Kvotedirektivet om handel med CO2-kvoter: gjennomføringsbestemmelser om kredittrettigheter
Kommisjonsforordning (EU) nr. 1123/2013 av 8. november 2013 om fastsettelse av retten til å anvende internasjonale utslippsenheter i henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/87/EF
Commission Regulation (EU) No 1123/2013 of 8 November 2013 on determining international credit entitlements pursuant to Directive 2003/87/EC of the European Parliament and of the Council
Norsk forskrift kunngjort 23.09.2014
Nærmere omtale
BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 02.10.2014)
Sammendrag av innhold
De kvotepliktige virksomhetene om er omfattet av EUs kvotesystem har en begrenset rett til å anvende internasjonale utslippsenheter (bl.a. utslippsenheter fra CDM-prosjekter) til å oppfylle kvoteplikten i henhold til EUs kvotedirektiv. Denne begrensningen skal sikre at de kvotepliktige virksomhetene ikke importerer så mange internasjonale utslippsenheter at mer enn halvparten av den nødvendige utslippsreduksjonen utløses gjennom tiltak i land utenfor kvotesystemet. Rettsakten fordeler denne begrensede retten til å anvende internasjonale utslippsenheter mellom de kvotepliktige virksomhetene.
Rettsaktens artikkel 1 fastsetter nøyaktige grenser for ulike kategorier av virksomheter.
Stasjonære virksomheter som har fått tildelt vederlagsfrie kvoter i perioden 2008-2012 eller en rett til å levere internasjonale utslippsenheter i perioden 2008-2012 skal kunne bruke internasjonale utslippsenheter i perioden 2008-2020 tilsvarende grensen som var satt for perioden 2008-2012, eller tilsvarende 11 prosent av virksomhetens vederlagsfrie tildeling i perioden 2008-2012, dersom dette gir høyere adgang. Stasjonære virksomheter som mottar en økt vederlagsfri tildeling for perioden 2013-2020 som følge av en vesentlig utvidelse skal, i stedet for grensene nevnt i foregående setning, kunne levere internasjonale utslippsenheter tilsvarende 4,5 prosent av virksomhetens verifiserte utslipp i perioden 2013-2020, dersom dette gir høyere adgang.
Virksomheter som ble inkludert i kvotesystemet i perioden 2008-2012 gjennom prosedyren i kvotedirektivets artikkel 24 (opt-in) skal kunne bruke internasjonale utslippsenheter i perioden 2008-2020 tilsvarende det som blir høyest - grensen som var satt for perioden 2008-2012, 11 prosent av virksomhetens vederlagsfrie tildeling i perioden 2008-2012, eller 4,5% av utslippene i perioden 2013-2020.
Stasjonære virksomheter som verken fikk vederlagsfri tildeling i perioden 2008-2012 eller rett til å levere internasjonale utslippsenheter i perioden 2008-2012, skal kunne bruke internasjonale utslippsenheter i perioden 2008-2020 tilsvarende 4,5 prosent av virksomhetens verifiserte utslipp i perioden 2013-2020. Luftfartøysoperatører skal kunne levere internasjonale utslippsenheter tilsvarende 1,5 prosent av operatørens verifiserte utslipp i perioden 2013-2020. Rettsaktens artikkel 2 krever at medlemsstaten regner ut og offentliggjør en liste over hver enkelt kvotepliktig virksomhets rett til å anvende internasjonale utslippsenheter.
Merknader
Rettsakten er vedtatt med hjemmel i EUs kvotedirektiv (direktiv 2003/87/EF) artikkel 11a nr. 8.
De norske virksomhetenes rett til å levere internasjonale utslippsenheter er regulert i klimakvoteforskriften. For perioden 2008-2012 er det her satt et tak tilsvarende 15,72 prosent av de kvotepliktiges utslipp i perioden. En virksomhet som hadde et utslipp på 100 000 tonn over perioden 2008-2012 kunne dermed levere 15 720 utslippsenheter til oppgjør for kvoteplikten i perioden 2008-2012. I den grad denne adgangen ikke ble fullt utnyttet i perioden 2008-2012, så kan gjenværende adgang anvendes i perioden 2013-2020.
