(fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 1.6.2026)

Sammendrag av innholdet i forordningen

Europakommisjonen la 10. desember 2025 frem en pakke med regelverksforslag på miljøområdet (omnibus VIII), som har som formål at EUs miljølovgivning skal gjennomføres på en raskere, enklere og billigere måte. Forenklingspakken er en oppfølging av Draghi-rapportens anbefalinger for å forbedre Europas konkurranseevne.

Et av forslagene i forenklingspakken er «Regulation of the European Parliament and of the Council on Speeding-up Environmental Assessments» (RSEA), som gjelder miljøkonsekvensutredninger og har som mål å gjøre konsekvensutredningsprosessen raskere og mer strømlinjeformet.

Forordningen gjelder konsekvensutredninger for planer, programmer og prosjekter under vanndirektivet (2000/60/EF), SEA-direktivet (2001/42/EF), EIA-direktivet (2011/92/EU), fugledirektivet (2009/147/EF) og habitatdirektivet (92/43/EØF). De to sistnevnte direktivene er ikke inntatt i EØS-avtalen. Forordningen er sektorovergripende og gjelder alle utredninger omfattet av de angitte direktivene.

Forslaget til forordning inneholder blant annet regler om koordinering av utredningsprosessen, etablering av myndighetskontaktpunkter (Environmental Single Point of Contact – ESPoC) og tidsfrister for de ulike stegene i konsekvensutredningsprosessen. Det stilles også krav om at medlemsstatene sikrer digitalisering og tilgjengeliggjøring av informasjon og at myndigheter involvert i konsekvensutredningsprosessen har tilstrekkelig kompetanse og ressurser.

I tillegg inneholder forslaget en verktøykasse (tool box) med ytterligere virkemidler for strategiske sektorer og kategorier av prosjekter. Verktøykassen inneholder en bestemmelse om vurdering av «overriding public interest» etter blant annet vanndirektivet, en bestemmelse om stilltiende samtykke (tacit approval) for prosessledende beslutninger og en bestemmelse om hastebehandling av tvister.

I de forklarende merknadene til forordningen er det lagt til grunn at den vil være i samsvar med Critical Raw Materials Act (CRMA), Net-Zero Industry Act (NZIA), Fornybardirektivet (REDIII) og annet regelverk under utvikling i EU om raskere tillatelsesprosesser, herunder Industrial Accelerator Act (IAA), EUs nye nettpakke (Grids Package) og forslaget til forordning om akselerering av tillatelsesprosesser for forsvarsberedskapsprosjekter. 

Dette foreløpige posisjonsnotatet er utarbeidet på bakgrunn av forslaget fra Kommisjonen. Det er behov for videre utredning og klargjøring av hva som ligger i forslaget, før det er mulig å gjøre en endelig vurdering av rettslige, økonomiske og administrative konsekvenser av en eventuell innlemmelse. Det vises også til at forslaget ennå ikke er behandlet i Parlamentet eller Rådet.

Innholdet i de enkelte artiklene

Artikkel 1 om virkeområde fastsetter at forordningen gjelder for konsekvensutredninger og screening for planer, programmer og prosjekter omfattet av vanndirektivet, SEA-direktivet, EIA-direktivet, fugledirektivet og habitatdirektivet.

Artikkel 2 om definisjoner fastslår at definisjonene i EIA-direktivet og SEA-direktivet gjelder, unntatt der forordningen har avvikende definisjoner. I tillegg defineres «reasoned conclusion» som ansvarlig myndighet sin endelige vurdering av miljøvirkningene av et prosjekt, «scoping» som ansvarlig myndighets prosedyre for å avgrense utredningens omfang og innhold og «screening» som prosedyren for å avgjøre om en plan, program eller prosjekt krever konsekvensutredning.

Artikkel 3 om «environmental single point of contact» (ESPoC) krever at medlemslandene oppretter eller utpeker kontaktpunkter for konsekvensutredninger, som skal koordinere og legge til rette for alle deler av miljøvurderingene omfattet av forordningen. Kontaktpunktet skal være tiltakshaverens eneste inngang til konsekvensutredningsprosessen.

Artikkel 4 om samordning av konsekvensutredningsprosesser fastsetter at dersom det kreves konsekvensutredning etter to eller flere av direktivene nevnt i artikkel 1 skal medlemstaten gjennomføre enten en koordinert eller samlet prosess som oppfyller kravene etter alle direktivene. Det skal utarbeides én samlet uttalelse om utredningsbehov og offentligheten og berørte myndigheter skal høres samtidig. Tiltakshavere skal på gitte vilkår kunne gjenbruke data.  

