Gjenoppretting og avvikling av banker og verdipapirforetak: utfyllende bestemmelser om avtalebeskyttelse ved eiendomsoverføring
Delegert kommisjonsforordning (EU) 2017/867 av 7. februar 2017 om kategorier av avtaler som skal beskyttes i forbindelse med delvis overføring av eiendom i henhold til artikkel 76 i europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/59/EU
Commission Delegated Regulation (EU) 2017/867 of 7 February 2017 on classes of arrangements to be protected in a partial property transfer under Article 76 of Directive 2014/59/EU of the European Parliament and of the Council
Norsk forskrift kunngjort 23.1.2020
Nærmere omtale
BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 1.7.2019)
Sammendrag av innhold
Våren 2014 ble det i EU vedtatt et nytt direktiv, krisehåndteringsdirektivet, med regler for håndtering av kriserammede banker og kredittforetak. Det engelske navnet er Bank recovery and resolution directive (BRRD) 2014/59/EU av 15. Mai 2014. Direktivet er EØS-relevant, men er foreløpig ikke tatt inn i EØS-avtalen. Denne nivå 2-forordningen er en av flere rettsakter med utfyllende bestemmelser til direktivet.
I fortalen til denne forordningen står det at direktiv 2014/59/EU pålegger medlemsstatene å sikre at visse kategorier av avtaler beskyttes i forbindelse med delvis overførsel av aktiva, rettigheter og forpliktelser, tilhørende en institusjon under avvikling. Formålet med beskyttelsen er å forhindre adskillelse av aktiva, rettigheter og forpliktelser som er knyttet sammen i kraft av disse avtalene.
For å sikre en korrekt anvendelse av denne beskyttelsen, er det nødvendig å avgrense presist hvilke typer avtaler som er omfattet av hver av kategoriene som er fastsatt i direktiv 2014/59/EU, gjennom å fastsette detaljerte bestemmelser og definisjoner, i tillegg til dem som er fastsatt i direktiv 2014/59/EU.
De forskjellige kategoriene av avtaler som er fastsatt i artikkel 76 (2) i direktiv 2014/59/EU er presisert i forskjellig grad. Noen kategorier er spesifisert fullt ut, mens andre er fastsatt i mer vage termer. Hvis alle kategorier av avtaler skulle beskyttes fullstendig, kunne det bli vanskelig for krisehåndteringsmyndighetene (omstruktureringsmyndighetene) å gjennomføre delvise overførsler, hvis det overhode lar seg gjøre. Man må unngå overdreven beskyttelse, som potensielt kunne utbres til alle aktiva, rettigheter og forpliktelser mellom en institusjon og dens motparter.
For å øke sikkerheten hva angår anvendelsesområdet, nemlig ved sikringsordninger (security arrangements), motregnings- og nettingavtaler (netting arrangements) og avtaler om strukturert finansiering, bør disse kategoriene spesifiseres ytterligere. Forordningen bør ikke være til hinder for at krisemyndighetene i forbindelse med delvise overførsler, presiserer de type motregnings-og nettingavtaler som skal beskyttes, hvis avtalene det gjelder har et risikoreduserende formål dersom de ikke adskilles.
Institusjonens motparter kan enes om en såkalt "catch-all" eller "sweep-up" motregningsavtale, som omfatter enhver form for rettigheter og forpliktelser mellom partene. Som følge av denne type avtale ville alle forpliktelser mellom partene være beskyttet mot å bli adskilt fra hverandre. Dette ville gjøre en delvis overførsel som angår denne motpart uhåndterbar og ville bringe anvendeligheten av hele verktøyet i fare. Det bør i så fall presiseres ytterligere at "catch-all" eller "sweep-up"- nettings- og motregningsavtaler som omfatter enhver form for aktiva, rettigheter og forpliktelser mellom partene, ikke bør kunne betraktes som beskyttede avtaler.
