Avfall fra titandioksidindustrien
Rådsdirektiv 92/112/EØF av 15. desember 1992 om nærmere regler for harmonisering av programmene for reduksjon med sikte på opphør av forurensning forårsaket av avfall fra titandioksidindustrien
Council Directive 92/112/EEC of 15 December 1992 on procedures for harmonizing the programmes for the reduction and eventual elimination of pollution caused by waste from the titanium dioxide industry
Nærmere omtale
BAKGRUNN (fra direktivets innledning, norsk utgave)
Rådsdirektiv 89/428/EØF av 21. juni 1989 om nærmere regler for harmonisering av programmene for reduksjon med sikte på opphør av forurensning forårsaket av avfall fra titandioksidindustrien ble opphevet av Domstolen ved dens dom av 11. juni 1991 fordi det ikke hadde tilbørlig rettslig grunnlag.
Dersom medlemsstatene har truffet de nødvendige tiltak for å etterkomme nevnte direktiv, behøver de ikke å vedta ytterligere tiltak i forbindelse med dette direktiv, forutsatt at tiltakene er i samsvar med sistnevnte direktiv.
Det rettslige tomrom forårsaket av opphevelsen av nevnte direktiv kan ha uheldig innvirkning på miljøet og på konkurransevilkårene innen sektoren for titandioksidproduksjon. Det er nødvendig å gjenskape de materielle forhold som fulgte av nevnte direktiv.
Formålet med dette direktiv er tilnærming av nasjonale regler for vilkår for titanodiksidproduksjon for å avskaffe den konkurransevridning som forekommer mellom ulike produsenter innen sektoren, og for å sikre et høyt miljøvernnivå.
I samsvar med rådsdirektiv 78/176/EØF av 20. februar 1978 om avfall fra titandioksidindustrien, særlig artikkel 9, har medlemsstatene utarbeidet programmer for gradvis reduksjon med sikte på opphør av forurensning forårsaket av avfall fra gamle industrianlegg som fantes 20. februar 1978.
Programmene fastsetter generelle mål for reduksjon av forurensning fra flytende, fast og gassformig avfall, mål som måtte nås innen 1. juli 1987. Programmene skulle oversendes Kommisjonen, slik at den kunne fremlegge for Rådet hensiktsmessige forslag om harmonisering av programmene med hensyn til reduksjon med sikte på opphør av forurensningen og om forbedring av konkurransevilkårene innen titandioksidindustrien.
For å beskytte det akvatiske miljø bør dumping av avfall og utslipp av visse typer avfall, særlig fast og sterkt syreholdig avfall, forbys og utslipp av andre typer avfall, særlig svakt syreholdig og nøytralisert avfall, gradvis reduseres.
Gamle industrianlegg bør anvende egnede systemer for behandling av avfall for å nå de påkrevde mål innen de fastsatte frister.
Med hensyn til svakt syreholdig og nøytralisert avfall fra visse anlegg kan installering av slike systemer medføre tekniske og økonomiske vanskeligheter. Medlemsstatene bør derfor kunne utsette anvendelsen av disse bestemmelsene, forutsatt at det utarbeides et program for effektiv reduksjon av forurensningen som fremlegges for Kommisjonen. Når medlemsstater har slike vanskeligheter, bør Kommisjonen kunne forlenge de aktuelle frister.
For utslipp av visse typer avfall bør medlemsstatene kunne benytte kvalitetsmålsettinger som i alle henseender gir de samme resultater som ved bruk av grenseverdier. At resultatene er de samme bør dokumenteres i et program som skal fremlegges for Kommisjonen.
Med forbehold for medlemsstatenes plikter i henhold til henholdsvis rådsdirektiv 80/779/EØF av 15. juli 1980 om grenseverdier og veiledende verdier for luftkvaliteten når det gjelder svoveldioksid og luftbårne partikler og rådsdirektiv 84/360/EØF av 28. juni 1984 om bekjempelse av luftforurensning fra industrianlegg bør luftkvaliteten vernes ved at det fastsettes hensiktsmessige utslippsnormer for gassutslipp fra titandioksidindustrien.
For å kontrollere at tiltakene gjennomføres på en effektiv måte, bør medlemsstatene sørge for overvåking av den faktiske produksjonen ved hvert enkelt anlegg.
Alt avfall fra titandioksidindustrien bør unngås, eller gjenbrukes når det er teknisk og økonomisk mulig, og avfallet må gjenbrukes eller disponeres uten å sette menneskers helse eller miljøet i fare.