Artikkel 5 om endringer i prosjekter fastsetter at endringer skal screenes av ansvarlig myndighet, for å vurdere om de kan gi betydelige miljøvirkninger. Konsekvensutredning kreves bare dersom endringen innebærer større arbeider som medfører miljøvirkninger som er like store eller større enn dem det opprinnelige prosjektet ga.

Artikkel 6 om materiell preklusjon åpner for at medlemslandene kan åpne for avskjæring av argumenter for domstolene dersom argumentene ikke ble fremmet under forvaltningssaken på gitte vilkår. Bestemmelsen skal ikke begrense retten til å få saken prøvd for en domstol.

Artikkel 7 om varighet av konsekvensutredningsprosessen fastsetter tidsfrister for alle faser av konsekvensutredningsprosessen etter EIA-direktivet og SEA-direktivet. For prosjekter etter EIA-direktivet angis frister for screening (60/45 dager), «scoping» (30 dager), høring av konsekvensutredningen (30–90 dager), vurdering av om kunnskapsgrunnlaget er komplett (30 dager) og for å gi en «reasoned conclusion» (90 dager etter at dokumentasjonen er komplett). For planer og programmer etter SEA direktivet gjelder frister for screening (90 dager), «scoping» (40 dager), høring av konsekvensutredningen (30–90 dager) og for konklusjon og publisering av utredningsrapporten (syv måneder). Fristene gjelder også der det gjennomføres koordinert eller samlet utredning med vanndirektivet, fugledirektivet eller habitatdirektivet. Dersom en sak skal behandles etter både SEA- og EIA-direktivet gjelder fristene for EIA-direktivet. I eksepsjonelle tilfeller kan fristene utvides med 30 dager. Kortere frister i annet EU-regelverk går foran fristene i forordningen.

Artikkel 8 om beskyttede arter regulerer når tilfeldig skade og forstyrrelse av fugler eller andre arter skal anses å være forsettlige etter fugledirektivet eller habitatdirektivet. Fugledirektivet og habitatdirektivet er ikke innlemmet i EØS-avtalen. 

Artikkel 9 om konsekvensutredninger av grenseoverskridende virkninger fastsetter at når en plan, program eller prosjekt krever vedtak i to eller flere medlemsland, skal de nasjonale ansvarlige myndighetene sikre effektivt samarbeid og kommunikasjon. Medlemslandene skal så langt som mulig bruke en felles prosedyre og ett kontaktpunkt for hele konsekvensutredningsprosessen.

Artikkel 10 om digital tilgjengelighet regulerer digitalisering av de ulike fasene av konsekvensutredningsprosessen. Innen seks måneder etter ikrafttredelse skal tiltakshavere kunne levere all informasjon knyttet til konsekvensutredningen digitalt og medlemslandene skal gi nettbasert og sentralisert tilgang til opplysninger om ESPoC og status for screening- og KU prosesser. Innen 12 måneder skal alle rapporter, data, vedtak og overvåkingsinformasjon være offentlig tilgjengelige gjennom en sentral digital portal basert på et geografisk informasjonssystem og innen 24 måneder skal medlemslandene sikre at hele konsekvensutrednings- og screeningprosessen er fullt digitalisert, med tilrettelegging for gjenbruk og deling av data mellom myndigheter, medlemsland, tiltakshavere og allmennheten.

Artikkel 11 om administrative kostnader fastsetter at medlemsland skal søke å unngå å pålegge små- og mellomstore bedrifter administrative gebyrer og avgifter knyttet til konsekvensutredninger.

Artikkel 12 om ressurser og kompetanse fastsetter at medlemsland skal sikre at myndigheter som er ansvarlige for noen del av konsekvensutredningsprosessen har tilstrekkelig kvalifiserte ansatte og tilstrekkelig økonomiske, tekniske og teknologiske ressurser tilgjengelig.

Artikkel 13 om anvendelse av konvensjoner under FNs økonomiske kommisjon for Europa fastslår at kravene i Århus- og Espoo-konvensjonen gjelder.

Artikkel 14 om verktøykasse for strategiske sektorer og kategorier av strategiske prosjekter fastsetter at bestemmelsene i vedlegg I til forordningen gjelder for angitte strategiske sektorer og prosjekter. Det åpnes også for at fremtidige rettsakter kan angi at vedlegge får anvendelse, på gitte vilkår.

Artikkel 15 om varsling av nasjonale gjennomføringsregler og -tiltak fastsetter at medlemsland skal informere Kommisjonen dersom det fastsettes regler og tiltak for den praktiske gjennomføringen av forordningen.

