Registrering av motorvogner med opprinnelse i en annen medlemsstat
Fortolkende kommisjonsmelding om registrering av motorvogner fra en annen medlemsstat
Commission interpretative communication on procedures for the registration of motor vehicles originating in another Member State
EØS-komitevedtak 26.9.2008
Nærmere omtale
BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 21.5.2008)
Med bakgrunn i gjeldende EU-lovgivning og praksis ved EF-domstolen har EU-Kommisjonen utgitt en fortolkning av de fellesskapsrettslige prinsipper som gjelder ved registrering av motorvogn fra en annen medlemsstat. Meddelelsen fra Kommisjonen omtaler regelverket i forhold til hvilke godkjenningsprosedyrer som kan gjennomføres for kjøretøy som ønskes registrert i et annet medlemsland, hvilken dokumentasjon som kan kreves, henholdsvis hvilken dokumentasjon som skal anerkjennes av medlemsstatene på dette området. Oppsummeringen nedenfor tar for seg hovedpunktene i meddelelsen med enkelte kommentarer fra Vegdirektoratet flettet inn fortløpende.
Sammenstillingen av hvordan EF-lovgivningen er å forstå på dette området er blitt gjort for å sikre at regelverket blir fulgt i de respektive land, som igjen skal gjøre det enklere for borgere og virksomheter å kjøpe en motorvogn i et annet medlemsland enn der hvor de har sitt bosted. Dette skal sikre at regelverk og praksis i de enkelte land er i samsvar med prinsippet om fri fly av varer. Det understrekes at det kun er domstolen som har kompetanse til å avgjøre spørsmål vedrørende fortolkning av felleskskapsretten.
Meddelelsen erstatter tidligere fortolkning (96/C 143/04) om typegodkjenning og registrering av kjøretøy, som tidligere har vært registrert i en annen medlemsstat. Den tidligere fortolkende meddelelse etterfølger Kommisjonsmerknad 88/C 281/08 som partene i følge EØS-avtalen vedlegg 1 skal ta i betraktning. Meddelelsen er ikke formelt sett rettslig bindende, men grunnleggende EØS-rettslige avtaleplikter om harmonisering av regelverkt og lojalitet tilsier i utgangspunktet at tolkningsuttalelsen også blir tatt til følge i Norge.
Tolkningsuttalelsen omfatter kjøretøy som er kjøpt nye i en annen medlemsstat enn der hvor de ønskes registrert, og motorvogner som tidligere har vært registrert i en annen medlemsstat.
Når et kjøretøy skal registreres i et annet medlemsland enn der hvor det er kjøpt eller tidligere registrert, kan det som hovedregel ikke foretas ny teknisk kontroll av kjøretøyet dersom dette alt er gjort i det annet medlemsland.
Det foreligger tre etapper ved godkjenning/registrering
1.Godkjenning av kjøretøyets tekniske egenskaper
2. Teknisk kontroll av brukte kjøretøy
3. Registrering av kjøretøy
Nedenfor følger enkelte regelverkstolkninger vedrørende godkjenning/registrering i de tre etappene:
1. Godkjenning av kjøretøyets tekniske egenskaper
Det må her skilles mellom EF-typegodkjenning, nasjonal typegodkjenning og enkeltgodkjenning.
1.1 EU-typegodkjenning
Som innehaver av typegodkjenning utsteder fabrikanten COC (samsvarserklæring), som viser at kjøretøyet er i samsvar med den godkjente kjøretøytypen. Medlemsstatene kan kun tillate registrering, salg eller at nye typegodkjente kjøretøy tas i bruk når disse ledsages av en gyldig COC.
Det må ikke stilles krav om at nye kjøretøy, som er typegodkjente og ledsages av gyldig COC, må godkjennes på nytt med mindre det er klart at kjøretøyet er endret etter at det forlot fabrikken. Nasjonale bestemmelser som krever ny godkjenning i slike tilfeller er i strid med EØS-reglene.
1.2 Nasjonal godkjenning
For et nytt kjøretøy som ikke er typegodkjent, kan et medlemsland kreve at det skal godkjennes nasjonalt. Dette kan enten foretas som en nasjonal typegodkjenning eller nasjonal enkeltgodkjenning. Disse prosedyrene er normalt ikke omfattet av fellesskapsretten.
Nasjonal typegodkjenning er i Norge aktuelt først og fremst i forbindelse med avgiftsmessig klassifisering, hvor det stilles tekniske tilleggskrav for enkelte kjøretøygrupper som vilkår for at kjøretøyene skal få avgiftslette.
