BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 31.3.2021)

Sammendrag av innhold

EU vedtok en ny forordning om dyrehelse i mars 2016. Samtidig startet EUs arbeid med å lage nytt utfyllende regelverk til forordningen. EUs nye dyrehelseregelverk trer i kraft i EU i april 2021. Det erstatter 40 EØS-rettsakter på dyrehelseområdet, som er innlemmet i EØS-avtalen. Det nye regelverket er i hovedsak en videreføring av gjeldende regler i ny "lovdrakt", men medfører også endringer på flere områder.  

Dyrehelseforordningen er en overordnet rettslig ramme med harmoniserte prinsipper for hele dyrehelseområdet og gjelder både landdyr og akvatiske dyr. Den omfatter alle dyreslag, både ville og holdte dyr, avlsmateriale og produkter av animalsk opprinnelse.

Kommisjonen vil utarbeide et tyvetalls underliggende rettsakter med utfyllende krav og unntak til dyrehelseforordningen før den trer i kraft 21. april 2021. 

Formålet med den nye dyrehelseforordningen er enklere og klarere regler som skal gi en risikobasert og proaktiv beskyttelse mot dyresykdommer. Forordningen fastsetter regler om forebygging og bekjempelse av dyresykdommer som kan overføres til dyr eller mennesker. Den omfatter i utgangspunktet alt som kan overføre smittsomme dyresykdommer.

Tidlig påvisning og kontroll av dyresykdom, herunder også sykdom på frammarsj som følge av klimaendringer, skal bidra til å redusere tapene ved utbrudd.

Viktige formål i det nye regelverket er styrking av det forebyggende arbeidet for å redusere antall sykdomsutbrudd gjennom bedre biosikkerhetstiltak, overvåking, kunnskap og beredskap.  

Den nye dyrehelseforordningen tar nå også høyde for betydningen av utfordringen med antibiotikaresistens.

Det har også vært et mål å tydeliggjøre ansvarsforhold mellom driftsansvarlige, dyrehelsepersonell og andre som håndterer levende dyr, og å minske de administrative byrdene.

Rettsakten omfatter:

• Prioritering og kategorisering av sykdommer
• Forebygging gjennom tidlig oppdagelse av sykdom, overvåkning og bekjempelse
• Beredskap
• Registrering m.m. og sporbarhet
• Samhandel, import og eksport
• Ikke-kommersiell forflytning av kjæledyr
• Nødtiltak (beskyttelsestiltak)

Den nye forordningen gjelder også for animalske biprodukter og zoonoser, men endrer ikke det eksisterende regelverket om animalske biprodukter, TSE (overførbare spongiforme encefalopatier) og zoonoser (som fastsatt i beslutning nr. 1082/2013/EU, direktiv 2003/99/EF og forordning (EF) nr. 2160/2003).

Handels- og importkontrollsystemene dekkes ikke av den nye forordningen, da reglene om dette er overført til den reviderte kontrollforordningen. Den nye forordningen omfatter heller ikke generelle krav til offentlig kontroll, gebyrer, dyrevelferd, fôr, legemidler, utdanning eller autorisering av dyrehelsepersonell.

Reglene som gjelder ikke-kommersiell forflytning av kjæledyr, vil først tre i kraft i 2026.

Nærmere om struktur og innhold i rettsakten:

Forordningen er inndelt i 9 hoveddeler, del I – IX. I tillegg er det fem vedlegg.

Del I: Alminnelige regler (artikkel 1-17)

Del I inneholder formål virkeområde og definisjoner, samt angir de generelle prinsippene, som skal sikre god dyrehelse, for landdyr og akvatiske dyr.  

En av de viktigste endringene er at dyrehelseforordningen oppstiller krav til listeføring og kategorisering av sykdommer og dyrearter. Dette har betydning for hvordan sykdommene skal forvaltes. Det er alvorlighetsgraden av en sykdom som bestemmer om den listeføres, og i hvilken kategori den havner. Det stilles strengest krav til tiltak for sykdommer i kategori A, mens det for sykdommer i kategori E kun er et minimumskrav om overvåkning. Kategorien sykdommen er plassert i avgjør om den må bekjempes umiddelbart (A), skal utryddes (B), kan utryddes dersom ønskelig (C) eller kun skal overvåkes (D og E). For C-sykdommer et land ikke har sykdomsfri status for kan nasjonale myndigheter velge om sykdommen skal utryddes. Dersom utryddelse av en spesifikk C-sykdom velges, stiller dyrehelseforordningen og underliggende forordning (EU) 2020/689 spesifikke krav til utryddelsesprogrammet.