Artikkel 16 regulerer ikrafttredelse.

Vedlegg med Verktøykasse (toolbox) inneholder regler for prosjekter omfattet av artikkel 14, og består av tre punkter:

• I. Overriding public interest: Prosjekter omfattet av artikkel 14 skal anses å være av «public interest» og kan anses å være av «overriding public interest» og å tjene hensynet til offentlig helse og sikkerhet i henholdt til vanndirektivet, fugledirektivet og habitatdirektivet, gitt at kriteriene i direktivene er oppfylt. Prosjektets strategiske karakter skal tas i betraktning ved vurderingen av disse kriteriene.
• II. Tacit approval: For prosjekter omfattet av artikkel 14 skal manglende svar fra relevante ansvarlige myndigheter innen fastsatte tidsfrister medfører at det spesifikke administrative steget anses godkjent, unntatt der prosjektet krever miljøvurdering etter vanndirektivet, fugledirektivet, EIA-direktivet eller habitatdirektivet eller der prinsippet om administrativt stilltiende samtykke ikke finnes i det aktuelle medlemslandets rettssystem. Bestemmelsen gjelder ikke for endelig vedtak.
• III. Konfliktløsning: Dersom det finnes bestemmelser om hastebehandling i nasjonal rett skal prosjektene omfattet av artikkel 14 underlegges slik hastebehandling i nasjonale domstoler, rettsinstanser og utvalg, herunder i forbindelse med mekling og voldgift.

Merknader

Forordningen er hjemlet i Traktaten om Den europeiske unions virkeområde (TEUV) artikkel 192 nr. 1, som fastsetter hvordan traktatens artikkel 191 skal gjennomføres. Traktatens artikkel 191 fastsetter målene for EUs miljøpolitikk.

Forordningen er ikke merket som EØS-relevant fra kommisjonen.

Forordningen berører anvendelsen av EIA-direktivet, SEA-direktivet og vanndirektivet, som er tatt inn i EØS-avtalen vedlegg XX om miljø. Forordningen gjelder også anvendelsen av fugledirektivet og habitatdirektivet, som ikke er tatt inn i av EØS-avtalen. Forordningen berører i tillegg rettsakter som omfattes av forordningens artikkel 14 om strategiske sektorer og kategorier av prosjekter.

Spørsmålet om EØS-relevans er til vurdering.

Ved en eventuell innlemmelse i EØS-avtalen kan det være behov for å ta forbehold om konstitusjonelt samtykke etter EØS-avtalens artikkel 103, fordi forordningen vurderes å kunne få kostnadsmessige konsekvenser og å kunne kreve lovendringer.

Ved en eventuell innlemmelse forventes det å være behov for tilpasninger, blant annet til bestemmelsene som viser til EU-regelverk som ikke er innlemmet i EØS-avtalen, herunder fugledirektivet og habitatdirektivet.

Gjeldende norsk regelverk og politikk på området.

Den sentrale reguleringen av konsekvensutredninger i Norge finnes i dag i plan- og bygningsloven og forskrift om konsekvensutredninger som er hjemlet i plan- og bygningsloven. I tillegg er det fastsatt egne konsekvensutredningsregler i flere sektorregelverk, for eksempel petroleumsloven med forskrifter, havenergilova med forskrift og havbunnsmineralloven. Vannforvaltningsplaner etter vannforskriften er omfattet av forskrift om konsekvensutredninger.

I Norge er konsekvensutredningen en integrert del av saksbehandlingen for planer, programmer og prosjekter som krever konsekvensutredning, og ikke en separat prosess, slik det er i enkelte andre land. Norge har ikke en egen konsekvensutredningsmyndighet, isteden ligger ansvaret for konsekvensutredningen hos ansvarlig myndighet for planen, programmet eller prosjektet. I det norske systemet treffes det som utgangspunkt ikke egne vedtak om godkjenning av konsekvensutredningen, men konsekvensutredningen vurderes i forbindelse med at ansvarlig myndighet fatter endelig vedtak i saken.

Rettslige konsekvenser

Slik forslaget foreligger vil det med stor sannsynlighet innebære behov for endringer i norsk regelverk for konsekvensutredninger. Det forventes å være behov for endringer i forskrift om konsekvensutredninger, og det kan også bli behov for endringer av plan- og bygningsloven. Behovet for endringer vil vurderes nærmere når det foreligger en endelig vedtatt versjon av forordningen.

