(fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 5.6.2026)

Sammendrag av innhold

En evaluering av pakkereisedirektivet av 2015 og ulike utfordringer som oppstod som følge av Covid-pandemien, har avdekket behov for forbedring og forenkling av direktivet. Det er avdekket utfordringer knyttet til medlemsstatenes gjennomføring av direktivet, noe som har resultert i ulik forbrukerbeskyttelse i statene. Det er oppdaget at enkelte definisjoner i direktivet er kompliserte, for eksempel «sammensatte reisearrangementer», og at direktivet mangler regulering av enkelte forhold. Det overordnede formålet med revisjonen av pakkereisedirektivet av 2015 er å styrke forbrukerbeskyttelsen, også ved større kriser, samt å forbedre systemet og dermed tilliten til pakkereiser i det indre markedet.

Tilsvarende pakkereisedirektivet av 2015 er det reviderte pakkereisedirektivet ((EU) 2026/1024) et fullharmonisert direktiv, dvs. medlemsstatene kan verken ha strengere eller lempeligere nasjonale regler.

Direktivet inneholder regler som regulerer ulike forhold mellom pakkereisearrangør og underleverandør/tjenesteyter. Det har bestemmelser som skal sikre reisende refusjon ved avbestillinger og avlysninger, også ved ekstraordinære omstendigheter. Direktivet innfører en mulighet for at pakkereisearrangører kan tilby vouchers (kuponger/tilgodebevis) til de reisende i stedet for refusjon, men nærmere spesifisert informasjon må gis til den reisende før kupongen kan aksepteres.   Det innføres også regler som beskytter kuponger og tilbakebetalingskrav ved arrangørens senere konkurs. Det innføres også en bestemmelse som spesifiserer at pakkereisearrangører skal ha et konflikthåndteringssystem og skal sørge for at de er lett kontaktbare for klager og svarer innen de oppgitte fristene.

I tillegg innfører direktivet en bestemmelse som presiserer at reisearrangøren skal informere den reisende tydelig når reisetjenestene de bestiller ikke kvalifiserer som en pakkereise.

Direktivet skal evalueres fem år etter at det er trådt i kraft.

Endringer i pakkereisedirektivet

I artikkel 1 har det blitt inntatt et tillegg, slik at visse aspekter ved kontrakter mellom pakkereisearrangører og underleverandører omfattes.

I artikkel 2 pålegges pakkereisearrangører en informasjonsplikt i tilfeller der den reisende kjøper reisetjenester som ikke utgjør en pakkereise. Det er også inntatt en bestemmelse om at direktivet også omfatter rettighetene pakkereisearrangører har overfor underleverandører i tilfelle avlysning eller avbestilling eller ikke-levering av en tjeneste som inngår i pakkereisen

Det reviderte direktivet gjør endringer i artikkel 3 nr. 2 som inneholder definisjonen av pakkereise. Definisjonen av pakkereise i artikkel 3 (a) (2) (b) (v) har blitt vurdert som for smal. Definisjonen endres derfor slik at, når reisetjeneste kjøpes gjennom lenket online bestillingsprosess, anses det som en pakkereise dersom den næringsdrivende overfører opplysninger som gjør den reisende identifiserbar til en annen næringsdrivende. Den andre næringsdrivende må så inngå en avtale med den reisende innen 24 timer etter den første reisetjenesten ble booket.

En pakkereise må bestå av minst to ulike reisetjenester kjøpt for samme reise eller ferie. Dersom den ene av disse er "andre reisetjenester"(som definert i direktivet artikkel 3 nr. 1 bokstav d), må denne utgjøre minst 25% av verdien for at kombinasjonen skal utgjøre en pakkereise. Dette fremgikk tidligere kun av fortalen til direktivet.

Definisjonen av sammensatte reisearrangementer (linked travel arrangement) i artikkel 3 nr. 5 slettes i sin helhet i nytt direktiv. Det har blitt gjort språklige endringer i artikkel 3 nr. 7 og 12.

Artikkel 5 i pakkereisedirektivet gjelder opplysninger som skal gis den reisende ved salg av pakkereiser. Revidert direktiv gjør enkelte endringer i bestemmelsen for å tydeliggjøre informasjonskravene.