I tillegg til de listeførte sykdommene som skal overvåkes, blir medlemslandene forpliktet til å overvåke nye sykdommer som er på frammarsj på eget territorium («emerging diseases»). Det forventes at det kommer utfyllende regelverk som gir nærmere regler for overvåking av nye sykdommer.

I motsetning til dagens regelverk, fremheves det at alle aktører i et dyrehold, som driftsansvarlige, fagpersoner innen dyrefag og veterinærer har ansvar for å sikre god dyrehelse og gjennomføre nødvendige biosikkerhetstiltak. På fiskehelsesiden vil fiskehelsebiologer kunne gis samme ansvar som veterinærer. Kjæledyreiere gis også ansvar for å sikre god dyrehelse.

Kravene i dyrehelseforordningen og tiltakene skal være proporsjonale i forhold til den risikoen virksomheten utgjør. Grunnleggende biosikkerhetstiltak vil gjelde og spesielle krav kan komme i underliggende rettsakter.

Driftsansvarlige og fagpersoner innen dyrefag skal ha kompetanse om dyresykdommer (inkludert zoonoser), forholdet mellom dyresykdommer og folkehelsen/dyrevelferd, antibiotikaresistens samt biosikkerhetsprinsipper. Kravene skal være proporsjonale med risikoen. Kompetansen kan erverves på forskjellige måter, som yrkeserfaring eller praksis, eksisterende relevante programmer i landbruks- og akvakultursektoren, og formell utdannelse. I gjeldende fiskehelseregelverk er det krav om helse- og velferdsmessig faglige kvalifikasjoner for personell på akvakulturanlegg. Det er også krav om at de skal ha fullført kurs godkjent av Mattilsynet. Mye av dette er nytt for regelverket om landdyr. For landdyr er kompetansekravet gjennomført i revidert dyrehelseforskrift med virkning fra 2020.

Veterinærer og fiskehelsebiologer gis mer ansvar. Dette for å unngå spredning av sykdommer, sikre at sykdommer oppdages tidlig, ved å stille rett diagnose før behandling, og øke bevissthet om dyrehelse. I tillegg skal de samarbeide med myndighetene, driftsansvarlig, fagperson innen dyrefag og kjæledyrholdere om å gjennomføre bestemmelsene om forebygging og kontroll av sykdom i forordningen.

Medlemsland skal treffe nødvendige og hensiktsmessige tiltak, og gjennomføre de aktiviteter som kreves for å få kompetent personell, utstyr, laboratorier, effektiv organisasjon, finansielle ressurser mm. De skal også bidra til at driftsansvarlige og fagfolk innen dyrefag får den nødvendige kompetansen.

Veterinærer, fiskehelsebiologer og andre som håndterer smittestoffer, skal aktivt jobbe for å begrense smittespredning. 

Del II: Melding om merking og rapportering av sykdom, overvåking, utryddelsesprogrammer, og sykdomsfri status (artikkel 18-42)

Del II tydeliggjør ansvar for varsling, overvåkning og dyrehelsebesøk. Rollen til driftsansvarlig, kompetente myndigheter og andre når det gjelder sykdomsovervåkning beskrives.

Driftsansvarlig skal overvåke dyrene sine ved å observere dem (helse og oppførsel) og registrere endringer i produksjonen, samt se etter unormal dødelighet. 

På fiskehelsesiden videreføres krav om helsekontroller og varsling av forhøyet dødelighet. På landdyrsiden er kravet om at driftsansvarlig plikter å ha jevnlige dyrehelsebesøk fra veterinær for å forebygge sykdom, og melde fra til veterinær ved forøket dødelighet, alvorlige sykdomstegn, eller markant nedgang i produksjonen med pga. ukjent årsak, nytt.

Alle virksomheter med fiskeoppdrett og noen større virksomheter for landdyr, spesielt fjørfe og svin, har allerede dette på plass.

Virksomhetene skal ha jevnlige dyrehelsebesøk. Driftsansvarlig skal kontakte veterinær/ fiskehelsebiolog ved behov. Besøket skal være risikobasert, frekvensen vil variere avhengig av type virksomhet, hvilket innebærer at de som driver med høyrisiko virksomhet, som f.eks. avl, må ha oftere besøk enn virksomheter med lavere for risiko for smittespredning. Tettere bånd mellom dyrehelsepersonell og driftsansvarlige gjør at dyrehelsepersonellet kan veilede driftsansvarlig slik at driften bedres, og at man tidligere kan oppdage sykdom.

