmet i EØS-avtalen ved to separate EØS-komitébeslutninger; én som vedrører de artiklene som kun krever forskriftsendringer og derfor kan tre tidligere i kraft, samt én som vedrører de to artiklene som krever endring i lov. Det er ingen forutsetning for anvendelsen av de reglene i forordningen som kun krever forskriftsendring at lovendringene som gjennomfører artikkel 13 og 22 er trådt i kraft.

Det er kun EØS-komitébeslutning nr. 79/2004 om innlemmelse av forordningens artikkel 13 og 22 som har nødvendiggjort lovendring, og som legges fram i denne proposisjonen. Artikkel 13 og 22 er allerede vedtatt i norsk rett ved lov 17. desember 2004 nr. 100 om endringer i EØS-konkurranseloven (lov 5. mars 2004 nr. 11 om gjennomføring og kontroll av EØS-avtalens konkurranseregler mv.) og konkurranseloven (lov 5. mars 2004 nr. 12 om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger). Hverken EØS-konkurranseloven eller endringene til EØS-konkurranseloven er trådt i kraft. Lovendringene vil tre i kraft når EØS-komitéens beslutning nr. 79/2004 trer i kraft.

EØS-komitéens beslutning nr. 78/2004 som inneholder de artiklene som kun har krevd endring i forskrift, er gjennomført ved Arbeids- og administrasjonsdepartementets forskrift 9. juni 2004 om endring av forskrift 4. desember 1992 nr. 964 om materielle konkurranseregler i EØS, samt forskrift 9. juni 2004 om endring av forskrift 4. desember 1992 nr. 966 om prosessuelle konkurranseregler i EØS m.v. Endringene trådte i kraft 9. juni 2004.

I Avtalen mellom EFTA-statene om opprettelse av et Overvåkningsorgan og en Domstol (ODA) av 2. mai 1992, er kompetansen til EFTAs overvåkningsorgan (ESA) fastlagt. Fordi den nye fusjonsforordningen legger kompetanse til ESA, vil innlemmelse av artikkel 13 og 22 i rådsforordning (EF) nr. 139/2004 i EØS-avtalen også kreve endringer i ODA protokoll 4 kapittel XIII. Forslag til slike endringer vil bli fremmet i en egen stortingsproposisjon.

Beslutningen i EØS-komitéen ble fattet med forbehold om Stortingets samtykke da gjennomføringen i norsk rett har nødvendiggjort lovendring, jf. Grunnloven § 26 annet ledd og EØS-avtalens artikkel 103.

EØS-komitéens beslutning nr. 79/2004 og rådsforordning (EF) nr. 139/2004 i uoffisiell oversettelse følger som trykte vedlegg til proposisjonen.

Nærmere om rådsforordning (EF) nr. 139/2004 artikkel 13 og 22
Rådsforordning (EF) nr. 139/2004 setter forbud mot å gjennomføre fusjoner som skaper eller styrker en dominerende stilling som kan føre til at effektiv konkurranse i betydelig grad hindres. Fusjonsforordningen kommer til anvendelse på foretakssammenslutninger hvor partenes omsetning på henholdsvis verdensmarkedet og i EU eller EØS/EFTA-området overstiger visse terskelverdier. Foretakssammenslutninger som overstiger disse terskelverdiene må meldes til Kommisjonen før de kan gjennomføres.

Kommisjonen har eksklusiv kompetanse til å behandle foretakssammenslutninger som faller inn under fusjonsforordningen. Dersom terskelverdiene bare er oppfylt i EØS/EFTA-området, vil imidlertid ESA ha kompetanse til å behandle slike fusjoner. Størrelsen på terskelverdiene tilsier at ESA i praksis neppe vil få noen saker til behandling. Dersom Kommisjonen ved håndhevingen av fusjonskontrollbestemmelsene har behov for å gjennomføre bevissikring på EØS/EFTA-statenes territorium, skal imidlertid dette som tidligere gjennomføres av ESA på vegne av Kommisjonen.

