(fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 14.8.2025)

Sammendrag av innhold

Direktivet fastsetter regler om næringsdrivendes ansvar for skader forårsaket av defekte produkter (produktansvar), og erstatter det gjeldende produktansvarsdirektivet 85/374 EØF. I fortalen punkt 3 (dansk versjon) uttales det om bakgrunnen for at det er gitt et nytt produktansvarsdirektiv:

«Direktiv 85/374/EØF har været et effektivt og vigtigt instrument, men det bør tages op til revision i lyset af udviklingen i forbindelse med nye teknologier, herunder kunstig intelligens (AI), nye forretningsmodeller i forbindelse med cirkulær økonomi og nye globale forsyningskæder, hvilket har ført til uklarheder og retsusikkerhed, navnlig med hensyn til betydningen af udtrykket »produkt«. Erfaringerne fra anvendelsen af nævnte direktiv har også vist, at skadelidte har vanskeligt ved at opnå erstatning på grund af begrænsninger i forbindelse med fremsættelse af erstatningskrav og på grund af udfordringer med at indsamle bevismateriale for ansvar, navnlig i lyset af den stigende tekniske og videnskabelige kompleksitet. Dette omfatter erstatningskrav for skader i forbindelse med nye teknologier. Revisionen af nævnte direktiv ville derfor tilskynde til udrulning og udbredelse af sådanne nye teknologier, herunder AI, samtidig med at det sikres, at sagsøgere nyder samme beskyttelsesniveau, uanset hvilken teknologi der er tale om, og at alle virksomheder drager fordel af større retssikkerhed og lige vilkår.»

Nytt produktansvarsdirektiv tar sikte på å adressere noen av utfordringene i det siterte fortalepunktet.

Det fremgår av artikkel 1 om direktivets gjenstand og formål at direktivet fastsetter felles regler for næringsdrivendes ansvar for skader som påføres fysiske personer, og som er forårsaket av defekte produkter, og for erstatning for slik skade.  

I artikkel 2 gis nærmere regler om direktivets anvendelsesområde. Det fremgår bl.a. at direktivet får anvendelse på produkter som bringes i omsetning eller tas i bruk etter 9. desember 2026, jf. nr. 1. I nr. 2 til 4 angis tilfeller direktivet ikke får anvendelse og hva som ikke berøres av direktivet. Her er det blant annet regler som gjelder åpen kildekode programvare, skader ved atomulykker, forholdet til EU-rett om beskyttelse av personopplysninger og forholdet til andre erstatningsregler.

I artikkel 3 fremgår at direktivet som hovedregel er totalharmoniserende, dvs. at medlemsstatene ikke kan opprettholde eller innføre regler som fraviker direktivets, herunder strengere eller lempeligere bestemmelser, med mindre direktivet fastsetter noe annet.

Artikkel 4 inneholder en rekke definisjoner. Det er bl.a. en ny definisjon av produkt, som presiserer at begrepet omfatter enhver løsøregjenstand, selv om gjenstanden er integrert i eller forbundet med en annen løsøregjenstand eller en fast eiendom, og at det omfatter elektrisitet, digitale produksjonsfiler, råmaterialer og software. 

Artikkel 5 gjelder skadelidtes rett til erstatning. Den grunnleggende regelen er at enhver fysisk person som lider skade forårsaket av et defekt produkt, skal ha rett til erstatning.

Artikkel 6 har regler om hvilke skader som omfattes av retten til erstatning etter artikkel 5. Erstatning kan kreves ved død eller personskade og ved tingsskade med enkelte unntak (f.eks. selve det defekte produkt).

Artikkel 7 regulerer når en defekt ved produktet anses å foreligge. Produktet anses å lide av en defekt hvis det ikke frembyr den sikkerhet, som en person med rette kan forvente, eller som er påkrevd etter EU-retten eller nasjonal rett. Det fremgår av artikkelen nr. 2 at vurderingen av om et produkt lider av en defekt skal ta alle forhold i betraktning, og i bokstav a til i nevnes enkelte momenter som skal hensyntas i vurderingen.

Artikkel 8 gir regler om hvilke næringsdrivende som er ansvarlig for skader i henhold til direktivet. I utgangspunktet er det tilvirkeren av det defekte produktet (eventuelt tilvirkeren av en integrert eller tilknyttet del, som har medført at produktet er defekt), jf. nr. 1 bokstav a og b. I bokstav c gis regler om hvem som er ansvarlig der tilvirkeren er etablert utenfor EU, uten at dette påvirker tilvirkerens ansvar. Bl.a. vil importøren være ansvarlig. I nr. 3 gis regler om tilfeller der næringsdrivende som nevnt i nr. 1 og som er etablert i EU, ikke kan identifiseres. Etter artikkelen vil distributøren av det defekte produkt i slike tilfeller være ansvarlig på nærmere angitte vilkår, jf. bokstav a og b.

Artikkel 9 gir regler om fremleggelse av bevis i saker for nasjonale domstoler om erstatning for skade forårsaket av et defekt produkt. Dette omfatter bl.a. både saksøkte og saksøkerens rettigheter og plikter til å legge frem relevant bevismateriale som partene råder over. Artikkelen inneholder også regler om domstolens avgjørelser om fremleggelse av bevismateriale.