Enkeltgodkjenning skal fortrinnsvis benyttes ved import av enkeltkjøretøy fra tredjeland som ikke oppfyller EUs krav til typegodkjenning, og for unike kjøretøy. Bruktimporterte kjøretøy som har vært godkjent i et medlemsland skal ikke kontrolleres på ny etter de samme tekniske tester som er utført i en annen medlemsstat. (Det skal altså ikke skje en dupliserende kontroll.) Det stilles også blant annet krav til aktivitet og samarbeid mellom de nasjonale myndigheter i forhold til å kunne fremskaffe dokumentasjon for hvilke kontroller som er utført ved søknad om godkjenning av enkeltkjøretøy.
Dette vil etter Vegdirektoratets oppfatning kunne innebære at det er tilstrekkelig at et kjøretøy fremvises med registreringsdokumentasjon, eksempelvis vognkort, og at registreringsmyndighetene i bestemmelseslandet kan ha en aktivitetsplikt i forhold til å fremskaffe øvrig dokumentasjon fra andre lands myndigheter som man anser nødvendig når det gjelder å kunne kontrollere om alle de tekniske krav som stilles til kjøretøyet har vært kontrollert/dokumentert og er oppfylt.
Det fremheves også at medlemsstatene ikke må stille unødige tekniske krav i sine forskrifter som innebærer at kjøretøyene må endres før de kan godkjennes nasjonalt. Kjøretøy som tidligere har vært godkjent i en annen medlemsstat (uavhengig av om kjøretøyet har vært registrert) kan bare nektes godkjent dersom det fremstår som en reell risiko for allmennheten eller trafikksikkerheten. I denne forbindelse skal det tas i betraktning proporsjonalitets- og effektivitetshensynet i forhold til hvilke midler man velger for å sikre de overordnede hensyn.
I praksis innebærer dette at myndighetene i det land hvor kjøretøyet søkes godkjent må vurdere de tekniske egenskaper ved kjøretøyet ut fra de forskrifter som gjaldt da kjøretøyet ble godkjent i opprinnelsesmedlemsstaten (dette fremgår også av kjøretøyforskriften § 1-7 i dag). Myndighetene må se hen til de tester og attester som er utstedt av andre godkjenningsmyndigheter. Supplerende tester kan bare kreves dersom de nødvendige opplysninger mangler på attestene som kan fremskaffes fra annet medlemsland. Det kan bare kreves dokumentert tekniske krav som går ut over andre medlemslands bestemmelser, dersom det kan påvises at dette er nødvendig ut fra tvingende allmenne hensyn og kravet til proporsjonalitet er oppfylt.
Vegdirektoratet forutsetter ut fra meddelelsen at dersom kjøretøyet er blitt endret etter siste godkjenning i et medlemsland, må kjøretøyet fremstilles til ny teknisk godkjenning i bestemmelseslandet.
I Norge blir det stilt krav om dokumentasjon på at et kjøretøy tilfredsstiller de tekniske bestemmelser som gjelder for kjøretøyet, når kjøretøyet er nasjonalt godkjent i utlandet. For kjøretøy som innehar EU-typegodkjenning og som ikke har blitt ombygd/oppbygd i etterkant, blir det kun utført en id-kontroll.
2. Teknisk kontroll av brukte kjøretøy
For å kunne kontrollere at et kjøretøy er i god stand på registreringstidspunktet, kan et medlemsland gjennomføre teknisk kontroll før kjøretøyet blir registrert. Det er imidlertid en forutsetning at denne kontrollen er obligatorisk ved all omregistrering av kjøretøy uavhengig av om kjøretøyet har vært registrert i samme eller et annet medlemsland. Den tekniske kontrollen skal minst oppfylle de samme prosedyrer som godkjenningen av kjøretøyets tekniske egenskaper, dvs at kontrollen må skje etter objektive kriterier som er kjent på forhånd, kjøretøyet må ikke utsettes for dupliserende kontroll, og kontrollen må være lett tilgjengelig og kunne gjennomføres innenfor en rimelig tidsfrist.
Teknisk kontroll, tilsvarende periodisk kjøretøykontroll, skjer tidligst ett år etter at kjøretøyet har blitt førstegangsregistrert i Norge.
3. Registrering av kjøretøy
Ved registrering tillater medlemsstaten at kjøretøyet tas i bruk. Det omfatter altså identifisering av kjøretøyet og tildeling av et registreringsnummer.
Ved registrering av nye kjøretøy kan man be om å få forelagt godkjenningsdokumentasjon.
Har kjøretøyet tidligere vært registrert i en annen medlemsstat, kan man utelukkende be om å få forelagt original eller kopi av ikke-harmonisert vognkort fra en annen medlemsstat (dette vil gjelde for kjøretøy som er førstegangsregistrert før 1. juni 2004), eller vognkort som oppfyller kravene i direktiv 1999/37/EF. EU-typegodkjenning eller nasjonal typegodkjenning (vel også enkeltgodkjenning) kan som hovedregel bare kreves utlevert dersom kjøretøyet ikke innehar et vognkort som er i henhold til direktiv 1999/37/EF, og myndighetene ikke er i stand til å identifisere kjøretøyet tilstrekkelig presist. Videre kan det kreves blant annet bevis på betalt moms og forsikringsbevis.