Ny artikkel 5a spesifiserer at det skal gis klar og forståelig informasjon fra reisearrangøren til den reisende i de tilfeller hvor de reisetjenestene som er bestilt ikke utgjør en pakkereise. Der det ikke informeres om at det ikke dannes en pakkereise ved kjøp av tilleggstjenester og den reisende kjøper tilleggstjenester inntil 24 timer etter den første reisetjenesten skal det likevel anses som en pakkereise. Selgeren av reisetjenestene vurderes i slike tilfeller som arrangør av pakkereisen. . 

Artikkel 7 Nr. 2 bokstav b endres, slik at pakkereisearrangøren ikke bare er ansvarlig for at reisetjenester gjennomføres i samsvar med artikkel 13, men at pakkereisearrangøren også er ansvarlig for refusjoner som skyldes opphør eller endringer av kontrakten. Det fremgår at den reisende også skal informeres om at vedkommende også kan kontakte arrangøren via formidleren, hvis aktuelt. 

Nr. 2 bokstav g endres slik at informasjon om klagebehandling tydeliggjøres.  Informasjonen skal inkludere mulige klagespråk og hvor klagen skal sendes (fysisk eller elektronisk).

I artikkel 7 er det lagt til nytt nr. 2a hvor det fremgår at relevant informasjonsskriv i Annex I skal være vedheftet kontrakten. Kontrakten skal også inneholde en tydelig referanse til informasjonsskjemaet.

Artikkel 12 gjelder opphør av pakkereise. I nr. 1 presiseres det at det er i de tilfeller det er opplyst i kontrakten at det må betales  avbestillingsgebyr at dette kan kreves. Bestemmelsen har videre blitt omstrukturert slik at den har underpunkter som presenterer alternative beregningsmåter for avbestillingsgebyr.

Nr. 2 utvider området for uunngåelige eller ekstraordinære omstendigheter som kan medføre at den reisende ikke skal betale avbestillingsgebyr. 

I nr. 4 er det lagt til at avbestillingsgebyret skal være forsvarlig. Det er også inntatt en bestemmelse om at refusjon/tilbakebetaling skal gjøres innen 14 dager, uavhengig av om den reisende spesielt ber om refusjon. 

Et nytt nr. 4 annet ledd fastsetter at der det blir enighet mellom den reisende og arrangøren om en erstatningspakkereise innen 14 dager etter at en pakkereise ble avbestilt har ikke den reisende et refusjonskrav. Dersom den nye pakken har lavere verdi enn den første skal pakkereisearrangøren refundere mellomlegget mellom den nye og gamle pakkereisen innen 14 dager etter avtalen om den nye reisen ble inngått.

Et nytt tredje ledd i nr. 4 innholder en bestemmelse for de tilfeller at medlemsstater introduserer eller opprettholder mekanismer som sikrer at refusjon gjøres i tide. I så fall skal kommisjonen og kontaktpunktene i andre medlemsstater informeres om disse mekanismene. Det fremgår at det er begrenset adgang for  medlemsstatene til å finansiere slike mekanismer. 

Artikkel 12a er ny og gjelder en rekke bestemmelser om vouchers/tilgodebevis/kuponger. Det skal blant annet være frivillig for den reisende å akseptere et slikt bevis, og arrangøren skal skriftlig informere den reisende klart og tydelig om at den reisende har rett til full refusjon innen 14 dager, at vedkommende ikke er forpliktet til å akseptere tilgodebeviset, etc.

Artikkel 16 a er ny og gjelder klagebehandling. Den fastsetter at pakkereisearrangøren skal være lett kontaktbar og kunne svare effektivt på spørsmål fra reisende. Pakkereisearrangøren skal bekrefte at klage er mottatt innen syv dager og besvare den innen 60 dager fra klagetidspunktet. Det er anledning for medlemsstater til å sette andre frister for klagebehandling.

I artikkel 17 som gjelder insolvensbeskyttelse, er nr. 1 første ledd utvidet til å omfatte tilbakebetalingskrav og vouchers/tilgodebevis/kuponger i tilfeller der pakkereisen ikke blir gjennomført grunnet pakkereisearrangørens insolvens.

I nr. 2 er det tatt inn at sikkerheten skal til enhver tid være tilstrekkelig til å dekke kostnadene ved refusjoner, returreiser og tilgodebevis. Dekningen skal ta hensyn til perioder mer høyest omsetning og endringer i salgsvolumene. 