I tillegg til de listeførte sykdommene som skal overvåkes, blir medlemslandene forpliktet til å overvåke nye sykdommer som er frammarsj på eget territorium («emerging diseases»). Det forventes at det kommer utfyllende regelverk som gir nærmere regler for overvåking av nye sykdommer.

Systemet med frivillig og tvungen bekjempelse av enkelte sykdommer videreføres.Likeledes videreføres muligheten for å søke om fristatus for bestemte sykdommer. Hvilke sykdommer dette blir går ikke frem av forordningen, men vil følge av underliggende rettsakter.

Forordningen legger til rette for økt bruk av segmenter, tidligere gjeldende for fugleinfluensa og akvakultur.  Dette øker fleksibiliteten for forflytting/omsetning av dyr, og produkter av dyr, ved sykdomsutbrudd.

Del III: Bevissthet om beredskap mot og bekjempelse av sykdom (artikkel 43-83)

Medlemsland skal ha beredskapsplaner for visse sykdommer, herunder nye sykdommer, og det skal gjennomføres beredskapsøvelser.

Banker for antigen, vaksiner og reagenser er Unionens ansvar. Detaljerte bestemmelser om hvordan sykdomsutbrudd skal håndteres ved mistanke og påvisning er beskrevet, herunder hvilket ansvar som pålegges driftsansvarlig og myndigheter. Bestemmelsene i del III skiller seg ikke nevneverdig fra gjeldende regelverk. 

Del IV: Krav til registrering, godkjenning, sporbarhet og forflytning (artikkel 84-228)

Del IV deles i tre avdelinger, med egne bestemmelser for henholdsvis landdyr, akvatiske dyr og andre dyr. Avlsprodukter og animalske produkter er også omfattet. Avdeling 1 gir særlige regler for landdyr, artikkel 84-171. Avdeling II gir særlige regler for akvatiske dyr, artikkel 172-226. Avdeling III gir særlige regler for andre dyr enn de som er landdyr eller akvatiske dyr (for eksempel amifibier og reptiler), avlsmateriale og produkter av animalsk opprinnelse fra slike dyr, artikkel 227 og 228.

Når det gjelder registrering/sporbarhet er det meste en videreføring av dagens krav.

Nytt krav er at alt avlsmateriale skal merkes, også når det ikke sendes ut av landet. For storfe og svin er dette allerede gjeldende rett i Norge, men for andre dyrearter kan dette bli et tilleggskrav.

Et nytt krav i forordningen er obligatoriske «on-site-visits» av myndighetene i forbindelse med godkjenning av akvakulturanlegg og visse virksomheter der landdyr holdes.

I delene for landdyr og akvatiske dyr beskrives krav for identifikasjon og sporbarhet av dyr og virksomheter. Det åpnes for at flere dyr kan registreres og spores elektronisk. Det gis bestemmelser om at alle hestehold skal registreres. Nytt er bl.a. krav om at sentral database for hest skal inneholde opplysninger om eier og stall. Bestemmelsene er utformet generelt og det er utfordrende å vurdere omfanget av dette.

Myndighetene er pliktig til å holde registre over godkjente transportører og virksomheter. Disse registrene skal være offentlig tilgjengelige.

Del IV beskriver også generelle krav som gjelder ved forflytning av landdyr og produkter mellom land innen EU, i all hovedsak likt som i dag. Det åpnes opp for unntak, som for eksempel for forsøksdyr, grensenær aktivitet og sportslige arrangementer. Noen krav gjelder likevel ved innenlands forflytning.  Det er nytt at det gis harmoniserte regler som gjelder ved forflytning av landdyr internt i medlemsstaten, dvs. der de ikke skal flyttes til et annet land. Kravene i dyrehelseforordningen er imidlertid veldig overordnete. Driftsansvarlige skal treffe hensiktsmessige forebyggende tiltak for å sikre at forflytningen av holdte landdyr ikke setter helsestatusen i fare på bestemmelsesstedet med hensyn til kategori D-sykdommer og nye sykdommer. De skal bare flytte dyr og motta dyr fra virksomhetssteder der stedet er registrert, godkjent etter gitt unntak fra kravet. Det gis også generelle krav til transporten. Nytt er det at ville dyr også blir regulert.