En høy adgang til å levere internasjonale utslippsenheter er en fordel for de kvotepliktige operatørene ettersom prisen på de internasjonale utslippsenhetene normalt ligger lavere enn prisen på kvoter som anvendes i EUs kvotesystem.
Kommisjonen har i rettsakten lagt seg på et minimumsnivå, det vil si at adgangen til å levere internasjonale utslippsenheter ikke blir høyere enn den må være i henhold til direktivet. En høyere adgang til å levere internasjonale utslippsenheter reduserer behovet for å gjennomføre utslippsreduksjoner i Europa, og bidrar til å senke prisen på kvoter i EUs kvotesystem. Stor adgang til å importere internasjonale utslippsenheter ville bidra til å gjøre det eksisterende overskuddet av kvoter i EUs kvotesystem enda større.
Norge har gjennom innlemmelsen av det reviderte kvotedirektivet i EØS-avtalen akseptert å bli en integrert del av EUs kvotesystem fra 2013. I det regelverket som allerede er innlemmet i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett, er det angitt tentative grenser for adgangen til å levere internasjonale utslippsenheter. Rettsakten spesifiserer adgangen for de ulike kategoriene virksomheter. Innlemmelse av rettsakten i EØS-avtalen vil derfor medføre et behov for å endre klimakvoteforskriften. Den nødvendige forskriftsendringen antas ikke å ville gripe vesentlig inn i norsk handlefrihet.
Rettsakten har svært begrensede administrative og økonomiske konsekvenser for norske myndigheter.
Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten har vært vurdert i Spesialutvalget for miljøsaker (på skriftlig prosedyre), der Landbruks- og matdepartementet, Olje- og energidepartementet, Samferdselsdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet, Kommunal- og moderniseringdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Klima- og miljødepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.
Vurdering
Rettsakten er en utdyping av regelverk som allerede er innlemmet i EØS-avtalen og anses relevant og akseptabel.
Status
Rettsakten ble vedtatt av Kommisjonen 8. november 2013.
Rettsakten er tatt inn i EØS-avtalen gjennom EØS-komitébeslutning nr. 60/2014 av 10. april 2014.
Rettsakten er gjennomført i norsk rett gjennom endringer i klimakvoteforskriften § 7-12.
Sammendrag av innhold
De kvotepliktige virksomhetene om er omfattet av EUs kvotesystem har en begrenset rett til å anvende internasjonale utslippsenheter (bl.a. utslippsenheter fra CDM-prosjekter) til å oppfylle kvoteplikten i henhold til EUs kvotedirektiv. Denne begrensningen skal sikre at de kvotepliktige virksomhetene ikke importerer så mange internasjonale utslippsenheter at mer enn halvparten av den nødvendige utslippsreduksjonen utløses gjennom tiltak i land utenfor kvotesystemet. Rettsakten fordeler denne begrensede retten til å anvende internasjonale utslippsenheter mellom de kvotepliktige virksomhetene.
Rettsaktens artikkel 1 fastsetter nøyaktige grenser for ulike kategorier av virksomheter.
Stasjonære virksomheter som har fått tildelt vederlagsfrie kvoter i perioden 2008-2012 eller en rett til å levere internasjonale utslippsenheter i perioden 2008-2012 skal kunne bruke internasjonale utslippsenheter i perioden 2008-2020 tilsvarende grensen som var satt for perioden 2008-2012, eller tilsvarende 11 prosent av virksomhetens vederlagsfrie tildeling i perioden 2008-2012, dersom dette gir høyere adgang. Stasjonære virksomheter som mottar en økt vederlagsfri tildeling for perioden 2013-2020 som følge av en vesentlig utvidelse skal, i stedet for grensene nevnt i foregående setning, kunne levere internasjonale utslippsenheter tilsvarende 4,5 prosent av virksomhetens verifiserte utslipp i perioden 2013-2020, dersom dette gir høyere adgang.