I henhold til artikkel 80 i direktiv 2014/59/EU bør en eventuell begrensing av definisjonene i avtaler i henhold til i artikkel 76 (2) i direktiv 2014/59/EU ikke påvirke anvendelsen av betalings-, clearing- og avregningssystemer, i det omfang at disse systemer er omfattet av anvendelsesområdet for artikkel2 (a) i Europaparlamentets og Rådets direktiv 98/26/EF. Krisehåndteringsmyndighetene (omstruktureringsmyndighetene) bør derfor være forpliktet til å beskytte alle typer av avtaler som det henvises til i artikkel 76 (2) i direktiv 2014/59/EU, som er knyttet til en motparts aktivitet som sentral motpart. Dette omfatter, men behøver ikke være begrenset til, den aktivitet som er omfattet av et misligholdsfond i henhold til artikkel 42 i Europaparlamentets og Rådets forordning (EU) nr. 648/2012. Det samme gjelder aktiva, rettigheter og forpliktelser i forbindelse med betalingssystemer eller verdipapiravviklingssystemer.
Merknader
Rettslige konsekvenser
Når forordningen er tatt inn i EØS-avtalen, vil den måtte gjennomføres i norsk rett ved inkorporasjon, dvs at det i forskrift tas inn en bestemmelse om at EU/EØS-forordningen gjelder som norsk forskrift med de tilpasninger som følger av EØS-komitebeslutningen.
Forbehold om Stortingets samtykke gjelder morrettsakt (BRRD), som ennå ikke er tatt inn i EØS-avtalen. Når BRRD er tatt inn i EØS-avtalen, vil de materielle bestemmelsene i denne forordningen i seg selv ikke kreve Stortingets samtykke.
Økonomiske og administrative konsekvenser
Forordningen vil medføre betydelig arbeidsinnsats for krisehåndteringsmyndighetene, som etter reglene skal sette seg inn, forstå og vurdere kompliserte avtalestrukturer. Også for finansforetaket vil forordningen ha økonomiske- og administrative konsekvenser, da det vil være behov for en samlet gjennomgang og et oppdatert register over deres finansielle avtaler.
Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten er vurdert av spesialutvalget for kapitalbevegelser og finansielle tjenester, der berørte departementer er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.
Status
Forordningen er vedtatt i EU.
I EFTA-landene er morrettsakten BRRD til vurdering for innlemmelse i EØS-avtalen. Denne forodningen vil ikke innlemmes i EØS-avtalen før BRRD .
Sammendrag av innhold
Våren 2014 ble det i EU vedtatt et nytt direktiv, krisehåndteringsdirektivet, med regler for håndtering av kriserammede banker og kredittforetak. Det engelske navnet er Bank recovery and resolution directive (BRRD) 2014/59/EU av 15. Mai 2014. Direktivet er EØS-relevant, men er foreløpig ikke tatt inn i EØS-avtalen. Denne nivå 2-forordningen er en av flere rettsakter med utfyllende bestemmelser til direktivet.
I fortalen til denne forordningen står det at direktiv 2014/59/EU pålegger medlemsstatene å sikre at visse kategorier av avtaler beskyttes i forbindelse med delvis overførsel av aktiva, rettigheter og forpliktelser, tilhørende en institusjon under avvikling. Formålet med beskyttelsen er å forhindre adskillelse av aktiva, rettigheter og forpliktelser som er knyttet sammen i kraft av disse avtalene.
For å sikre en korrekt anvendelse av denne beskyttelsen, er det nødvendig å avgrense presist hvilke typer avtaler som er omfattet av hver av kategoriene som er fastsatt i direktiv 2014/59/EU, gjennom å fastsette detaljerte bestemmelser og definisjoner, i tillegg til dem som er fastsatt i direktiv 2014/59/EU.
De forskjellige kategoriene av avtaler som er fastsatt i artikkel 76 (2) i direktiv 2014/59/EU er presisert i forskjellig grad. Noen kategorier er spesifisert fullt ut, mens andre er fastsatt i mer vage termer. Hvis alle kategorier av avtaler skulle beskyttes fullstendig, kunne det bli vanskelig for krisehåndteringsmyndighetene (omstruktureringsmyndighetene) å gjennomføre delvise overførsler, hvis det overhode lar seg gjøre. Man må unngå overdreven beskyttelse, som potensielt kunne utbres til alle aktiva, rettigheter og forpliktelser mellom en institusjon og dens motparter.