Det tillates for øvrig kjøring på prøvenummerskilter i et kortere tidsrom, selv om det i forbindelse med dette ikke er utstedt et ordentlig vognkort og kjøretøyet ikke er tilstrekkelig identifisert. Midlertidige kjennemerker tillates også brukt over kortere tidsrom inntil endelig registrering skjer.
Fri ferdsel kan bare begrenses av hensyn til trafikksikkerheten (førerens egenskaper, overholdelse av nasjonale trafikkbestemmelser, kjøretøyets tekniske stand), når det er begrunnet mistanke om at kjøretøyet er stjålet, eller myndighetene har begrunnet tvil om attestenes gyldighet.
Også registreringsattester som utstedes for motorkjøretøy som er midlertidig registrert i et annet medlemsland, eller er utstyrt med prøvekjennemerke, skal anerkjennes som gyldige registreringsattester.
Dette vil neppe kunne gjelde for kjøretøy som får prøvekjennemerker i Norge, da vi i Norge ikke utsteder registreringsattest ved utlevering av prøvekjennemerker. Midlertidige registreringsattester inneholder ikke alltid navn på eier og kan mangle andre nødvendige opplysninger. Det bør således gjelde et slags minimumskrav til hva som kan aksepteres av midlertidige registreringsattester.
Relevant EU-lovgivning
Til grunn for fortolkningen ligger de regelverk som er utviklet for å lette innførsel og registrering av utenlandske kjøretøy i en annen medlemsstat, blant annet Rådets direktiv 70/156/EØF med senere endringer, Kommisjonens forordning nr. 1400/2002 og Rådets direktiv 1999/37/EF med endringer. Dette lovverket regulerer EF-typegodkjenningssystemet, forordningen om gruppefritak fra anvendelsen av konkurransereglene på salg og service av motorvogner og harmonisering av registreringsattester (vognkort) for kjøretøy.
Gjeldende norsk lovgivning
De norske bestemmelsene på dette området fremgår hovedsakelig av forskrift 4.oktober 1994 nr. 918 om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr (kjøretøyforskriften), forskrift 25. januar 1990 nr. 92 om bruk av kjøretøy og forskrift 8. august 2002 nr. 875 om periodisk kontroll og utekontroll av kjøretøy.
Det fremgår av fortolkningen at det ikke kan stilles krav om at nye, EU-typegodkjente kjøretøy som innehar gyldig attest om typegodkjenning, skal kunne kreves fremstilt til ny teknisk godkjenning i det landet de ønskes registrert, med mindre kjøretøyene har blitt ombygd etter at de forlot fabrikanten. Denne fortolkningen er gjeldende fortolkning i Norge.
Ved bruktimport i Norge skjer det imidlertid en forvaltningskontroll av kjøretøyene. Dette innebærer ikke at det blir gjennomført en teknisk kontroll av kjøretøyets funksjonelle deler, men en bekreftelse på at kjøretøyet oppfyller de forskriftsmessige krav/vilkår for å kunne godkjennes. Dersom kjøretøyet innehar EU-typegodkjenning skjer det kun en id-kontroll av kjøretøyet. Det bør vurderes nærmere hvorvidt omfanget av den myndighetskontrollen som i dag skjer av importerte kjøretøy med nasjonal godkjenning fra et annet medlemsland, er i strid med forbudet mot dupliserende kontroller.
Det fremgår også av rapporten at det ikke skal stilles unødige krav om at motorvogner skal endres teknisk sett for å kunne godkjennes i et annet medlemsland. Toll- og avgiftsdirektoratet forutsetter i sitt avgiftsregelverk at visse tekniske krav er oppfylt for at et kjøretøy skal kunne få avgiftslette, som for eksempel begravelsesbiler og varebiler klasse 2. Vegdirektoratet anser ikke dette for å komme i konflikt med kravet i EU-retten til at det ikke kan stilles øvrige tekniske krav til kjøretøy utover det som fremgår av EU-typegodkjenningen.
Øvrige merknader
Meddelelsen er behandlet i spesialutvalget for handelsforenklinger.
Vurdering
Før førstegangsregistrering i et land, er det en forutsetning at kjøretøyet har gjennomgått en teknisk godkjenning/har EU-typegodkjenning eller nasjonal godkjenning fra et annet medlemsland. Det fremgår av rapporten at en registrering innebærer at de kompetente myndigheter i det medlemsland hvor kjøretøyet tidligere har blitt registrert, forutsettes å ha ment at kjøretøyet på registreringstidspunktet oppfylte de tekniske krav som stilles i angjeldende land. Dette vil vanskelig kunne sies i de tilfeller der et nytt kjøretøy uten EU-typegodkjenning blir importert av forhandler og midlertidig registrert i et medlemsland eller får påført prøvekjennemerker, hvorpå det så blir transportert til et annet medlemsland for omregistrering. Det vil også vanskelig kunne sies å ha skjedd en tilstrekkelig identifisering av kjøretøyet.