For akvatiske dyr stilles det krav til all forflytning, også innenlands. Dette er videreføring av dagens regelverk. I den tredje delen nedfelles bestemmelser for andre dyr og produkter, mest med tanke på eventuelle fremtidige behov for slik regulering. 

Den nye dyrehelseforordningen omfatter ville dyr. Det er gitt regler, som for oss er nye, om forflytning av ville dyr. De kan bare flyttes til et annet medlemsstat dersom de ikke utgjør en risiko for spredning av sykdommer listeført i d eller nye sykdommer «emerging disease».

Villfisk omfattes av dyrehelseforordningen i større grad enn av dagens fiskehelsedirektivet. Enhver driftsansvarlig må vurdere smitterisikoen for sin virksomhet, også med hensyn til smitterisiko for villfisk. Når det gjelder forflytninger generelt, stilles det krav til at akvatiske dyr (både akvakulturdyr og villfisk) som flyttes til frierklærte områder må komme fra tilsvarende frie områder. Ved utsett av akvatiske dyr i naturen, kan mottakerlandet, uavhengig av sykdomsstatus, kreve at dyrene kommer fra områder frie for én eller flere listeførte sykdommer.

Del V: Innførsel til Unionen og eksport av dyr, avlsmateriale og produkter av animalsk opprinnelse fra tredjestater og territorier (artikkel 229-243)

Bestemmelser omhandler innførsel til Unionen av dyr, avlsmateriale, animalske produkter eller annet potensielt smitteførende materiale. Det innebærer ingen vesentlige endringer av gjeldende rett. 

Bestemmelsen som gjelder ved eksport til land utenfor EU er ny. Det er en kort artikkel (art 243) som angår eksport av dyr og dyreprodukter fra EU. Samhandelsregler gjelder som hovedregel, men avvik fra disse kan godtas så lenge som folkehelse eller dyrehelse i fellesskapets område ikke settes på spill. Der det eksisterer en bilateral avtale mellom EU og et tredjeland vil dyrehelsereglene i den avtalen gjelde.

Del VI: Ikke kommersiell forflytning av kjæledyr til en medlemstat fra en annen medlemsstat eller fra tredjeland eller et territorium (artikkel 244-256)

Bestemmelsene som er tatt inn her speiler dagens relativt nye regler for forflytning av kjæledyr.

Det er noen få detaljerte krav for hund, katt og ilder, utover dette er det ikke tatt inn detaljerte krav til andre kjæledyr. I Norge hadde vi et forbud mot innførsel av reptiler og amfibier begrunnet i dyrevelferd frem til midten av 2017. Dette forbudet er nylig opphevet og da mangler det relevante dyrehelsemessige krav for reptiler og amfibier. Etter forordningen kan vi ha nasjonale bestemmelser for kjæledyr som reptiler og amfibier, så lenge det ikke er harmoniserte regler for flytning av slike kjæledyr. Det forutsettes at reglene ikke er strengere enn det som gjelder for kommersiell forflytning av den aktuelle arten.  

Del VII: Nødtiltak med henblikk på forsendelser av dyr og produkter fra tredjestater og territorier, og transportmidler og annet materiell som kan komme i kontakt med slik forsendelse (artikkel 257-262)

Nødtiltak er en viktig del av kontroll med listeførte og nye sykdommer. Del VII inneholder prosedyrer som skal følges ved nødsituasjoner slik at rask og enhetlig respons innen EU ivaretas. Medlemsland er gitt myndighet til å fatte nødtiltak (beskyttelsestiltak) i påvente av at Kommisjonen gjør dette, noe som er en videreføring av gjeldende regelverk.

Bestemmelser om beskyttelsestiltak er ikke videreført i den reviderte kontrollforordningen. Hvilke tiltak som skal gjennomføres når det gjelder dyr og produkter ved sykdomsutbrudd i andre land reguleres nå i dyrehelseforordningen.

Del VIII: Felles bestemmelser (artikkel 263-269)

I denne delen angis hvilke områder Kommisjonen har myndighet til å lage delegerte rettsakter, komitologiprosedyren for gjennomføringsrettsakter, databeskyttelse og håndheving av regelverket. Det er listet opp noen få områder man kan ha ytterligere eller strengere nasjonale bestemmelser, så lenge som disse ikke hindrer forflytning av dyr og produkter mellom medlemsland (art. 269).

