Fornybardirektivet 2018 om økt bruk av fornybar energi (RED II)
Anmodning om fortolkning sendt til EU-domstolen 1.7.2024 og kunngjort 25.11.2024.
Bakgrunn
BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 16.1.2019)
Europakommisjonen la den 30.11.2016 fram forslag til et revidert direktiv for å fremme bruken av fornybar energi. Forslaget endrer og opphever med virkning fra 1. januar 2021 nåværende fornybardirektiv (2009/28/EF) som ble vedtatt i EU desember 2008 og innlemmet i EØS- avtalen den 19.12.2011. Kommisjonens forslag har blitt endret etter trilogsamtalene mellom EU-parlamentet, Kommisjonen og rådet. Den 18. juni ble det politisk enighet om direktiv for å fremme bruken av fornybar energi.
Det reviderte direktivet er en oppfølging av det europeiske råds vedtak av oktober 2014 om et 2030 energi- og klimarammeverk. Det reviderte direktivet fastsetter krav som skal sørge for at medlemslandene kollektivt kan nå 2030 målene for fornybar energi på en kostnadseffektiv måte, med særlig oppmerksomhet rettet mot å øke andelen fornybar energi i elektrisitetsproduksjonen, i sektoren for oppvarming og avkjøling og i transportsektoren
Hovedinnhold
Direktivet har som mål å etablere et felles rammeverk for å fremme fornybare energikilder. Direktivet fastslår et overnasjonalt og kollektivt bindende mål om minst 32 prosent fornybarandel i forbruket for EU samlet innen 2030. Det legges opp til at hvert enkelt medlemsland fastsetter nasjonale bidrag som til sammen skal føre til at EU når det samlede 2030-målet. Medlemslandene kan etter 1. januar 2020 ikke ha en fornybarandel som er lavere enn det nasjonale målet som ble satt for 2020. Kravene til rapportering og oppfølging av medlemslandenes målsetninger er nedfelt i det nye styringssystemet for energiunionen (se eget EØS-notat). Artikkel 1 og 3)
Direktivets artikkel 4-6 fastsetter prinsipper som skal gjelde for medlemslandene ved utforming av støtteordninger for elektrisitet fra fornybare energikilder. Støtteordningene skal utformes slik at de ikke skaper unødige forstyrrelser i elektrisitetsmarkedet, og skaper incentiver til integrering av fornybar elektrisitet på en markedsbasert måte i tillegg til å ta hensyn til systemkostnader. Støtten til fornybar elektrisitetsproduksjon skal tildeles på en åpen, gjennomsiktig, konkurransedyktig, ikke- diskriminerende og kostnadseffektiv måte.
Medlemsland kan selv bestemme i hvilken grad de ønsker å åpne sine støtteordninger for andre medlemsland, og kan begrense det til land med fysiske mellomlandsforbindelse. Innen 2023 vil Kommisjonen vurdere hvorvidt det skal være obligatorisk å åpne sine støtteordninger for andre medlemsland. Medlemslandene skal endre støtteordninger ut fra objektive kriterier, og skal vurdere støtteordningers effektivitet minst hvert femte år.
Definisjoner av begreper og beregningsmetode for fornybarandelen er oppført i artikkel 2 og 7.
Artikkel 8-13 omhandler de ulike samarbeidsmekanismene som medlemslandenekan velge å ta i bruk for å nå fornybarmålet. De ulike samarbeidsmekanismene er statistiske overføringer mellom medlemsland (artikkel 8), felles prosjekter mellom henholdsvis medlemsland (artikkel 9 og 10) og medlemsland og tredjeland (artikkel 11 og 12) og felles støttesystemer (artikkel 1
En kapasitetsutvidelse av et eksisterende anlegg, skal behandles som produksjon fra nytt anlegg (artikkel 14).
Det fastsettes krav om at nasjonale regler og fremgangsmåter rundt autorisering, sertifisering og konsesjon av produksjonsanlegg skal være samsvarende og nødvendige. Der EU-standarder finnes, skal disse brukes. I bygningsregulativene (building regulations and codes) skal myndighetene sørge for å kreve et minimumsnivå av energi fra fornybare kilder i nye og oppussede bygninger. Kravene skal reflektere og være i samsvar med metoden for beregning av kostnadsoptimalitet i direktiv 2010/31/EU (bygningsenergidirektiv II). Myndighetene skal fremme fornybar oppvarming/avkjøling og energieffektivitet. (Artikkel 15).