Økonomiske og administrative konsekvenser

I forslaget fra Kommisjonen legges det til grunn at de økonomiske og administrative konsekvensene vil være moderate og midlertidige, men dette er ikke underbygget gjennom en konsekvensutredning. Miljødirektoratets foreløpige vurdering er at gjennomføring av forordningen vil kunne medføre betydelige økonomiske og administrative konsekvenser både i en implementeringsfase og mer permanent. Kravene til etablering av ESPoC og digitalisering og tilgjengeliggjøring av data forventes å få betydelige økonomiske og administrative konsekvenser. Økte krav til rask saksbehandling og kravene om tilgang til ressurser og kompetanse kan tilsi varig økt ressursbehov for berørte myndigheter. Når endelig vedtatt forordning foreligger, vil økonomiske og administrative konsekvenser vurderes nærmere.

Sakkyndige instansers merknader 

Forslaget har vært behandlet ved skriftlig prosedyre 12. –27.mai 2026 i Spesialutvalget for miljø, der berørte departementer er representert.

Vurdering

Overordnet vurdering

Forordningens overordnede mål er å gjøre konsekvensutredningsprosessen enklere og raskere, uten at det går på bekostning av miljøverdier. Dette målet er forenelig med norske mål og prioriteringer.

Miljødirektoratet og KLDs innledende vurdering er imidlertid at forordningen på enkelte områder kan være vanskelig å forene med dagens forvaltningssystem og planprosesser. Forordningen inneholder bestemmelser som for Norges del kan medføre nye administrative krav. Det vurderes å være en risiko for at deler av forslaget vil virke kompliserende snarere enn effektiviserende. Det vurderes også å være noe risiko for at forordningen i realiteten vil kunne svekke muligheten for å ivareta miljøverdier, blant annet på grunn av kravet til raskere prosesser.

Forordningen vil gjelde for prosjekter, planer og programmer som er svært ulike i art og omfang. Fristene som oppstilles fremstår lite tilpasset til større og mer kompliserte prosjekter, som for eksempel atomanlegg (som deponier).

Forslaget til forordning må ses i sammenheng med en rekke andre regelverkinitiativer fra EU, der det fastsettes regler om raskere tillatelsesprosesser og miljøkonsekvensvurderinger for ulike sektorer. Dette gjelder blant annet Critical Raw Materials Act (CRMA), Net-Zero Industry Act (NZIA), Fornybardirektivet (REDIII), Industrial Accelerator Act (IAA), EUs nye nettpakke (Grids Package) og forordningen om akselerering av tillatelsesprosesser for forsvarsberedskapsprosjekter. KLD oppfatter at økningen av omfang og fragmenteringen av regler om tillatelsesprosesser og konsekvensutredninger kan være egnet til å skape uforutsigbarhet for næringslivet og forvaltningen, blant annet fordi det kan oppstå tolkningstvil og usikkerhet om hvilket regelverk som gjelder i hvilke tilfeller. Det økte kompleksitetsnivået i reguleringen gir også grunn til bekymring for om regelverkene samlet vil virke forenklende og effektiviserende.

Forholdet til Norges øvrige internasjonale forpliktelser er til vurdering.

Merknader til sentrale bestemmelser

Artikkel 3 krever at det opprettes Environmental single point of contact (ESPoC) for konsekvensutredningsprosessen. Bestemmelsen forstås slik at det kreves et kontaktpunkt per prosjekt, men ikke samme kontaktpunkt for alle konsekvensutredninger. Vi legger til grunn at det kan angis ulike kontaktpunkter for ulike sakstyper, sektorer og geografiske områder. Opprettelsen av ESPoC vil medføre behov for en gjennomgang av hvilke myndigheter som skal ha denne rollen og endring av praksis for samordning mellom berørte myndigheter. Bestemmelsen kan forstås dithen at ESPoC skal være tiltakshaverens eneste inngang til konsekvensutredningsprosessen, og at direkte kontakt med andre myndigheter utelukkes. Manglende adgang til direkte kontakt med andre myndigheter vurderes som uheldig.

Det er behov for klargjøring av innholdet i artikkel 5 om endringer av prosjekter og dens forhold til bestemmelsene om utredning av endringer i EIA-direktivets vedlegg. Bestemmelsen synes å heve terskelen for konsekvensutredning av endringer i prosjekter. Det er også uklart om eksemplene angitt i bestemmelsen er ment å avgrense bestemmelsens anvendelsesområde.

Slik vi forstår artikkel 6, gir bestemmelsen en mulighet for statene til å innføre en regel om avskjæring av anførsler, men den pålegger ikke statene noen plikt til å innføre en slik preklusjonsregel. 