Vegdirektoratet forstår således Kommisjonens uttalelser på dette området dit hen, at kjøretøy i denne kategorien ikke kan innføres og registreres på nytt i et annet medlemsland bare på grunnlag av den midlertidige utstedte registreringsattesten.
Hvis kjøretøy i denne kategorien skulle kunne omregistreres bare på bakgrunn av den midlertidige registreringsattesten, vil det kunne få uheldige konsekvenser i de tilfeller der importører av for eksempel asiatiske kjøretøy som ikke oppfyller europeiske krav importeres av en forhandler i EU, som midlertidig registrerer kjøretøyet før det eksporteres til andre medlemsland.
Vi gjør oppmerksom på at blant annet Island har uttrykt sin bekymring i forhold til hvilke konsekvenser det kan få dersom et medlemsland er forpliktet til å registrere et kjøretøy som tidligere bare har vært midlertidig registrert i et annet medlemsland, og således kjører på midlertidige kjennemerker eller prøvekjennemerker.
For øvrig legger Vegdirektoratet til grunn som en forutsetning for å kunne godkjenne andre medlemslands dokumentasjon, at angjeldende kjøretøy er kontrollert etter de ordinære tekniske bestemmelser, og ikke etter unntaksbestemmelser tilsvarende eksempelvis kjøretøyforskriftens § 1-15. Videre må godkjenningen ha blitt gjennomført etter at opprinnelseslandet ble medlem i EU/EØS, og det må fremgå av dokumentasjonen at medlemslandet på det aktuelle tidspunktet hadde et regelverk som var harmonisert med fellesskapsretten/stilte tilsvarende strenge krav som i andre medlemsland for øvrig.
I ettertid av denne meddelelsen har det kommet en dom på området som drøfter det nederlandske regelverk i forhold til konkurransereglene i fellesskapsretten. Konkret gjelder dommen identifisering og gjennomføring av tekniske kontroller på bruktimporterte kjøretøy. Dommen blir kort gjennomgått nedenfor:
Dom av 20. september 2007: EU-domstolens vurdering av hvorvidt det nederlandske regelverket er i tråd med fellesskapsretten når det gjelder identifisering og obligatorisk trafikksikkerhetstest/kjørbarhetstest forut for registrering av kjøretøy som tidligere har vært registrert i en annen medlemsstat (fortolkning av direktiv 96/96/EF og 1999/37/EF)- anerkjennelse av vognkort og trafikksikkerhetstester utført i andre medlemsstater.
Ved import av kjøretøy fra andre medlemsland, krever nederlandske myndigheter at kjøretøyet fysisk fremstilles og at vognkort utstedt i et annet medlemsland forevises for identifisering av kjøretøyet, før kjøretøyet kan registreres. Domstolen fant ikke at nødvendigheten av at en importør av et kjøretøy må reise til en godkjenningsinstitusjon for å fysisk fremvise kjøretøyet, kostnadene ved selve identifikasjonskontrollen eller ventetiden som må påregnes i Nederland var handelshindrende.
Når det gjelder kjøretøy som er eldre enn 3 år og som tidligere har vært registrert i et annet medlemsland (og som har EU-typegodkjenning, nasjonal typegodkjenning eller enkeltgodkjenning fra et medlemsland, eller som tidligere har vært typegodkjent i Nederland), er det etter nederlandsk rett obligatorisk med kontroll/ettersyn av kjøretøyets generelle tilstand for å vurdere hvorvidt det er i tråd med gjeldende krav. Det må fremlegges vognkort og COC utstedt i et annet medlemsland, i tillegg til et godkjennings dokument eller tilsvarende, hvor det fremgår motorkraft, totalvekt og aksellast (dersom kjøretøyet ikke innehar EU-typegodkjenning). Denne delen av kontrollen innebærer en identifisering av kjøretøyet og undersøkelse av dokumentene som blir fremlagt.
Slik Vegdirektoratet forstår dommen, påstås ikke denne praksisen å være handelshindrende.
I tillegg blir det krevd at kjøretøy som er mer enn 3 år må gjennomgå en trafikksikkerhetskontroll før de blir registrert i Nederland, uten hensyn til om en tilsvarende test nylig har blitt gjennomført i landet hvor kjøretøyet tidligere var registrert.
For såvidt kontrollen blir utført i tillegg til trafikksikkerhetstester som nylig har blitt utført i et annet medlemsland, og denne testen ikke blir anerkjent, kan dette i henhold til Domstolen virke handelshindrende.
Domstolen mener at hensynet til trafikksikkerhet og miljø vil kunne ivaretas på tilfredsstillende vis ved bruk av mindre restriktive midler, eksempelvis ved anerkjennelse av bevis på gjennomført trafikksikkerhetstest utstedt i annen medlemsstat, og ved samarbeid med de nederlandske toll myndigheter.