Artikkel 10 gir regler om bevisbyrde i saker om produktansvar. Det fremgår av artikkelen nr. 1 at det påhviler en saksøker å bevise at produktet lider av en defekt, den lidte skade og årsakssammenhengen mellom defekten og skaden. Artikkelen nr. 2 er en presumsjonsregel, som gir anvisning på at det antas at produktet lider av en defekt hvis et av vilkårene i bokstav a, b eller c er oppfylt. Blant annet vil dette gjelde dersom saksøkte unnlater å legge frem relevant bevismateriale i henhold til artikkel 9 nr. 1. Artikkelen nr. 3 og 4 inneholder ytterligere presumsjonsregler knyttet til om produktet har en defekt og årsakssammenheng mellom defekten og skaden. Artikkelen nr. 5 fastslår at saksøkte har rett til å avkrefte enhver av de presumsjoner som det er vist til i nr. 2, 3 og 4.

Artikkel 11 har regler om ansvarsfritak. Det følger av artikkelen at en næringsdrivende som nevnt i artikkel 8 ikke er ansvarlig for skade forårsaket av et defekt produkt hvis den næringsdrivende beviser et eller flere forhold som er nevnt i bokstav a til g. I disse bokstavene oppregnes altså forskjellige grunnlag som kan medføre ansvarsfrihet for den næringsdrivende.

Artikkel 12 nr. 1 forplikter medlemsstatene til å sikre at to eller flere næringsdrivende som er ansvarlig for samme skade etter direktivet, kan holdes solidarisk ansvarlig. Dette skal gjelde uten at det påvirker anvendelsen av nasjonale regler om rett til regress. Artikkelen nr. 2 gir en særregel om software der det ikke foreligger rett til regress.

Artikkel 13 regulerer når en næringsdrivendes rett ansvar hhv. kan og ikke kan reduseres eller bortfalle.

Artikkel 14 omhandler regressrett. Artikkelen angir at hvis mer enn én næringsdrivende er ansvarlig for en og samme skade, har en næringsdrivende som har ytet erstatning til skadelidte, rett til å ta i bruk rettsmidler mot andre næringsdrivende som er ansvarlige etter artikkel 8, i overensstemmelse med nasjonal rett.    

Artikkel 15 forplikter medlemsstatene til å sikre at en næringsdrivendes ansvar etter direktivet ikke begrenses eller utelukkes i forhold til skadelidte ved kontraktsbestemmelser eller nasjonal rett.

Artikkel 16 fastsetter en foreldelsesfrist på tre år for å anlegge søksmål med erstatning for skader som faller inn under direktivets anvendelsesområde. Artikkelen gir nærmere regler om foreldelsesfristens utgangspunkt, men gir anvisning på at nasjonal rett som regulerer suspensjon eller avbrytelse av foreldelsesfristen, ikke berøres av direktivet.

Det fremgår av artikkel 17 at en skadelidt ikke lenger har krav på erstatning etter direktivet etter utløpet av en periode på 10 år, med mindre den skadelidte i mellomtiden har anlagt sak mot en næringsdrivende som kan holdes ansvarlig etter direktivet artikkel 8. Artikkelen gir nærmere regler om når denne perioden løper fra i bokstav a og b. I nr. 2 gis en unntaksregel der fristen utvides til 25 år ved latenstid for personskade.   

Artikkel 18 gir adgang til å opprettholde eller innføre ordninger om unntak fra ansvarsfrihet i forbindelse med utviklingsrisiko (jf. artikkel 11 nr. 1 bokstav e).

Artikkel 19 gjelder tilgjengeliggjøring av dommer fra nasjonale domstoler i rettsprosesser etter direktivet.

Artikkel 20 gjelder evaluering av direktivet.

Artikkel 21 gjelder opphevelse av det gjeldende direktivet og overgangsbestemmelser.

Artikkel 22 gjelder gjennomføring av direktivet i nasjonal rett.

Artikkel 23 gjelder ikrafttredelse av direktivet og artikkel 24 adressater for direktivet.

Bakgrunn

Nytt produktansvarsdirektiv har bakgrunn i Kommisjonens direktivforslag KOM(2022)495. Direktivforslaget har vært på høring i Norge.

Merknader

Rettslige grunnlag

Direktivet har hjemmel i artikkel 114 i traktaten om Den europeiske unions funksjonsmåte (indre markedsbestemmelsen).  

Rettslige konsekvenser

Produktansvarsdirektivet 85/374/EØF, som erstattes av det nye produktansvarsdirektivet, er i norsk rett gjennomført i produktansvarsloven. Gjennomføring av det nye direktivet i norsk rett vil kreve lovendringer, antagelig i all hovedsak i produktansvarsloven. Etter en foreløpig vurdering antas det at det blant annet vil kunne være behov for endringer og tiløyelser i lovens definisjoner (f.eks. av produkt), endringer i reglene om hvem som er ansvarlig etter loven og i regler om bevis og foreldelse i saker som er omfattet av direktivet. Det må imidlertid vurderes nærmere hvilke lovendringer det vil være behov for. Innlemmelse i EØS-avtalen vil på denne bakgrunn forutsette Stortingets samtykke, jf. Grunnloven § 26 annet ledd.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Gjennomføring av direktivet i norsk rett kan tenkes å medføre noe økte statlige kostnader som følge av flere saker i domstolene. For næringsdrivende vil det muligens være grunn til å innhente og oppbevare større mengder data for å unngå søksmål og dermed noe økte administrative kostnader, uten at disse kan tallfestes på nåværende tidspunkt. Det nye direktivet har som siktemål å oppdatere og tilpasse produktansvarsreguleringen til ny teknologi, å gi skadelidte et bedre vern og større rettssikkerhet for næringsdrivende. Økonomiske og administrative konsekvenser må vurderes nærmere i forbindelse med gjennomføring i nasjonal rett.

Vurdering

Direktivet tar sikte på å modernisere reguleringen av produktansvar sammenlignet med det gjeldende direktivet. Direktivet anses EØS-relevant og akseptabelt.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-statene.