I artikkel 7 oppstilles det tidsfrister for ulike steg i konsekvensutredningsprosessen. Det er enkelte tidsfrister i norsk regelverk i dag, men disse samsvarer ikke nødvendigvis med firstene i forordningen. Bestemmelsen oppstiller også frister for forhold som ikke nødvendigvis oppstilles som egne prosesstrinn etter norsk rett i dag («scoping», annerkjennelse av at utredningen er komplett, myndighetens konklusjon om miljøvirkninger). Gjennomføring av bestemmelsen kan derfor innebære at det må innføres nye prosesstrinn og/eller andre justeringer i konsekvensutredningsprosessen. Tidsfristene vurderes å kunne få vesentlige konsekvenser for ansvarlige myndigheter, herunder kommuner, fylkeskommuner og ulike sektormyndigheter.

Artikkel 4 og artikkel 7 kan forstås dithen at det kreves «scoping» i tilfeller der dette ikke kreves etter de underliggende rettsaktene. Vår foreløpige vurdering er at det ikke vil være hensiktsmessig for alle sektorer. Fristene for «scoping» er heller ikke forenlige med gjennomføring av høring, slik det i dag gjøres for planprogram for planer etter plan- og bygningsloven.

Artikkel 8 gjelder bestemmelser i fugledirektivet og habitatdirektivet, som ikke er inntatt i EØS-avtalen. Bestemmelsen vurderes derfor ikke å være relevant for Norge, og det vil være behov for tilpasningstekst.  

Artikkel 10 om digital tilgjengelighet for informasjon og digitalisering av konsekvensutredningene inneholder omfattende bestemmelser om digitalisering og tilgjengeliggjøring av data. Miljødirektoratet vurderer at gjennomføring av kravene vil medføre svært stort behov for ressurser i form av tid, kompetanse og midler. Det vurderes som lite realistisk at tidsfristene i forordningen kan overholdes.

Artikkel 14 regulerer hvilke prosjekter som omfattes av forordningens vedlegg. Hvilke sektorer og prosjekter som omfattes er ment å være dynamisk, ved at nye eller eksisterende rettsakter kan angi sektorer eller kategorier av prosjekter som strategiske, forutsatt at prosjektene bidrar til «resilience and decarbonisation or resource efficiency». Formuleringen favner svært vidt, og vil dermed få liten selvstendig betydning som materiell skranke. At bestemmelsen er dynamisk skaper en viss uforutsigbarhet om hva som vil omfattes av vedlegget og hvilken praktisk betydning vedlegget vil få.

I vedlegget punkt I andre ledd presiseres det at det skal tas særlig hensyn til prosjektenes strategiske karakter når man vurderer om blant annet vilkåret om «overriding public interest» er oppfylt. Det åpnes for at medlemsland kan se bort fra denne plikten «in duly justified and specific circumstances». Det gis ikke veiledning på hvilke situasjoner dette vilkåret anses oppfylt, og det fremstår derfor som uklart hvor vidtrekkende kompetansen er.

Vår foreløpig vurdering er at vedlegget punkt II og III vil få begrenset betydning i Norge, fordi vi i norsk rett verken har et generelt prinsipp om administrativt stilltiende samtykke eller regler som etablerer et generelt spor for hastebehandling av saker for domstolene.

Status

Det ble gjennomført høring (call for evidence) om tiltak for å forenkle EUs miljølovgivning mellom 22. juli og 10. september 2025. EU mottok nesten 200 000 innspill. Det ble på dette tidspunktet ikke gjennomført en nasjonal høring i Norge, men norske parter ble informert om muligheten for å spille inn til EUs høring på Miljødirektoratets hjemmesider.

Forslaget til forordning ble lagt frem av Kommisjonen 10. desember 2025. Forslaget er nå til behandling i Europaparlamentet og Rådet. Avstemning i Europaparlamentet er planlagt til 1. oktober 2026.

Forslaget til forordning ble presentert og diskutert på ekspertgruppemøtet for EIA- og SEA-direktivene 9. mars 2026. Norge deltok som observatører til møtet. 

Kommisjonen sendte forenklingspakken med regelverksforslag på miljøområdet (omnibus VIII) på høring 12. mars 2026, med frist 7. mai 2026. KLD har inngitt et høringssvar, der det redegjøres for Norges vurdering av forslaget.

Miljødirektoratet har gjennomført en nasjonal høring av forslaget til forordning om raskere konsekvensutredninger, med frist 22. april 2026. I forbindelse med denne høringen informeres det også om muligheten for å spille inn til EUs høring.