Det fremgår av direktiv 96/96/EF artikkel 5 at et medlemsland kan fremskynde tidspunktet for den første obligatoriske tekniske kontrollen og eventuelt underkaste kjøretøyet en kontroll før det registreres, forutsatt at testene ikke alt er dekket av tidligere utførte tester som kan dokumenteres. Det må imidlertid forutsettes at det skal skje en likebehandling av alle typer registrering enten det gjelder importerte kjøretøy eller kjøretøy som alt er registrert i landet, på bakgrunn av det som er sagt i den fortolkende meddelelsen som er referert ovenfor, og i dommen det er vist til.
Status
Meddelelsen gir en oversikt over og fortolkning av allerede eksisterende lovgivning i EU - og forventes ikke å bli behandlet videre i EU.
Norge har diskutert tolkningsuttalelsen med våre nærmeste naboland og kommet til en felles forståelse, som innebærer at om et medlemsland, under forutsetning av at EU/EØS-bestemmelser overholdes, bare kan nekte å godkjenne et kjøretøy som er nasjonalt godkjent i et annet land, dersom kjøretøyet viser seg å ikke tilfredsstille krav til sikkerhet og miljø likeverdig de norske - altså i tilfeller der nasjonale regler fra annen EØS-stat ikke er på nivå med norske. Det er selvfølgelig en betingelse at de norske/nasjonale bestemmelsene er i samsvar med EF-traktatens bestemmelser - og for eksempel ikke utgjør unødige tekniske handelshindringer.
Med bakgrunn i gjeldende EU-lovgivning og praksis ved EF-domstolen har EU-Kommisjonen utgitt en fortolkning av de fellesskapsrettslige prinsipper som gjelder ved registrering av motorvogn fra en annen medlemsstat. Meddelelsen fra Kommisjonen omtaler regelverket i forhold til hvilke godkjenningsprosedyrer som kan gjennomføres for kjøretøy som ønskes registrert i et annet medlemsland, hvilken dokumentasjon som kan kreves, henholdsvis hvilken dokumentasjon som skal anerkjennes av medlemsstatene på dette området. Oppsummeringen nedenfor tar for seg hovedpunktene i meddelelsen med enkelte kommentarer fra Vegdirektoratet flettet inn fortløpende.
Sammenstillingen av hvordan EF-lovgivningen er å forstå på dette området er blitt gjort for å sikre at regelverket blir fulgt i de respektive land, som igjen skal gjøre det enklere for borgere og virksomheter å kjøpe en motorvogn i et annet medlemsland enn der hvor de har sitt bosted. Dette skal sikre at regelverk og praksis i de enkelte land er i samsvar med prinsippet om fri fly av varer. Det understrekes at det kun er domstolen som har kompetanse til å avgjøre spørsmål vedrørende fortolkning av felleskskapsretten.
Meddelelsen erstatter tidligere fortolkning (96/C 143/04) om typegodkjenning og registrering av kjøretøy, som tidligere har vært registrert i en annen medlemsstat. Den tidligere fortolkende meddelelse etterfølger Kommisjonsmerknad 88/C 281/08 som partene i følge EØS-avtalen vedlegg 1 skal ta i betraktning. Meddelelsen er ikke formelt sett rettslig bindende, men grunnleggende EØS-rettslige avtaleplikter om harmonisering av regelverkt og lojalitet tilsier i utgangspunktet at tolkningsuttalelsen også blir tatt til følge i Norge.
Tolkningsuttalelsen omfatter kjøretøy som er kjøpt nye i en annen medlemsstat enn der hvor de ønskes registrert, og motorvogner som tidligere har vært registrert i en annen medlemsstat.
Når et kjøretøy skal registreres i et annet medlemsland enn der hvor det er kjøpt eller tidligere registrert, kan det som hovedregel ikke foretas ny teknisk kontroll av kjøretøyet dersom dette alt er gjort i det annet medlemsland.
Det foreligger tre etapper ved godkjenning/registrering
1.Godkjenning av kjøretøyets tekniske egenskaper
2. Teknisk kontroll av brukte kjøretøy
3. Registrering av kjøretøy
Nedenfor følger enkelte regelverkstolkninger vedrørende godkjenning/registrering i de tre etappene:
1. Godkjenning av kjøretøyets tekniske egenskaper
Det må her skilles mellom EF-typegodkjenning, nasjonal typegodkjenning og enkeltgodkjenning.
1.1 EU-typegodkjenning
Som innehaver av typegodkjenning utsteder fabrikanten COC (samsvarserklæring), som viser at kjøretøyet er i samsvar med den godkjente kjøretøytypen. Medlemsstatene kan kun tillate registrering, salg eller at nye typegodkjente kjøretøy tas i bruk når disse ledsages av en gyldig COC.
