10. januar 2017 fremmet Europakommisjonen forslag om et nytt europeisk tjeneste e-kort (heretter: tjenestekort). En forenklet elektronisk prosedyre skal gjøre det enklere for en næringsdrivende som ønsker å yte utvalgte tjenester i en annen EØS-stat, å gjennomføre de administrative prosedyrene som kreves for å tilby tjenester over grensen i EØS.

Sammen med forordningsforslaget ble det også lagt frem et forslag til direktiv (se eget EØS-notat) om det rettslige og operasjonelle rammeverket for europeisk tjeneste e-kort (KOM (2016)823). Et vedlegg til dette direktivet gir en uttømmende liste over hvilke tjenester som tjenestekortet i første omgang skal gjelde for. De aktuelle tjenestene er forretningstjenester og bygg- og anleggstjenster i den grad de allerede er omfattet av tjenestedirektivets virkeområde.

Kort om prosessen for utstedelse av tjenestekort

Tjenesteyter skal på sitt eget språk og gjennom ett kontaktpunkt i hjemstaten kunne søke om å få utstedt et tjenestekort for sin virksomhet. Hjemstatens kontaktpunkt skal verifisere nødvendig informasjon og overføre denne til vertsstaten. Vertsstaten beholder dagens ansvar og kompetanse til å håndheve nasjonale regler og krav overfor tjenestevirksomheten, samt til å avgjøre om tjenesteyter oppfyller kravene til å tilby tjenester i vertsstaten. Utstedelse av tjenestekortet har ingen innvirkning på gjeldende forpliktelser som påhviler arbeidsgiver eller arbeidstakers rettigheter. Det er frivillig å søke om tjenestekort, og det skal følgelig ikke være obligatorisk å inneha tjenestekort for å kunne tilby grenseoverskridende tjentester i EØS.

Når tjenesteyter skal yte midlertidig grenseoverskridende tjenester er det hjemstaten som utsteder tjenestekortet. Vertsstaten kan bestride utstedelsen av kortet der tjenestedirektivet allerede gir rom for å nekte tjenesteyter tilgang til markedet begrunnet i de fire hensynene som oppstilles i tjenestedirektivet artikkel 16.

Når tjenesteyter ønsker å tilby sine tjenester gjennom en sekundær etablering i form av en avdeling/kontor e.l. i en annen EØS-stat skal tjenestekortet utstedes av vertslandet. Tjenesteyter skal fortsatt søke om tjenestekortet gjennom kontaktpunktet i hjemlandet. I neste omgang vil hjemstaten imidlertid initiere en prosess overfor vertsstatens myndigheter slik at sistnevnte kan verifisere om tjenesteyters virksomhet oppfyller vertslandets regulatoriske krav i tråd med tjenestedirektivet.

Prosessen for søknad og utstedelse av tjenestekort skjer gjennom elektroniske prosedyrer ved hjelp av Indre markeds Informasjonssystem (IMI). Systemet er et velkjent og velbrukt verktøy for samarbeid mellom myndigheter på tvers av EØS. Søknaden gjennomføres ved bruk av et flerspråklig skjema.

Kort om tjenestekortets innhold

Søknadskjemaet skal i hovedsak inneholde følgende elementer:

Informasjon som identifiserer tjenesteyter, tjenesteaktiviteten, vertslandet, hva slags tjenestekort det søkes om og om tjenestevirksomheten skal være midlertidig eller innebære sekundær etablering og om virksomheten planlegger å formidle informasjonstjenester.

Videre skal de krav som stilles til tjenestevirksomheten i hjemlandet presenteres, dato for etablering og om virksomheten er etablert i andre EØS stater.
Informasjon om tjenesteyters vandel, om gjeldende ansvarsforsikringer, samt referanse til eventuelle tidligere utstedte europeiske tjenestekort i andre EØS-stater.

I tillegg åpnes det for at informasjon om utstasjonert personell og om selvstendig næringsdrivende kan knyttes til tjenestekortet.

Nærmere om forordningsforslaget

Forordningsforslaget består av fire kapitler som gir bestemmelser både om prosessen for å utstede Europeisk tjenestekort og om kortets innhold og virkeområde.

Kapittel I beskriver forordningens innhold, dens virkeområde samt definisjoner.

Kapittel II gir bestemmelser som beskriver prosessen for å søke om og utstede et europeisk tjenestekort, samt redegjør for hvilken informasjon som skal gis i søknaden.

Kapittel III har regler om hvordan og når erklæringer om utstasjonert personell og selvstendig næringsdrivende skal eller kan formidles i tilknytning til tjenestekortet.