Direktivet fastsetter nye krav om forenkling og effektivisering av konsesjonsprosesser for fornybar energiproduksjon. Medlemslandene skal etablerer eller tilordne en eller flere administrative kontaktpunkter som skal koordinere hele konsesjonsprosessen for søknader om utbygging av kraftanlegg og overføringsnett (one-stop-shop). Enheten skal veilede søkeren gjennom søknadsprosessen på en transparent måte og skal, sammen med transmisjons- og distribusjonsoperatører, utgi en veileder for prosedyrer for utviklere av prosjekter knyttet til fornybar energi. Det fastsettes krav om at konsesjonsprosessen ikke skal overskride 2-3 år. Videre er det krav om maksimal saksbehandlingstid på 1-2 år for anlegg under 150 kW. Demo-prosjekter og installasjoner med kapasitet på mindre enn 10,8 kW skal kunne få tilknytning til distribusjonsnett kun etterfulgt av en notifikasjon til operatøren for distribusjonsnett. Oppgradering og utvidelse som ikke antas å ha negative miljømessige eller samfunnsmessige virkninger skal også tillates kun etter notifikasjon. (Artikkel 16 og 17)
Medlemslandene skal sørge for at informasjon om støtteordninger knyttet til energitiltak er tilgjengelig for alle relevante aktører, herunder prosumenter, energisamfunn, byggenæringen. De skal også sørge for at markedet har informasjon om nytte, kostnader og energieffektivitet ved forskjellig utstyr som kan bruke energi fra fornybare kilder. Sertifiseringssystemer for installatører av biomassekjeler og -ovner, solcellesystemer, grunne geotermiske systemer og varmepumper skal være tilgjengelige innen 31. desember 2012. Retningslinjer for planleggere og arkitekter skal foreligge, slik at disse kan ta optimale valg i bygg- og rehabiliteringsprosessen. (Artikkel 18).
Direktivet inneholder endringer av bestemmelsen om opprinnelsesgarantier. Endringene utvider anvendelsesområdet for opprinnelsesgarantier til å inkludere all fornybar energi, herunder fornybar gass, varme og kjøling. Ordningen med opprinnelsesgarantier skal ikke ha noen effekt på medlemslands beregning av fornybarandel i art. 7. Medlemslandene skal utstede opprinnelsesgarantier på forespørsel fra produsenter av fornybar energi. Medlemsland kan utstede opprinnelsesgarantier til produsenter av ikke-fornybar energi. Kraftleverandører som markedsfører andeler av kraften de tilbyr som fornybar skal bruker opprinnelsesgarantier som dokumentasjon for andelen fornybar kraft i deres energimiks. Opprinnelsesgarantier fra tredjeland skal ikke omfattes, unntatt hvis kommisjonen har undertegnet en avtale om gjensidig anerkjennelse av opprinnelsesgarantier (Artikkel 19).
Direktivet fastsetter krav om at medlemslandene skal vurdere, der det er relevant, å utvide gassnettet for integrering av gass fra fornybare kilder (biogass). Medlemslandene skal kreve, der det er relevant, at nettoperatører utsteder tekniske regler om nettilknytning for fornybar gass, i tråd med reglene i tredje gassdirektiv Direktiv 2003/55/EC). Nettoperatørene skal også offentliggjøre tilknytningstariffer for fornybare gasskilder, basert på transparente og ikke-diskriminerende kriterier. Medlemslandene skal vurdere utvikling av fjernvarmeinfrastruktur, for å legge til rette for utviklingen av varme og kjøling fra biomasse, sol og termisk varme. Vurderingene skal inkluderes i de integrerte klima- og energiplanene og der det er relevant, skal det tas skritt for å utvikle slik infrastruktur. (artikkel 20)
Direktivet inneholder nye rettigheter for prosumenter og energisamfunn. Prosumenter, det vil si sluttbrukere som produserer elektrisitet til eget bruk, skal kunne selge overskuddskraft uten å bli pålagt uhensiktsmessige administrative prosedyrer og avgifter som ikke er kostnadsreflekterende. Prosumentene skal samtidig være med på å dekke en forholdsmessig og rimelig andel av kostnadene når overskuddskraft mates inn i nettet. Prosumenter skal beholde sine rettigheter som sluttbrukere, selv om de selger fornybar kraft tilbake til nettet. Sluttbrukere som bor i samme enhet, som en boligblokk, skal kunne samarbeide om produksjon og salg av elektrisitet. Prosumenter skal kunne motta godtgjørelse som gjenspeiler markedsverdien for den egenproduserte fornybare elektrisiteten som mates i kraftnettet.
Fornybare energisamfunn er juridiske enheter, hovedsakelig bestående av husholdningskunder, som kan produsere, forbruke, lagre og selge fornybar energi. Energisamfunnenes hovedformål er å bidra til miljømessige, økonomiske og sosiale fordeler for medlemmene. Deltakelse i et fornybart energisamfunn skal være frivillig. Medlemslandene skal etablere rammevilkår som legger til rette for utviklingen av fornybare energisamfunn. Fornybare energisamfunn skal samtidig være med på å dekke en forholdsmessig og rimelig andel av kostnadene i strømnettet. (Artikkel 21 og 22)
Artikkel 23 har som formål å utnytte potensialet for fornybar energi i varme- og kjølesektoren. Medlemsland skal tilstrebe en økning i fornybarandelen i sektoren for varme og kjøling med 1,3 prosentpoeng årlig i periodene 2021-2025 og 2026-2030, med utgangspunkt i 2020. Medlemsland som har en varme- og kjølesektor med en fornybarandel på over 60 prosent anses som å allerede ha oppfylt dette kravet.
