Norge er direkte berørt av visumliberaliseringen på Vest-Balkan gjennom tilknytningen til Schengen-samarbeidet og har også fått merke konsekvensene av visumfriheten.

Veikart for visumfrihet
Før landene på Vest-Balkan fikk visumfrihet, ble det utarbeidet såkalte veikart («road maps») med milepæler for hva landene måtte gjennomføre for å få visumfrihet. Det dreide seg om dokumentsikkerhet, grensekontroll, velfungerende system for asyl og migrasjon, bekjempelse av organisert kriminalitet og korrupsjon og beskyttelse av fundamentale rettigheter. Oppnåelse av milepælene ble ansett som viktig, og Europakommisjonen har overvåket dette arbeidet.

I 2009 fant Kommisjonen og Rådet at tre av landene hadde nådd målene i veikartene, og Serbia, Makedonia og Montenegro fikk visumfrihet til EU. Høsten 2010 fylte også Albania og Bosnia-Hercegovina vilkårene og fikk innført visumfrihet.

Økning i asylsaker
Erfaringene fra de tre første landene gjorde at det satt lenger inne å innføre liberalisering overfor de to siste landene. Våren 2010 opplevde nemlig mange Schengen-land en sterk økning av personer som benyttet visumfriheten til å søke asyl.

- Norge så også en stor økning i antall asylsøkere våren 2010 fra landene på Vest-Balkan. Dette ble antatt å være et resultat av visumfriheten og ikke av mer forfølgelse og ufrihet i regionen. Norge satte i gang en ordning for hurtig behandling av disse asylsøknadene. Det førte til en rask reduksjon av søkere fra Vest-Balkan. Andre Schengen-land gjorde ikke dette og har opplevd en vedvarende strøm av asylsøkere fra Vest-Balkan, forteller Magne Holter.

Saksbehandlingstiden er en viktig grunn for tilstrømningen. Selv om alle Schengen-landene avslår de fleste asylsøknadene, gjør den lange saksbehandlingstiden til at asylsøkerne likevel kan få et langt opphold i Schengen-området. Misforståelser og dårlig informasjon tror Holter er en annen grunn til at det kommer så mange asylsøknader fra landene på Vest-Balkan.

Minoritetsgrupper
De mange asylsøknadene oppleves som en stor belastning på land som skal betale for opphold og saksbehandling. Tyskland, Sverige, Belgia og Luxembourg har sett en stor økning i antall asylsøkere fra disse landene og fordi de ikke har innført effektive tiltak mot dette, slik Norge gjorde, fortsetter dette å være en stor belastning for dem.

En stor del av asylsøkerne er minoritetsgrupper og da spesielt rom-folk. De sliter med lav eller ingen utdanning og har liten tilgang på arbeidsmarkedet.

- Dette er et betydelig samfunnsproblem, men gir i de aller fleste tilfeller ikke grunnlag for asyl, sier Holter.

Informasjonskampanjer
Europakommisjonens rapport konkluderer med et behov for fortsatt styrking av arbeidet på områdene som er dekket av veikartene, samt at arbeidet for minoritetene i disse landene må være mer målrettet. Det er også et behov for informasjonskampanjer som gjør oppmerksom på rettigheter og forpliktelser ved visa-fri reising og straff for misbruk av dette. Det vil også være økt fokus på arbeidet med å identifisere «reisebyråer» som mot betaling gir misvisende opplysninger om mulighetene for opphold og asyl i EU-/Schengen-området.

I tillegg til å overvåke situasjonen i kjølvannet av visumliberaliseringen på Vest-Balkan, har Kommisjonens foreslått generelle endringer i en visumforordning.

Disse er ikke spesielt rettet mot den aktuelle situasjonen på Vest-Balkan, men vil gjøre det mulig å gjeninnføre visumkrav (midlertidig) i alle tilfeller der visumfrihet gir sterkt uønskede følger. Så vel Rådet som Parlamentet er enige i hovedlinjene i forslaget, men det er ennå ikke oppnådd enighet om de konkrete bestemmelsene.

- Å gjeninnføre visumplikt eller å innføre sanksjoner, skal være siste utvei. Det er enighet om at EU i dialog med de aktuelle tredjelandene skal prøve ut andre tiltak som kan møte de uheldige utslagene av visumfrihet først. Reglene vil legge opp til en omfattende prosess, som skal være transparent og åpen, med muligheter til å rette opp feil, avslutter Magne Holter.