Det må ikke stilles krav om at nye kjøretøy, som er typegodkjente og ledsages av gyldig COC, må godkjennes på nytt med mindre det er klart at kjøretøyet er endret etter at det forlot fabrikken. Nasjonale bestemmelser som krever ny godkjenning i slike tilfeller er i strid med EØS-reglene.
1.2 Nasjonal godkjenning
For et nytt kjøretøy som ikke er typegodkjent, kan et medlemsland kreve at det skal godkjennes nasjonalt. Dette kan enten foretas som en nasjonal typegodkjenning eller nasjonal enkeltgodkjenning. Disse prosedyrene er normalt ikke omfattet av fellesskapsretten.
Nasjonal typegodkjenning er i Norge aktuelt først og fremst i forbindelse med avgiftsmessig klassifisering, hvor det stilles tekniske tilleggskrav for enkelte kjøretøygrupper som vilkår for at kjøretøyene skal få avgiftslette.
Enkeltgodkjenning skal fortrinnsvis benyttes ved import av enkeltkjøretøy fra tredjeland som ikke oppfyller EUs krav til typegodkjenning, og for unike kjøretøy. Bruktimporterte kjøretøy som har vært godkjent i et medlemsland skal ikke kontrolleres på ny etter de samme tekniske tester som er utført i en annen medlemsstat. (Det skal altså ikke skje en dupliserende kontroll.) Det stilles også blant annet krav til aktivitet og samarbeid mellom de nasjonale myndigheter i forhold til å kunne fremskaffe dokumentasjon for hvilke kontroller som er utført ved søknad om godkjenning av enkeltkjøretøy.
Dette vil etter Vegdirektoratets oppfatning kunne innebære at det er tilstrekkelig at et kjøretøy fremvises med registreringsdokumentasjon, eksempelvis vognkort, og at registreringsmyndighetene i bestemmelseslandet kan ha en aktivitetsplikt i forhold til å fremskaffe øvrig dokumentasjon fra andre lands myndigheter som man anser nødvendig når det gjelder å kunne kontrollere om alle de tekniske krav som stilles til kjøretøyet har vært kontrollert/dokumentert og er oppfylt.
Det fremheves også at medlemsstatene ikke må stille unødige tekniske krav i sine forskrifter som innebærer at kjøretøyene må endres før de kan godkjennes nasjonalt. Kjøretøy som tidligere har vært godkjent i en annen medlemsstat (uavhengig av om kjøretøyet har vært registrert) kan bare nektes godkjent dersom det fremstår som en reell risiko for allmennheten eller trafikksikkerheten. I denne forbindelse skal det tas i betraktning proporsjonalitets- og effektivitetshensynet i forhold til hvilke midler man velger for å sikre de overordnede hensyn.
I praksis innebærer dette at myndighetene i det land hvor kjøretøyet søkes godkjent må vurdere de tekniske egenskaper ved kjøretøyet ut fra de forskrifter som gjaldt da kjøretøyet ble godkjent i opprinnelsesmedlemsstaten (dette fremgår også av kjøretøyforskriften § 1-7 i dag). Myndighetene må se hen til de tester og attester som er utstedt av andre godkjenningsmyndigheter. Supplerende tester kan bare kreves dersom de nødvendige opplysninger mangler på attestene som kan fremskaffes fra annet medlemsland. Det kan bare kreves dokumentert tekniske krav som går ut over andre medlemslands bestemmelser, dersom det kan påvises at dette er nødvendig ut fra tvingende allmenne hensyn og kravet til proporsjonalitet er oppfylt.
Vegdirektoratet forutsetter ut fra meddelelsen at dersom kjøretøyet er blitt endret etter siste godkjenning i et medlemsland, må kjøretøyet fremstilles til ny teknisk godkjenning i bestemmelseslandet.
I Norge blir det stilt krav om dokumentasjon på at et kjøretøy tilfredsstiller de tekniske bestemmelser som gjelder for kjøretøyet, når kjøretøyet er nasjonalt godkjent i utlandet. For kjøretøy som innehar EU-typegodkjenning og som ikke har blitt ombygd/oppbygd i etterkant, blir det kun utført en id-kontroll.
2. Teknisk kontroll av brukte kjøretøy
For å kunne kontrollere at et kjøretøy er i god stand på registreringstidspunktet, kan et medlemsland gjennomføre teknisk kontroll før kjøretøyet blir registrert. Det er imidlertid en forutsetning at denne kontrollen er obligatorisk ved all omregistrering av kjøretøy uavhengig av om kjøretøyet har vært registrert i samme eller et annet medlemsland. Den tekniske kontrollen skal minst oppfylle de samme prosedyrer som godkjenningen av kjøretøyets tekniske egenskaper, dvs at kontrollen må skje etter objektive kriterier som er kjent på forhånd, kjøretøyet må ikke utsettes for dupliserende kontroll, og kontrollen må være lett tilgjengelig og kunne gjennomføres innenfor en rimelig tidsfrist.