Virksomheter som ble inkludert i kvotesystemet i perioden 2008-2012 gjennom prosedyren i kvotedirektivets artikkel 24 (opt-in) skal kunne bruke internasjonale utslippsenheter i perioden 2008-2020 tilsvarende det som blir høyest - grensen som var satt for perioden 2008-2012, 11 prosent av virksomhetens vederlagsfrie tildeling i perioden 2008-2012, eller 4,5% av utslippene i perioden 2013-2020.
Stasjonære virksomheter som verken fikk vederlagsfri tildeling i perioden 2008-2012 eller rett til å levere internasjonale utslippsenheter i perioden 2008-2012, skal kunne bruke internasjonale utslippsenheter i perioden 2008-2020 tilsvarende 4,5 prosent av virksomhetens verifiserte utslipp i perioden 2013-2020. Luftfartøysoperatører skal kunne levere internasjonale utslippsenheter tilsvarende 1,5 prosent av operatørens verifiserte utslipp i perioden 2013-2020. Rettsaktens artikkel 2 krever at medlemsstaten regner ut og offentliggjør en liste over hver enkelt kvotepliktig virksomhets rett til å anvende internasjonale utslippsenheter.
Merknader
Rettsakten er vedtatt med hjemmel i EUs kvotedirektiv (direktiv 2003/87/EF) artikkel 11a nr. 8.
De norske virksomhetenes rett til å levere internasjonale utslippsenheter er regulert i klimakvoteforskriften. For perioden 2008-2012 er det her satt et tak tilsvarende 15,72 prosent av de kvotepliktiges utslipp i perioden. En virksomhet som hadde et utslipp på 100 000 tonn over perioden 2008-2012 kunne dermed levere 15 720 utslippsenheter til oppgjør for kvoteplikten i perioden 2008-2012. I den grad denne adgangen ikke ble fullt utnyttet i perioden 2008-2012, så kan gjenværende adgang anvendes i perioden 2013-2020.
En høy adgang til å levere internasjonale utslippsenheter er en fordel for de kvotepliktige operatørene ettersom prisen på de internasjonale utslippsenhetene normalt ligger lavere enn prisen på kvoter som anvendes i EUs kvotesystem.
Kommisjonen har i rettsakten lagt seg på et minimumsnivå, det vil si at adgangen til å levere internasjonale utslippsenheter ikke blir høyere enn den må være i henhold til direktivet. En høyere adgang til å levere internasjonale utslippsenheter reduserer behovet for å gjennomføre utslippsreduksjoner i Europa, og bidrar til å senke prisen på kvoter i EUs kvotesystem. Stor adgang til å importere internasjonale utslippsenheter ville bidra til å gjøre det eksisterende overskuddet av kvoter i EUs kvotesystem enda større.
Norge har gjennom innlemmelsen av det reviderte kvotedirektivet i EØS-avtalen akseptert å bli en integrert del av EUs kvotesystem fra 2013. I det regelverket som allerede er innlemmet i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett, er det angitt tentative grenser for adgangen til å levere internasjonale utslippsenheter. Rettsakten spesifiserer adgangen for de ulike kategoriene virksomheter. Innlemmelse av rettsakten i EØS-avtalen vil derfor medføre et behov for å endre klimakvoteforskriften. Den nødvendige forskriftsendringen antas ikke å ville gripe vesentlig inn i norsk handlefrihet.
Rettsakten har svært begrensede administrative og økonomiske konsekvenser for norske myndigheter.
Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten har vært vurdert i Spesialutvalget for miljøsaker (på skriftlig prosedyre), der Landbruks- og matdepartementet, Olje- og energidepartementet, Samferdselsdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet, Kommunal- og moderniseringdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Klima- og miljødepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.
Vurdering
Rettsakten er en utdyping av regelverk som allerede er innlemmet i EØS-avtalen og anses relevant og akseptabel.
Status
Rettsakten ble vedtatt av Kommisjonen 8. november 2013.
Rettsakten er tatt inn i EØS-avtalen gjennom EØS-komitébeslutning nr. 60/2014 av 10. april 2014.
Rettsakten er gjennomført i norsk rett gjennom endringer i klimakvoteforskriften § 7-12.