Del IX: Avsluttende- og overgangsbestemmelser (artikkel 270-283)

Forordningen blir gjeldende rett i EU fra 21. april 2021. Del IX inneholder en liste over hvilke rettsakter som oppheves umiddelbart, og hvilke som oppheves når forordningen gjøres gjeldende i EU. I tillegg beskrives visse overgangsordninger, deriblant for kjæledyrregelverket, endringer til forordning (EF) nr. 1760/2000 og forordning (EF) nr. 2160/2003 og forholdet til kontrollregelverket. Det angis i tillegg avskjæringstidspunktet for videreføring av eksisterende registeringer og godkjenninger og videreføring av fristatus og godkjenning av overvåknings- og kontrollprogrammer og segmenter (art. 280).

Merknader

Rettslige konsekvenser

Dyrehelseforordningen er en forordning som omfatter krav til dyrehelsepersonell og krav til helse for akvatiske dyr og landdyr. Forordningen vil derfor måtte hjemles i både matloven og dyrehelsepersonelloven. 

Forordninger må inntas ordrett i en henvisningsforskrift (dyrehelseforskriften). På fiskesiden innebærer forordningen en fullharmonisering av helseregelverket. På landdyrsiden vil forordningen ikke omfatte alle dyrehelsebestemmelser. Det vil være et omfattende arbeid å identifisere de helsebestemmelser som ikke oppheves med forordningen.

Dyrehelseforordningen erstatter/opphever i hovedsak direktiv. Gjennomføring av direktiv gir en større frihet for norske myndigheter til selv å velge oppbygging av det norske regelverket. I norsk rett har man tradisjon for at forskrifter kun omfatter krav rettet mot borgerne. Forordningen omfatter imidlertid også krav som gjelder medlemsstater og Kommisjonen mv.

På landdyrsiden vil det være mange forskrifter som må endres, eventuelt oppheves, men dette betyr også en betydelig rydding og samling av gammelt og til dels splittet regelverk. For akvatiske dyr har dyrehelseforordningen et videre omfang enn fiskehelsedirektivet. Tross det vil arbeidet på fiskesiden i hovedsak innebære regeltekniske endringer, som endring av overordnet struktur på regelverket. De nye materielle kravene i dyrehelseforordningen, er baserte på faglige vurderinger som vi kjenner igjen fra gjeldende norsk akvakulturregelverk.

Kommisjonen er gitt omfattende myndighet til å vedta både gjennomførings- og delegeringsrettsakter.

Det må også foretas en faglig vurdering av hva behovet er for supplerende og strengere nasjonale bestemmelser når innholdet av de underliggende rettsaktene er kjent.

Forordningen er svært omfattende, og det vil bli behov for veiledere og instrukser som bør være ferdige når henvisningsforskriften trer i kraft.

Endring i matloven

Siden forordningen vil danne grunnlag for alt kommende regelverk på dyrehelseområdet, er det problematisk at flere av bestemmelsene i dyrehelseforordningen må hjemles i matloven § 33 første og annet ledd, såkalte «joker»-bestemmelser. Dette er hjemler som er ment å skulle brukes i mer uforutsette situasjoner. Mattilsynet mener derfor at flere av de spesielle forskriftshjemlene i matloven bør endres. Dette vil gi Stortinget bedre oversikt og kontroll enn om loven systematisk utvides av forvaltningen med hjemmel i lovens generelle forskriftshjemler.

Mattilsynet har sett at det er behov for å endre matloven, fordi dyrehelseforordningen på enkelte områder går lenger enn dagens matlov. Etter dyrehelseforordningen kan flere pålegges plikter enn etter matloven. Dette viser seg ved at driftsansvarligbegrepet i dyrehelseforordningen også omfatter private, ikke-kommersielle dyrehold, til forskjell fra virksomhetsbegrepet i matloven. For eksempel vil en hesteeier som har et privat hestehold, eller eier av minigris være driftsansvarlig etter dyrehelseforordningen, men ikke en virksomhet etter matloven.

Matloven bør endres i samsvar med dyrehelseforordningen, slik at plikter knyttet til etablering, som for eksempel registrering, kan gis til andre enn virksomheter, herunder private hestehold, jf. § 7. Matloven bør også endres slik at flere kan gis plikt til å sørge for at de som jobber knyttet til aktiviteter med dyr, har tilstrekkelig kunnskap om dyrehelse. I dagens matlov er forskriftshjemmelen til å kunne sørge for kunnskap også rettet mot virksomheter, jf. § 8.

