(fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 23.1.2023)
 

Bakgrunn

I mars 2007 fattet det Europeiske Råd vedtak om et EU-mål på 20 prosent energisparing av primærenergiforbruket i EU innen 2020. Europakommisjonen fremmet en energieffektiviseringsplan 8. mars 2011 og 22.6 2011 la Europakommisjonen frem et nytt direktiv for å fremme energieffektivisering (energieffektiviseringsdirektivet). 

11. desember 2018 ble revidert energieffektiviseringsdirektiv (EED II) vedtatt. Eget EØS-notat for det reviderte direktivet kan finnes her (lenke) I 2023 ble det vedtatt et nytt energieffektiviseringsdirektiv i EU som vil erstatte 2012/2018-direktivene. Se eget EØS-notat.

Sammendrag av innhold 

• Medlemslandene skal fastsette et indikativt, nasjonalt energieffektiviseringsmål for 2020 basert enten på primærenergiforbruk eller sluttforbruk av energi, energisparing av primærenergiforbruk eller sluttforbruk av energi, eller med utgangspunkt i energiintensitet. Målet skal også uttrykkes i absolutt nivå av enten primærenergiforbruk eller sluttforbruk i 2020. Ved fastsettelse av det nasjonale energieffektiviseringsmålet, kan medlemslandene ta hensyn til nasjonale forhold som påvirker primærenergiforbruket, som gjenværende kostnadseffektive energisparepotensialer, prognose for og utvikling i BNP, endringer i import og eksport av energi, utviklingen av fornybare energikilder, kjernekraft, karbonfangst og lagring og tidligtiltak. (Artikkel 3). Medlemslandene skal ta hensyn til EUs overordnede mål når de setter sine nasjonale mål. 
• Medlemslandene skal etablere en langsiktig strategi for å mobilisere investeringer i rehabilitering av boliger, næringsbygg og offentlige bygg. Strategien skal foreligge innen 30. april 2014 og skal deretter oppdateres hvert tredje år. (Artikkel 4) 
• Medlemslandene skal rehabilitere 3 prosent av det totale gulvarealet i oppvarmede og/eller nedkjølte bygninger eid av sentrale myndigheter. Dette omfatter i første omgang bygninger med totalt gulvareal større enn 500 m2.  Fra og med 2015 utvides dette til å gjelde alle bygninger med totalt gulvareal større enn 250 m2. (Artikkel 5) 
• Medlemslandene skal sørge for at sentrale myndigheter kjøper varer, tjenester og bygninger med høy energieffektivitet, så fremt dette er kostnadseffektivt, økonomisk gjennomførbart, bærekraftig, teknisk mulig og sikrer tilstrekkelig konkurranse. (Artikkel 6)
• Hvert medlemsland skal etablere en obligatorisk energieffektiviseringsordning. Ordningen skal sikre at alle distributører av energi eller alle selgere av energi til sluttbrukere i perioden 2014-2020 oppnår ny energisparing tilsvarende 1,5 prosent av årlige energisalg til sluttkunder. Energisparingen skal oppnås hos sluttbrukere, men ikke nødvendigvis hos egne kunder. Energisalg til transportformål kan ekskluderes. Medlemslandenes kan også ekskludere energibruken i industrien som er omfattet av kvoteregimet. Tiltak som er gjennomført etter 2008, og som fortsatt gir resultater i 2020, kan medregnes. Som et alternativ til en obligatorisk energieffektiviseringsordning, kan medlemslandene iverksette en kombinasjon av en rekke alternative tiltak. Den årlige energisparingen som oppnås gjennom alternative tiltak skal tilsvare kravet om energisparing fastsatt gjennom den obligatoriske energieffektiviseringsordningen. Medlemsland som velger alternative tiltak skal innen 1. januar 2013 meddele kommisjonen disse for godkjenning. Blant alternative tiltak som nevnes i direktivet er innføring av energi og CO2 avgifter som bidrar til en reduksjon av sluttbruken av energi, og opprettelsen av et nasjonalt fond for energieffektivisering. Reglene for et slikt fond er nærmere regulert i artikkel 20. (Artikkel 7)
• Medlemslandene skal sørge for at alle sluttbrukere har tilgang til kostnadseffektiv energikartlegging. Medlemslandene skal også utvikle programmer som motiverer små og mellomstore bedrifter til å gjennomføre energkartlegging og implementere anbefalingene fra energikartleggingen. Energikartleggingen skal utføres av uavhengige, kvalifiserte og sertifiserte eksperter som har klare retningslinjer, eller av en uavhengig offentlig etat i henhold til nasjonal lovgivning. Medlemslandene skal også utvikle programmer med sikte på å øke husholdningers bevissthet om fordelene knyttet til det å foreta en energikartlegging.  (Artikkel 8)
• Gitt at det er teknisk mulig og økonomisk forsvarlig, skal medlemslandene sørge for at sluttbrukerne av elektrisitet, naturgass, fjernvarme/kjøling og varmvann er forsynt med konkurransedyktige prisede individuelle målere som nøyaktig gjenspeiler sluttbrukernes faktiske energibruk og som gir informasjon om faktisk brukstid. (Artikkel 9)
• Fakturering av sluttbrukere skal innen 31.12.2014 være basert på faktisk forbruk og med utfyllende informasjon om forbruk og kostnader. (Artikkel 10)
• Medlemslandene skal sørge for at fakturering og informasjon til sluttbrukere gjøres uten bruk av gebyr. (Artikkel 11)
• Medlemslandene skal igangsette nødvendige tiltak for å fremme og tilrettelegge for effektiv bruk av energi blant små energikonsumenter. Disse tiltakene kan være en del av den nasjonale strategien. (Artikkel 12) 
• Medlemslandene skal fastsette regler om sanksjoner ved manglede overholdelse av nasjonale bestemmelser vedtatt i henhold til artikkel 7, 11 og 18(3). Medlemslandene skal ha nødvendige tiltak for å sikre at bestemmelsene blir gjennomført. (Artikkel 13)
• Det stilles krav om at medlemslandene innen desember 2015 utarbeider nasjonale varme- og kjøleplaner for å utvikle høyeffektiv kogenerering (kombinert varme- og kraftproduksjon) og effektiv fjernvarme og -kjøling. Til dette formålet skal medlemslandene utarbeide nytte- kostnadsanalyser som tar for seg klimatiske forhold, økonomisk gjennomførlighet og teknisk hensiktsmessighet ved utvikling av høyeffektiv kogenerering og effektiv fjernvarme og – kjøling. (Artikkel 14)
• Det legges opp til krav om at medlemslandene tar hensyn til energieffektivisering når beslutninger om drift av infrastruktur for gass og elektrisitet skal tas. Medlemslandene skal sørge spesielt for at nasjonale reguleringsmyndigheter gjennom nettariffer og reguleringer gir nettoperatørene insentiver til at brukere av nettet implementerer energieffektiviseringstiltak i forbindelse med innføringen av smartgrid. (Artikkel 15)
• Der medlemslandene anser at nivået på den nasjonale tekniske kompetansen til tilbydere av energitjenester er mangelfull, skal det innen 1. januar 2015 sørges for at det gjøre tilgjengelig sertifiseringsordninger eller treningsprogrammer som sikrer at kompetansenivået økes. Medlemslandene skal fremme tiltak for utvikling av energitjenester, blant annet ved å publisere oversikt over tjenestetilbydere og gjøre tilgjengelig maler for energiytelseskontrakter i offentlig sektor. (Artikkel 16)
• Medlemslandene skal sørge for at informasjon om tilgjengelige energieffektiviseringsordninger, finansielle støtteordinger og lovverk er allment spredt til alle relevante markedsaktører. (Artikkel 17)
• Det legges opp til krav om at medlemslandene skal fremme markedet for energitjenester og sørge for at små og mellomstore bedrifter har tilgang til dette markedet.  (Artikkel 18)
• Medlemslandene skal fjerne hindringer for energieffektivisering som skyldes delte insentiver mellom eiere av bygg og leietakere, eller mellom eiere. Det kreves også at medlemslandene skal fjerne regler eller praksis for offentlige innkjøp, budsjettering og regnskapsføring som hindrer offentlige virksomheter fra å investere i energieffektiviseringstiltak. (Artikkel 19)
• Medlemslandene kan etablere et nasjonalt fond for energieffektivisering. Medlemslandene kan oppfylle kravet om 3 prosent rehabilitering av offentlige bygg (Artikkel 5) og kravet om en obligatorisk energispareordning hos distributører av energi eller selskaper som selger energi til sluttbrukere (Artikkel 7) gjennom dette fondet. Direktivet krever i så fall at tilsvarende beløp som vil være nødvendig for å nå målene i henholdsvis artikkel 5 og 7 skytes inn i fondet. (Artikkel 20)
• Med den hensikt å kunne sammenligne energibesparelser og konvertering, skal konverteringsfaktorene angitt i vedlegg 4 tas i bruk av medlemslandene, med mindre bruk av andre konverteringsfaktorer kan begrunnes. (Artikkel 21)