Kapittel IV stiller krav til Europakommisjonen og nasjonalstatene knyttet utforming av prosedyrene, oversettelse, aksept av dokumenter samt gebyrer.

Kapittel V etablerer krav til forsikringsutstedere og organisasjoner samt ansvarlig myndighet knyttet til bekreftelse av forsikringsforhold og erstatningskrav, beregning av forsikringspoliser samt adgang til grupppeforsikringer til dekning av grenseoverskridende tjenesteaktivitet.

Kapittel VI har bestemmelser om myndighetssamarbeid i EØS, Europakommisjonens delegerte myndighet til å fatte vedtak om gjennomføring av forordningen, komite prosedyrer, utpeking av koordinerende myndighet i EØS-statene, overvåking av implementering av forordningen samt en evalueringsklausul. Forordningen medfører behov for å endre vedlegget i IMI forordningen (denne er gjennomført i norsk rett) for å skaffe rettsgrunnlag for å benytte IMI i prosessen for å utstede europeisk tjenestekort.

Merknader

Rettslige konsekvenser
Gjennomføring av forslaget til forordning om europeisk tjenestekort vil kreve endring i norsk lovgivning. Det er behov for å ta forbehold om Stortingets samtykke i henhold til EØS avtalen artikkel 103.

Forordningen trer i kraft i EU 20 dager etter at den er vedtatt. En rekke av bestemmelsene trer imidlertid i kraft først to år etter at forordningen som sådan trer i kraft. De aktuelle bestemmelsene knytter seg i hovedsak til forberedelse og utarbeidelse av de prosesser og tekniske løsninger som må til for å gjennomføre ordningen med europeisk tjenestekort.

Økonomiske og administrative konsekvenser
Kommisjonen skriver at forslaget ikke vil ha økonomiske konsekvenser for EUs budsjett. Samtidig er det et behov for å utvikle en ny modul i IMI, systemet som skal håndtere søknadene om tjenestekort. Kommisjonen skriver i sitt forslag at tjenestekortet har mye til felles med profesjonskortet som ble lansert i 2016, og som også benytter IMI som verktøy for myndighetskontakt. Det antas derfor at utviklingskostnadene for en ny IMI modul vil være moderate. Kostnadene vil som normalt ved videreutvikling av IMI belastes EUs budsjettlinjene for indre markedsverktøy som går til drift og videreutvikling av verktøy, herunder IMI. Norge bidrar årlig til denne budsjettposten.

Nasjonalt skal det utpekes et kontaktpunkt som skal håndtere norske søknader om tjenestekort. Det kan ikke utelukkes at utvikling og drift av et slik kontaktpunkt vil føre til økonomiske og administrative kostnader for Norge. Det er imidlertid for tidlig å si noe nærmere om omfanget. Det vil avhenge av hvilke tilrettelegginger som kreves for å opprette og drifte kontaktpunktet. Nasjonalstatene plikter å gi Europakommisjonen all nødvendig informasjon (som ikke alt er gitt) om de prosesser som kreves for å oppfylle nasjonale krav til tjenesteytere. Dette til bruk i utformingen av søknadsskjemaene. Tjenesteyter skal også kunne klage på forhold knyttet til utstedelse av tjenestekort.

Sakkyndige instansers merknader
Forslaget har vært ute på alminnelig høring. Rettsakten erl behandlet i spesialutvalget for det indre marked.

Vurdering
Forordningsforslaget innebærer etablering av en frivilling elektronisk ordning som skal gjøre det enklere for næringsdrivende å gjennomføre de administrative prosedyrene som kreves for å tilby tjenester over grensen i EØS. Ordningen med tjenestekort vil bidra til å synliggjøre vertsstatens krav til tjenesteyter og dermed gjøre den administrative byrden mindre for virksomhetene. Samtidig vil vertsstaten får en bedre mulighet til å se hvilke krav tjenesteyter oppfyller i sitt hjemland. Forordningen stiller også krav til forsikringstilbyder for å lette tilgangen på forsikring for grenseoverskridende tjenesteytere. Disse elementene vil bidra til mer åpenhet og dermed forenkle veien mot grenseoverskridende tjenestehandel. Samtidig vil ordningen kunne være et element i vertsttatens mulighet til å håndheve sine krav overfor tjenesteytere - både de som er etablert i staten og de som yter midlertidige tjenester.

Status
En EØS EFTA kommentar ble oversendt Europakommisjonen 15. juli 2016.

Forslaget har møtt mye motstand og Europaparlamentet har bedt Europakommisjonen trekke forslaget.