Videre er det en varslingsplikt for flere sykdommer etter dyrehelseforordningen enn det som følger av matloven, jf. §§ 6 andre ledd. I tillegg åpner dyrehelseforordningen for å delegere oppgaver til andre enn offentlige veterinærer etter dyrehelseforordningen, hvilket det ikke kan gjøres etter dagens matlov § 23.

Lovendring vil etter all sannsynlighet ikke være klar til samtidig ikrafttredelse med dyrehelseforordningen. Vi vurderer at matloven § 33 gir tilstrekkelig forskriftshjemmel, frem til de mer konkrete endringene trer i kraft.

Endring i dyrehelsepersonelloven

Når det gjelder dyrehelsepersonelloven, er det nødvendig med lovendring for å sikre tydeligere forskriftshjemler til dyrehelsepersonelloven §§ 12 og 13 for gjennomføring av forordningens artikkel 1012 og 25(2). Dyrehelsepersonelloven § 23 som gjelder dyrehelsepersonells plikt til å utøve sin virksomhet forsvarlig, gir allerede en vid adgang  til å gi utfyllende forskrifter om pliktene etter dyrehelseforordningen. På sikt vil det imidlertid være hensiktsmessig med tydeligere forskriftshjemler. Mattilsynets gruppe som jobber med å utarbeide forslag til revidert dyrehelsepersonellov tar hensyn til dette.

Det er ikke funnet behov for endring av akvakulturloven, dyrevelferdsloven eller naturmangfoldloven.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Mattilsynet har gjort rede for hvilke nytte- og kostnadsvirkninger den nye dyrehelseforordningen vil få. Disse er beregnet i tråd med krav til forenklet samfunnsøkonomisk analyse. 

Berørte grupper

Den nye dyrehelseforordningen berører flere grupper, direkte eller indirekte. Det nye regelverket tydeliggjør ansvarsfordelingen mellom myndigheter og næringsaktører. Næringsaktørene innenfor LMDs ansvarsområde er driftsansvarlige for landdyr og rugeegg, herunder:

• bønder
• dyretransportører
• juridiske enheter for eksempel selskaper som har ansvar for dyr uansett størrelse
• den som driver oppsamlingssentraler, sirkus, dyrenummer eller lukkede virksomheter som for eksempel dyrehager hesteeiere eller holdere

Rettsakten retter seg også mot kjæledyreiere og Mattilsynet. Rettsakten retter seg ikke direkte mot veterinærer, men inneholder noen regler som involverer veterinærer.

Kostnadsberegninger

Det utfyllende regelverket er ikke utarbeidet ennå, men Mattilsynet har beregnet kostnadsvirkningene så langt det er mulig før dette foreligger.

Kostnadsvirkningene er delt inn i tre kategorier:

1. Nye krav i ny dyrehelseforordning med budsjettkonsekvenser for Mattilsynet med behov for finansiering

Det er beregnet en engangskostnad for Mattilsynet på om lag 29 mill. kroner i 2021/2022, samt om lag 4 mill. kroner årlig ved innføring av ny dyrehelseforordning på LMD sitt område. Mattilsynet har estimert at det er store kostnader på fiskehelseområdet. For oppdrettsnæringen kan ny klassifisering av sykdommen ILA medføre kostnader. Håndteringen av ILA utredes i et eget prosjekt i Mattilsynet der næringen er godt representert i prosjektgruppen. Hvor store kostnadene blir, vil i stor grad bestemmes ut fra hvordan sykdommen skal håndteres fremover. Ønsker man å gå for et bekjempelsesprogram som omfatter hele næringen, anslår Mattilsynet en kostnad på ca. 160 mill. kroner over to år for å få etablert programmet.  Når det gjelder listeførte parasittsykdommer på skjell, vil man få en økning av kostnader på 500 000.

Mattilsynet får kostnader med utvikling og gjennomføring av opplæring og informasjonstiltak, oppretting og oppdatering av ulike registre, utvikling, drift og vedlikehold av IKT-systemer, dokumentasjon og tilgjengeliggjøring. Mattilsynet må endre flere av sine nåværende rutiner og instrukser for hvordan tilsynet skal følges opp. I tillegg kan det bli økte utgifter til å etablere nye, samt å oppdatere overvåknings- og kontrollprogrammer.