Merknader

Direktivet erstatter CHP- direktivet (kraftvarmedirektivet) (2004/8/EC) og hoveddelen av energitjenestedirektivet (2006/32/EC) fra den dag det nye direktivet skal være gjennomført i nasjonal rett. Direktivet skal være gjennomført i nasjonal rett senest 18 måneder etter publisering i Official Journal. Det nye direktivet erstatter også artikkel 9, første og andre ledd i Energimerkedirektivet (2010/30/EU), som omhandler krav til offentlige innkjøp.

Vurdering

Energieffektiviseringsdirektivet fra 2012 legger en overordnet ramme for hvordan medlemsland skal legge til rette for energieffektivisering, og gir medlemslandene stor frihetsgrad ved valg av virkemidlerfor å fremme målet om energieffektivisering.

Innlemmelse av EED 2012 i EØS-avtalen vil ikke kreve endringer i norsk politikk, og vil kun kreve mindre endringer i virkemiddelapparatet. Direktivet vurderes som akseptabelt med nødvendige tilpasninger.

Våren 2023 ble det gjort endringer i energiloven og naturgassloven, som gir hjemmel for nærmere krav til bruk av overskuddsvarme samt energikartlegging og måling og fakturering av energi. Gjennomføring av direktivet ut over dette vil kreve mindre forskriftsendringer, og dekkes over gjeldende budsjetter.

Status

Direktivet ble vedtatt den 4.10.2012. Direktivet ble publisert i Official Journal den 14.11.2012 og trådte i kraft den 20. dagen etter publisering i Official Journal. Innlemmelse av energieffektiviseringsdirektivet i EØS-avtalen drøftes med EFTA og EU.