Fusjonsforordningen fastsetter en klar fordeling av jurisdiksjon mellom Kommisjonen og nasjonale myndigheter. Kommisjonen har, som nevnt, eksklusiv kompetanse til å behandle fusjoner som faller inn under fusjonsforordningen. Medlemsstatene har på sin side eksklusiv kompetanse til å behandle fusjoner hvor foretakenes omsetning ligger under terskelverdiene. For å sikre at en fusjon behandles av den myndighet som er best egnet i saken, er det likevel åpnet for en begrenset adgang til å overføre behandlingen av en fusjonssak. Overføring kan skje både fra Kommisjonen til nasjonale myndigheter og fra nasjonale myndigheter til Kommisjonen.

Rådsforordning (EF) nr. 139/2004 artikkel 13 utvider Kommisjonens kompetanse i bevissikringssaker noe i forhold til gjeldende regler, og tilpasser kompetansen til dagens behov. Dette innebærer blant annet at Kommisjonen nå kan innhente elektronisk lagret informasjon og at adgangen til å innhente muntlige forklaringer under bevissikringen er utvidet.

Endringene gjør at Kommisjonens kompetanse ved bevissikring i saker om fusjonskontroll nå samsvarer med kontrollfullmaktene ved mistanke om brudd på konkurransereglene i EF-traktatens artikkel 81 og 82 (EØS-avtalens artikkel 53 og 54), med unntak av at Kommisjonen i fusjonssaker ikke kan foreta bevissikring i private hjem. Kontrollfullmaktene til ESA ved brudd på EØS-avtalens artikkel 53 og 54 er allerede vedtatt i norsk lov jf. EØS-konkurranseloven. EØS-konkurranseloven er imidlertid, som nevnt ovenfor, ikke trådt i kraft.

Bestemmelsen kodifiserer også de gjeldende rammene for nasjonale domstolers prøving av Kommisjonens beslutninger om bevissikring. Det er opp til nasjonal rett å regulere om domstolene skal prøve Kommisjonens beslutning om å gjennomføre bevissikring hos foretak. I den grad nasjonal rett krever beslutning fra domstolene, fastlegger fusjonsforordningen nå eksplisitt domstolenes vurderingstema.

Rådsforordning (EF) nr. 139/2004 artikkel 22 omhandler overføring av saker fra en eller flere medlemsstater til Kommisjonen. Overføring av en fusjonssak fra en nasjonal konkurransemyndighet til Kommisjonen skjer kun i de tilfeller hvor den nasjonale konkurransemyndigheten, frivillig og etter en konkret vurdering, anmoder Kommisjonen om dette. Kommisjonen kan ikke pålegge en nasjonal myndighet å overføre slike saker. Nasjonale tidsfrister for behandling av fusjonssaker suspenderes mens Kommisjonen vurderer overføringsspørsmålet. Når det er truffet vedtak om overføring, har ikke de nasjonale konkurransemyndighetene i vedkommende stat kompetanse til å behandle saken etter den nasjonale lovgivning om fusjonskontroll.

Den nye artikkel 22 i rådsforordning (EF) nr. 139/2004 i EØS-avtalen vil sikre at norske myndigheter i gitte situasjoner og etter en konkret vurdering kan delta i en overføring av en sak som berører fusjonskontrollen i flere land til behandling i Kommisjonen for å sikre at fusjonen behandles av kun én instans, og derved sikre en mest mulig effektiv saksbehandling. Et eksempel vil være en fusjon som berører markedene i Sverige, Danmark og Norge, og hvor de to førstnevnte statene velger å overføre saken til Kommisjonen. Imidlertid vil Norge ikke få noen selvstendig initiativrett til å overføre saker til Kommisjonen. En overføringsordning innenfor EØS/EFTA-området, hvoretter EØS/EFTA-statene kan overføre fusjonssaker til ESA, eksisterer allerede og videreføres i det nye EØS-regelverket.