Ved gjennomføring av forenklet samfunnsøkonomisk analyse, skal det i tillegg beregnes en skattefinansieringskostnad. Denne er beregnet til 6.6 mill. kroner.

2. Kostnadsmessige virkninger som kan medføre omprioriteringer i Mattilsynet

I tillegg til de antatte kostnadene under punkt 1 har arbeidet medny dyrehelseforordning medført omfattende ressursbruk i Mattilsynet. Dette har medført at Mattilsynet har omprioritert og nedprioritert enkelte oppgaver. Implementering av ny forordning krever også et betydelig omfang arbeidstimer av de ansatte i Mattilsynet i 2021 og 2022, og dette utgjør om lag  9 mill. kronerr.

3. Nye krav i ny forordning med kostnadsvirkninger for andre enn Mattilsynet 

Mattilsynet er ikke ferdig med å diskutere kostnadsvirkningen med næringen. De anslår at næringen både vil ha engangskostnader og årlige kostnader knyttet til innføringen av ny dyrehelseforordning, uten at dette er angitt nærmere.

Næringen får kostnader med oppdatering av informasjons- og veiledningsmateriell, utvidet omfang av registreringsplikt, oppretting og oppdatering av ulike registre, godkjenning av merker og endrete merkekrav for enkelte dyreslag, samt utvikling, drift og vedlikehold av IKT-systemer. I tillegg kan det bli økte utgifter til å etablere nye og oppdatere overvåknings- og kontrollprogram.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for matområdet der berørte departementer og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel med visse tilpasninger.

Vurdering

Generelle vurderinger

Det er positivt at regelverket på dyrehelseområdet samles med basis i en overordnet rettsakt. Vi mener regelverket vil bli mer strukturert, oversiktlig og tilgjengelig. Videre mener vi at det nye dyrehelseregelverket blir mer enhetlig og helhetlig enn det nåværende. Særlig gjelder det for landdyr, hvor en stor del av regelverket har vært inndelt etter dyreart.   

Videre er det positivt at dyrehelseforordningen fokuserer mer på å forebygge smittespredning. Viktig i denne sammenheng er krav til kunnskap om dyrehelse, helsebesøk og risikobasert sykdomsovervåkning. Smitteforebyggende arbeid bidrar til færre sykdomsutbrudd. Bedre dyrehelse gir også bedre dyrevelferd. 

Videre mener vi at det er positivt at de nye dyrehelsereglene tydeliggjør ansvarsfordelingen mellom myndigheter og næringsaktører, samt minsker de administrative byrdene.

Vi er stort sett fornøyd med listeføringen og kategorisering av sykdommer. Det er likevel en del utfordringer knyttet til både listeføringen og kategoriseringen.

Systemet med frivillig og tvungen bekjempelse av enkelte sykdommer videreføres. Likeledes muligheten for å søke om fristatus for bestemte sykdommer. Hvilke sykdommer dette gjelder vil følge av underliggende rettsakter. Norge er allerede i dialog med ESA om hvordan prosessen med videreføring av eksisterende fristatuser og eventuelle nye fristatuser vi ønsker å søke om, skal gjennomføres.

Norge har en god landdyrhelse. EUs dyrehelselov vil ikke ivareta alle de behovene vi har for å beholde vår gode helsestatus og for å utvikle denne videre. Det er derfor bestemt at det skal lages en nasjonal dyrehelsestrategi. Denne strategien skal gi rammene for nasjonale tiltak som kan gjennomføres for å nå de målene vi setter oss. Strategien utvikles i et samarbeid mellom forvaltningen, næringen og kunnskapsinstitusjonene. Et utkast til strategi skal være klart og sendes LMD innen utgangen av 2020.

Nasjonalt handlingsrom

Det er fire bestemmelser som regulerer det nasjonale handlingsrommet særskilt: artiklene 170 og 171 om tiltak for å kontrollere landdyrsykdommer ved forflytning av landdyr og avlsprodukter, artikkel 226 om tiltak for å hindre innførsel og spredning av sykdommer på akvatiske dyr og artikkel 269 om supplerende og strengere tiltak.