Teknisk kontroll, tilsvarende periodisk kjøretøykontroll, skjer tidligst ett år etter at kjøretøyet har blitt førstegangsregistrert i Norge.
3. Registrering av kjøretøy
Ved registrering tillater medlemsstaten at kjøretøyet tas i bruk. Det omfatter altså identifisering av kjøretøyet og tildeling av et registreringsnummer.
Ved registrering av nye kjøretøy kan man be om å få forelagt godkjenningsdokumentasjon.
Har kjøretøyet tidligere vært registrert i en annen medlemsstat, kan man utelukkende be om å få forelagt original eller kopi av ikke-harmonisert vognkort fra en annen medlemsstat (dette vil gjelde for kjøretøy som er førstegangsregistrert før 1. juni 2004), eller vognkort som oppfyller kravene i direktiv 1999/37/EF. EU-typegodkjenning eller nasjonal typegodkjenning (vel også enkeltgodkjenning) kan som hovedregel bare kreves utlevert dersom kjøretøyet ikke innehar et vognkort som er i henhold til direktiv 1999/37/EF, og myndighetene ikke er i stand til å identifisere kjøretøyet tilstrekkelig presist. Videre kan det kreves blant annet bevis på betalt moms og forsikringsbevis.
Det tillates for øvrig kjøring på prøvenummerskilter i et kortere tidsrom, selv om det i forbindelse med dette ikke er utstedt et ordentlig vognkort og kjøretøyet ikke er tilstrekkelig identifisert. Midlertidige kjennemerker tillates også brukt over kortere tidsrom inntil endelig registrering skjer.
Fri ferdsel kan bare begrenses av hensyn til trafikksikkerheten (førerens egenskaper, overholdelse av nasjonale trafikkbestemmelser, kjøretøyets tekniske stand), når det er begrunnet mistanke om at kjøretøyet er stjålet, eller myndighetene har begrunnet tvil om attestenes gyldighet.
Også registreringsattester som utstedes for motorkjøretøy som er midlertidig registrert i et annet medlemsland, eller er utstyrt med prøvekjennemerke, skal anerkjennes som gyldige registreringsattester.
Dette vil neppe kunne gjelde for kjøretøy som får prøvekjennemerker i Norge, da vi i Norge ikke utsteder registreringsattest ved utlevering av prøvekjennemerker. Midlertidige registreringsattester inneholder ikke alltid navn på eier og kan mangle andre nødvendige opplysninger. Det bør således gjelde et slags minimumskrav til hva som kan aksepteres av midlertidige registreringsattester.
Relevant EU-lovgivning
Til grunn for fortolkningen ligger de regelverk som er utviklet for å lette innførsel og registrering av utenlandske kjøretøy i en annen medlemsstat, blant annet Rådets direktiv 70/156/EØF med senere endringer, Kommisjonens forordning nr. 1400/2002 og Rådets direktiv 1999/37/EF med endringer. Dette lovverket regulerer EF-typegodkjenningssystemet, forordningen om gruppefritak fra anvendelsen av konkurransereglene på salg og service av motorvogner og harmonisering av registreringsattester (vognkort) for kjøretøy.
Gjeldende norsk lovgivning
De norske bestemmelsene på dette området fremgår hovedsakelig av forskrift 4.oktober 1994 nr. 918 om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr (kjøretøyforskriften), forskrift 25. januar 1990 nr. 92 om bruk av kjøretøy og forskrift 8. august 2002 nr. 875 om periodisk kontroll og utekontroll av kjøretøy.
Det fremgår av fortolkningen at det ikke kan stilles krav om at nye, EU-typegodkjente kjøretøy som innehar gyldig attest om typegodkjenning, skal kunne kreves fremstilt til ny teknisk godkjenning i det landet de ønskes registrert, med mindre kjøretøyene har blitt ombygd etter at de forlot fabrikanten. Denne fortolkningen er gjeldende fortolkning i Norge.
Ved bruktimport i Norge skjer det imidlertid en forvaltningskontroll av kjøretøyene. Dette innebærer ikke at det blir gjennomført en teknisk kontroll av kjøretøyets funksjonelle deler, men en bekreftelse på at kjøretøyet oppfyller de forskriftsmessige krav/vilkår for å kunne godkjennes. Dersom kjøretøyet innehar EU-typegodkjenning skjer det kun en id-kontroll av kjøretøyet. Det bør vurderes nærmere hvorvidt omfanget av den myndighetskontrollen som i dag skjer av importerte kjøretøy med nasjonal godkjenning fra et annet medlemsland, er i strid med forbudet mot dupliserende kontroller.