For å øke sikkerheten hva angår anvendelsesområdet, nemlig ved sikringsordninger (security arrangements), motregnings- og nettingavtaler (netting arrangements) og avtaler om strukturert finansiering, bør disse kategoriene spesifiseres ytterligere. Forordningen bør ikke være til hinder for at krisemyndighetene i forbindelse med delvise overførsler, presiserer de type motregnings-og nettingavtaler som skal beskyttes, hvis avtalene det gjelder har et risikoreduserende formål dersom de ikke adskilles.
Institusjonens motparter kan enes om en såkalt "catch-all" eller "sweep-up" motregningsavtale, som omfatter enhver form for rettigheter og forpliktelser mellom partene. Som følge av denne type avtale ville alle forpliktelser mellom partene være beskyttet mot å bli adskilt fra hverandre. Dette ville gjøre en delvis overførsel som angår denne motpart uhåndterbar og ville bringe anvendeligheten av hele verktøyet i fare. Det bør i så fall presiseres ytterligere at "catch-all" eller "sweep-up"- nettings- og motregningsavtaler som omfatter enhver form for aktiva, rettigheter og forpliktelser mellom partene, ikke bør kunne betraktes som beskyttede avtaler.
I henhold til artikkel 80 i direktiv 2014/59/EU bør en eventuell begrensing av definisjonene i avtaler i henhold til i artikkel 76 (2) i direktiv 2014/59/EU ikke påvirke anvendelsen av betalings-, clearing- og avregningssystemer, i det omfang at disse systemer er omfattet av anvendelsesområdet for artikkel2 (a) i Europaparlamentets og Rådets direktiv 98/26/EF. Krisehåndteringsmyndighetene (omstruktureringsmyndighetene) bør derfor være forpliktet til å beskytte alle typer av avtaler som det henvises til i artikkel 76 (2) i direktiv 2014/59/EU, som er knyttet til en motparts aktivitet som sentral motpart. Dette omfatter, men behøver ikke være begrenset til, den aktivitet som er omfattet av et misligholdsfond i henhold til artikkel 42 i Europaparlamentets og Rådets forordning (EU) nr. 648/2012. Det samme gjelder aktiva, rettigheter og forpliktelser i forbindelse med betalingssystemer eller verdipapiravviklingssystemer.
Merknader
Rettslige konsekvenser
Når forordningen er tatt inn i EØS-avtalen, vil den måtte gjennomføres i norsk rett ved inkorporasjon, dvs at det i forskrift tas inn en bestemmelse om at EU/EØS-forordningen gjelder som norsk forskrift med de tilpasninger som følger av EØS-komitebeslutningen.
Forbehold om Stortingets samtykke gjelder morrettsakt (BRRD), som ennå ikke er tatt inn i EØS-avtalen. Når BRRD er tatt inn i EØS-avtalen, vil de materielle bestemmelsene i denne forordningen i seg selv ikke kreve Stortingets samtykke.
Økonomiske og administrative konsekvenser
Forordningen vil medføre betydelig arbeidsinnsats for krisehåndteringsmyndighetene, som etter reglene skal sette seg inn, forstå og vurdere kompliserte avtalestrukturer. Også for finansforetaket vil forordningen ha økonomiske- og administrative konsekvenser, da det vil være behov for en samlet gjennomgang og et oppdatert register over deres finansielle avtaler.
Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten er vurdert av spesialutvalget for kapitalbevegelser og finansielle tjenester, der berørte departementer er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.
Status
Forordningen er vedtatt i EU.
I EFTA-landene er morrettsakten BRRD til vurdering for innlemmelse i EØS-avtalen. Denne forodningen vil ikke innlemmes i EØS-avtalen før BRRD .