Nytt innhold i nr. 3 (som forskyver innholdet i nr. 4 og nr. 5) angir at medlemsstatene må ha tilsyn med insolvensbeskyttelsesordningene til arrangører etablert på deres territorium, og hvor tilgjengelig disse er, for å sikre effektiv insolvensbeskyttelse.

I nr. 6, hvor innledningen tilsvarer tidligere artikkel 17 nr. 5, angis det at tilbakebetaling til den reisende normalt skal skje innen seks måneder etter at den reisende har oversendt nødvendige dokumenter, slik at kravet kan undersøkes. Dersom det foreligger ekstraordinære omstendigheter, kan fristen utvides til ni måneder. Medlemsstatene har anledning til å fastsette kortere frister.

Nr. 7 angir hvilken informasjon de reisende skal få ved en reisearrangørs insolvens.

Etter nr. 8 skal hver medlemsstat sørge for at det er en offentlig tilgjengelig oversikt over pakkereisearrangører, og formidlere, etablert på deres territorier og som  insolvensbeskyttelsen dekker.

Nr. 9 fastslår at i visse tilfeller kan det kreves at formidlere som mottar betalinger også skal stille insolvensbeskyttelse. Det er gjort enkelte justeringer i artikkel 18 blant annet ved å tydeliggjøre utveksling av informasjon mellom kontaktpunktene om insolvensbeskyttelse og om innførte mekanismer som skal sikre effektiviteten av refusjoner for opphørte pakkereisekontrakter. 

Artikkel 19 om insolvensbeskyttelse og opplysningskrav for sammensatte reisearrangementer slettes i sin helhet.

Artikkel 22 har fått et nytt andre ledd. Her fremgår det at dersom en tjenesteyter avlyser en tjeneste som inngår i en pakkereise, eller unnlater å levere den, skal tjenesteyteren innen syv dager refundere pakkereisearrangøren alle betalinger som arrangøren har gjort for denne tjenesten. Syvdagersperioden starter dagen etter dagen tjenesten ble avlyst/kansellert, eller den dagen tjenesten skulle vært levert, om det var tidligere.

Merknader
Rettslige konsekvenser

Direktivet er hjemlet i EU-traktatens artikkel 114.

Gjennomføring av direktivet vil medføre behov for endringer i pakkereiseloven og forskrifter til loven. Rettsakten grupperes i Gruppe 1 (rettsakter som krever lov- eller budsjettendring, samt rettsakter som krever forskriftsendring som vurderes å gripe vesentlig inn i norsk handlefrihet). 

Ved innlemmelse i EØS-avtalen må det tas forbehold om Stortingets samtykke, jf. EØS-avtalen artikkel 103, fordi gjennomføring av rettsakten krever lovendring. 

Økonomiske og administrative konsekvenser

Gjennomføring av direktivet kan medføre noe høyere kostnader til reisegaranti for arrangørene, fordi de må stille garanti også for tilbakebetalingskrav og vouchers (tilgodebevis/kuponger) som er oppstått før arrangøren gikk konkurs. Innføring av plikt for underleverandører til å tilbakebetale arrangører for tjenester som ikke blir levert etter avbestilling/avlysning av pakkereise, kan medføre noe likviditetsforbedring for arrangørene som har plikt til å refundere de reisende innen 14 dager.

Sakkyndige instansers merknader

Vurdering

Barne- og familiedepartementet foreløpige vurdering er at direktivet er EØS-relevant og akseptabelt. 

Innholder informasjon unntatt offentlighet, jf. offl. § 13

Status

Prosessen i EU

EU-kommisjonen la 29. november 2023 frem forslag til revidert direktiv om pakkereiser. (COM(2023) 905 Final). Rådet etablerte sin posisjon 18. desember 2024. Europaparlamentet etablerte sin posisjon i plenumsbehandling 11.september 2025. Trilogforhandlinger startet 24. september, og det ble oppnådd politisk enighet på trilogmøtet 2. desember. Vedtatt direktiv ble publisert i EUs offisielle tidende 8. mai 2026. 

Prosessen i Norge og EØS
Rettsakten er til vurdering i EFTA/EØS-landene.

Barne- og familiedepartementet sendte Kommisjonsforslaget på nasjonal høring 20. februar 2024, med frist for innspill 19. april. Høringssaken og mottatte innspill: Høring - EU-kommisjonens forslag til endringer i pakkereisedirektivet - regjeringen.no