Det vil være mulig å vedta nasjonale regler for forflytning av landdyr og avlsprodukter på vårt eget territorium, for å kontrollere både listeførte- og ikke-listeførte sykdommer.  For listeførte sykdommer, skal de nasjonale tiltakene ta hensyn til og ikke være i strid med dyrehelseforordningen. Tiltak for kontroll av ikke-listeførte sykdommer kan gjøres når sykdommen utgjør en vesentlig risiko for helsen til holdte landdyr. For kontroll med både listeførte- og ikke-listeførte sykdommer, er det vilkår om at reglene ikke skal hindre forflytning av dyr mellom medlemsstatene, og at tiltakene skal være hensiktsmessige og nødvendige for å hindre overføring av sykdom. Bestemmelsene som åpner for strengere nasjonale regler enn det som følger av dyrehelseforordningen, må ses i lys av EØS-avtalens hoveddel artikkel 13, jf. artikkel 11. Det er utfordrende å si noe generelt om hvor stort handlingsrommet etter dyrehelseforordningen er. I hvert tilfelle må det foretas proporsjonalitetsvurderinger av de eventuelle nasjonale reglene opp imot viktigheten av å forhindre innførsel av de aktuelle sykdommene.

Det er også et nasjonalt handlingsrom på akvakulturområdet. Artikkel 226 gir medlemsstatene muligheter for nasjonale tiltak for å hindre innføring og spredning av ikke-listeførte sykdommer. Det er et krav at sykdommen utgjør en vesentlig risiko for akvatiske dyrs helse i medlemsstaten. Artikkel 226 er i tillegg gjeldende for listeførte sykdommer kun kategorisert som E. Disse er bare underlagt krav om overvåkning. Til forskjell fra nasjonale tiltak som iverksettes på landdyrsiden, skal medlemsstatene melde fra til Kommisjonen om tiltak som iverksettes etter artikkel 226, når tiltakene kan påvirke forflytning mellom medlemsstatene. Kommisjonen må enten godkjenne eller gjøre om på tiltakene. Norge må melde ifra til ESA.

For både landdyr og akvatiske dyr er det i tillegg mulig å vedta visse strengere nasjonale tiltak som skal gjelde internt i landet (art 269). Dette gjelder likevel bare for reglene om ansvar mellom myndigheter og næringsaktører, nasjonale krav til melding om sykdommer, nasjonale overvåkingsprogrammer, nasjonale tilleggskrav til registrering, godkjenning, journalføring og sporbarhetsregler for landdyr og avlsprodukter. På disse områdene er forordningen å anse som minimumskrav. De nasjonale kravene må ikke hindre forflytning av dyr eller produkter mellom medlemsstatene og/eller være uforenlig med nevnte reglene i dyrehelseforordningen.

Da veterinæravtalen ble inngått innførte Norge et omfattende overvåkningsprogram for å sikre den gode norske dyrehelsen. Forskrift 27. juni 2002 nr. 732 om tiltak mot sjukdommer og zoonotiske agens hos dyr (dyrehelseforskriften) § 17 forby at dyr fra ikke-overvåkede besetninger overføres til overvåket besetning før dyrenes smittestatus er undersøkt og funnet tilfredsstillende. Dyr fra ikke-overvåkede besetninger må derfor isoleres mens smittestatus undersøkes. På grunn av dette isoleres både norske dyr og dyr innført fra andre EØS-land som ikke er tilstrekkelig overvåket. Mattilsynet vurderer handlingsrommet for at overvåkningsprogrammet kan videreføres.

Struktur

Kommisjonen er gitt myndighet til å fastsette et stort antall delegeringsrettsakter og gjennomføringsrettsater under dyrehelseforordningen. Kommisjonen er i ferd med å utarbeide et tyvetalls underliggende rettsakter med utfyllende krav og unntak til dyrehelseforordningen før den trer i kraft 21. april 2021. Per i dag er 11 underliggende rettsakter publisert.

Tilpasningstekster

Mattilsynet ser at det er behov for tilpasninger til det underliggende regelverket. Dette er under vurdering.

Stortingets samtykke - forbehold etter EØS-avtalens artikkel 103

Fordi gjennomføringen av det nye dyrehelseregelverket vil ha økonomiske konsekvenser, er Stortingets samtykke av godkjenning av EØS-komiteens beslutning nødvendig i medhold av Grunnloven § 26 andre ledd. Det tas forbehold etter EØS-avtalens art 103.

Konklusjon

Mattilsynet anser dyrehelseforordningen som EØS-relevant og akseptabel med tekniske tilpasninger.

Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 20

Status

Rettsakten ble vedtatt i EU 9. mars 2016.

Rettsakten er under vurdering i EØS-/EFTA-statene.