I Artikkel 24 er det krav for å sikre høy fornybarandel i fjernvarme og fjernkjøling. Leverandører av fjernvarme og fjernkjøling må oppgi informasjon til forbrukere om virkningsgrader og fornybarandel i sine anlegg og forbrukere skal ha muligheten til å kople seg fra ineffektive anlegg. Medlemsland skal tilstrebe en årlig økning i fornybarandelen i fjernvarme og fjernkjøling på 1 prosentpoeng i periodene 2020-2025 og 2026-2030. I medlemsland hvor andelen fornybar energi og spillvarme i fjernvarme utgjør mer enn 60 prosent, eller hvor over 90 prosent av fjernvarmesalget kommer fra effektive anlegg, anses dette kravet å være oppfylt.
I artikkel 25 stilles det krav om minst 14 % fornybar energi i transportsektoren innen 2030. Kommisjonen skal innen 2023 komme med et forslag om å øke kravet ytterligere. Dette kravet er på 10 % i 2020 i gjeldende fornybardirektiv. Ved beregning av oppfyllelse av denne målsettingen skal fornybar elektrisitet til veitrafikk telle 4 ganger energiinnholdet, mens fornybar elektrisitet til jernbanetransport skal telle 1,5 ganger energiinnholdet.
Det stilles i tillegg et eget krav på 0,2 % i 2022 for avansert biodrivstoff og biogass, definert som del A i listen i vedlegg IX. Kravet øker til 1 % i 2025 og 3,5 % i 2030. Avansert biodrivstoff kan opp mot målsettingen på 14 % telle 2 ganger energiinnholdet. Det er verdt å merke seg at direktivets definisjon av avansert biodrivstoff omfatter færre råstoff enn det som kan brukes til å oppfylle det norske omsetningskravet for avansert biodrivstoff, jf. produktforskriften § 3-4. Den norske definisjonen omfatter også biodrivstoff i fornybardirektivet vedlegg IX del B, dvs. biodrivstoff basert på brukt matolje og slakteriavfall. Det aller meste av det norske omsetningskravet for avansert blir i dag oppfylt gjennom biodrivstoff basert på brukt matolje og slakteriavfall, men dette biodrivstoffet vil ikke telle med i forhold til det nye fornybardirektivets omsetningkrav for avansert.
Biodrivstoff, flytende biobrensler og fast biomasse fra mat- og fôrvekster kan ikke utgjøre mer enn 7 % av medlemsstatenes målsetting om 14 % fornybar energi i transportsektoren. Medlemsstatene kan sette en lavere grense enn dette, og det er også lov å skille ut ulike typer råstoff, for eksempel oljeholdige vekster. Dersom et medlemsland setter et lavere tak for hvor mye biodrivstoff og flytende biobrensler fra mat- og fôrvekster kan bidra, reduseres den totale forpliktelsen på 14 prosent tilsvarende, men maksimalt med 7 prosentpoeng.
Innen februar 2019 skal kommisjonen komme med et forslag til kriterier for å bestemme klassifisere råstoff etter om de har høy og lav risiko for Indirect Land Use Change (ILUC). Andelen biodrivstoff og flytende biobrensler produsert fra råstoff som er definert som å ha høy ILUC-verdi skal ikke overstige det nivået en medlemsstat hadde i 2019.
Artikkel 26 inneholder bærekraftskriteriene for biodrivstoff, flytende biobrensler og fast biomasse. Nytt av direktivet er at bærekraftskriteriene også gjelder for fast biomasse. Bærekrafstkriteriene stiller krav til klimagassbesparelse og begrenser hvilke arealer råstoffet kan være produsert på. Kravet om klimagassbesparelse (LCA-analyser) for biodrivstoff og flytende biobrensler er i gjeldede direktiv 50 %. For installasjoner som startet produksjon etter 5. oktober 2015 er kravet 60 %. Kravet øker til 70 % for installasjoner som starter produksjon etter 1. januar 2021. Installasjoner for å produsere elektrisitet og varme og kjøling fra fast biomasse må oppnå en reduksjon på 80 % dersom installasjonen settes i operasjon etter 1. januar 2021. Kravet øker til 85 % for installasjoner som starter produksjon etter 1. januar 2026.
Artikkel 27 angir regler for verifisering av etterfølgelse av bærekraftskriteriene. Artikkel 28 angir hvordan klimaeffekten av biodrivstoff, flytende biobrensler og fast biomasse skal beregnes.
Status
18. desember 2017 ble Rådet (medlemslandene i EU) enig om felles politiske konklusjoner på fornybardirektivet. 17. januar 2018 fattet Parlamentet et plenumsvedtak om sin posisjon til direktivet. Etter trilogforhandlinger ble det enighet om revidert fornybardirekiv i juni 2018. Endelig direktiv ble publisert i Official Journal 21. desember 2018, og vil vurderes i ordinær EØS-prosess.