Bestemmelsene i dette direktiv berører ikke medlemsstatenes mulighet til å opprettholde eller vedta strengere bestemmelser for vern av miljøet på det området direktivet omhandler.
Rådsdirektiv 89/428/EØF av 21. juni 1989 om nærmere regler for harmonisering av programmene for reduksjon med sikte på opphør av forurensning forårsaket av avfall fra titandioksidindustrien ble opphevet av Domstolen ved dens dom av 11. juni 1991 fordi det ikke hadde tilbørlig rettslig grunnlag.
Dersom medlemsstatene har truffet de nødvendige tiltak for å etterkomme nevnte direktiv, behøver de ikke å vedta ytterligere tiltak i forbindelse med dette direktiv, forutsatt at tiltakene er i samsvar med sistnevnte direktiv.
Det rettslige tomrom forårsaket av opphevelsen av nevnte direktiv kan ha uheldig innvirkning på miljøet og på konkurransevilkårene innen sektoren for titandioksidproduksjon. Det er nødvendig å gjenskape de materielle forhold som fulgte av nevnte direktiv.
Formålet med dette direktiv er tilnærming av nasjonale regler for vilkår for titanodiksidproduksjon for å avskaffe den konkurransevridning som forekommer mellom ulike produsenter innen sektoren, og for å sikre et høyt miljøvernnivå.
I samsvar med rådsdirektiv 78/176/EØF av 20. februar 1978 om avfall fra titandioksidindustrien, særlig artikkel 9, har medlemsstatene utarbeidet programmer for gradvis reduksjon med sikte på opphør av forurensning forårsaket av avfall fra gamle industrianlegg som fantes 20. februar 1978.
Programmene fastsetter generelle mål for reduksjon av forurensning fra flytende, fast og gassformig avfall, mål som måtte nås innen 1. juli 1987. Programmene skulle oversendes Kommisjonen, slik at den kunne fremlegge for Rådet hensiktsmessige forslag om harmonisering av programmene med hensyn til reduksjon med sikte på opphør av forurensningen og om forbedring av konkurransevilkårene innen titandioksidindustrien.
For å beskytte det akvatiske miljø bør dumping av avfall og utslipp av visse typer avfall, særlig fast og sterkt syreholdig avfall, forbys og utslipp av andre typer avfall, særlig svakt syreholdig og nøytralisert avfall, gradvis reduseres.
Gamle industrianlegg bør anvende egnede systemer for behandling av avfall for å nå de påkrevde mål innen de fastsatte frister.
Med hensyn til svakt syreholdig og nøytralisert avfall fra visse anlegg kan installering av slike systemer medføre tekniske og økonomiske vanskeligheter. Medlemsstatene bør derfor kunne utsette anvendelsen av disse bestemmelsene, forutsatt at det utarbeides et program for effektiv reduksjon av forurensningen som fremlegges for Kommisjonen. Når medlemsstater har slike vanskeligheter, bør Kommisjonen kunne forlenge de aktuelle frister.
For utslipp av visse typer avfall bør medlemsstatene kunne benytte kvalitetsmålsettinger som i alle henseender gir de samme resultater som ved bruk av grenseverdier. At resultatene er de samme bør dokumenteres i et program som skal fremlegges for Kommisjonen.
Med forbehold for medlemsstatenes plikter i henhold til henholdsvis rådsdirektiv 80/779/EØF av 15. juli 1980 om grenseverdier og veiledende verdier for luftkvaliteten når det gjelder svoveldioksid og luftbårne partikler og rådsdirektiv 84/360/EØF av 28. juni 1984 om bekjempelse av luftforurensning fra industrianlegg bør luftkvaliteten vernes ved at det fastsettes hensiktsmessige utslippsnormer for gassutslipp fra titandioksidindustrien.
For å kontrollere at tiltakene gjennomføres på en effektiv måte, bør medlemsstatene sørge for overvåking av den faktiske produksjonen ved hvert enkelt anlegg.
Alt avfall fra titandioksidindustrien bør unngås, eller gjenbrukes når det er teknisk og økonomisk mulig, og avfallet må gjenbrukes eller disponeres uten å sette menneskers helse eller miljøet i fare.
Bestemmelsene i dette direktiv berører ikke medlemsstatenes mulighet til å opprettholde eller vedta strengere bestemmelser for vern av miljøet på det området direktivet omhandler.