Det fremgår også av rapporten at det ikke skal stilles unødige krav om at motorvogner skal endres teknisk sett for å kunne godkjennes i et annet medlemsland. Toll- og avgiftsdirektoratet forutsetter i sitt avgiftsregelverk at visse tekniske krav er oppfylt for at et kjøretøy skal kunne få avgiftslette, som for eksempel begravelsesbiler og varebiler klasse 2. Vegdirektoratet anser ikke dette for å komme i konflikt med kravet i EU-retten til at det ikke kan stilles øvrige tekniske krav til kjøretøy utover det som fremgår av EU-typegodkjenningen.
Øvrige merknader
Meddelelsen er behandlet i spesialutvalget for handelsforenklinger.
Vurdering
Før førstegangsregistrering i et land, er det en forutsetning at kjøretøyet har gjennomgått en teknisk godkjenning/har EU-typegodkjenning eller nasjonal godkjenning fra et annet medlemsland. Det fremgår av rapporten at en registrering innebærer at de kompetente myndigheter i det medlemsland hvor kjøretøyet tidligere har blitt registrert, forutsettes å ha ment at kjøretøyet på registreringstidspunktet oppfylte de tekniske krav som stilles i angjeldende land. Dette vil vanskelig kunne sies i de tilfeller der et nytt kjøretøy uten EU-typegodkjenning blir importert av forhandler og midlertidig registrert i et medlemsland eller får påført prøvekjennemerker, hvorpå det så blir transportert til et annet medlemsland for omregistrering. Det vil også vanskelig kunne sies å ha skjedd en tilstrekkelig identifisering av kjøretøyet.
Vegdirektoratet forstår således Kommisjonens uttalelser på dette området dit hen, at kjøretøy i denne kategorien ikke kan innføres og registreres på nytt i et annet medlemsland bare på grunnlag av den midlertidige utstedte registreringsattesten.
Hvis kjøretøy i denne kategorien skulle kunne omregistreres bare på bakgrunn av den midlertidige registreringsattesten, vil det kunne få uheldige konsekvenser i de tilfeller der importører av for eksempel asiatiske kjøretøy som ikke oppfyller europeiske krav importeres av en forhandler i EU, som midlertidig registrerer kjøretøyet før det eksporteres til andre medlemsland.
Vi gjør oppmerksom på at blant annet Island har uttrykt sin bekymring i forhold til hvilke konsekvenser det kan få dersom et medlemsland er forpliktet til å registrere et kjøretøy som tidligere bare har vært midlertidig registrert i et annet medlemsland, og således kjører på midlertidige kjennemerker eller prøvekjennemerker.
For øvrig legger Vegdirektoratet til grunn som en forutsetning for å kunne godkjenne andre medlemslands dokumentasjon, at angjeldende kjøretøy er kontrollert etter de ordinære tekniske bestemmelser, og ikke etter unntaksbestemmelser tilsvarende eksempelvis kjøretøyforskriftens § 1-15. Videre må godkjenningen ha blitt gjennomført etter at opprinnelseslandet ble medlem i EU/EØS, og det må fremgå av dokumentasjonen at medlemslandet på det aktuelle tidspunktet hadde et regelverk som var harmonisert med fellesskapsretten/stilte tilsvarende strenge krav som i andre medlemsland for øvrig.
I ettertid av denne meddelelsen har det kommet en dom på området som drøfter det nederlandske regelverk i forhold til konkurransereglene i fellesskapsretten. Konkret gjelder dommen identifisering og gjennomføring av tekniske kontroller på bruktimporterte kjøretøy. Dommen blir kort gjennomgått nedenfor:
Dom av 20. september 2007: EU-domstolens vurdering av hvorvidt det nederlandske regelverket er i tråd med fellesskapsretten når det gjelder identifisering og obligatorisk trafikksikkerhetstest/kjørbarhetstest forut for registrering av kjøretøy som tidligere har vært registrert i en annen medlemsstat (fortolkning av direktiv 96/96/EF og 1999/37/EF)- anerkjennelse av vognkort og trafikksikkerhetstester utført i andre medlemsstater.
Ved import av kjøretøy fra andre medlemsland, krever nederlandske myndigheter at kjøretøyet fysisk fremstilles og at vognkort utstedt i et annet medlemsland forevises for identifisering av kjøretøyet, før kjøretøyet kan registreres. Domstolen fant ikke at nødvendigheten av at en importør av et kjøretøy må reise til en godkjenningsinstitusjon for å fysisk fremvise kjøretøyet, kostnadene ved selve identifikasjonskontrollen eller ventetiden som må påregnes i Nederland var handelshindrende.
Når det gjelder kjøretøy som er eldre enn 3 år og som tidligere har vært registrert i et annet medlemsland (og som har EU-typegodkjenning, nasjonal typegodkjenning eller enkeltgodkjenning fra et medlemsland, eller som tidligere har vært typegodkjent i Nederland), er det etter nederlandsk rett obligatorisk med kontroll/ettersyn av kjøretøyets generelle tilstand for å vurdere hvorvidt det er i tråd med gjeldende krav. Det må fremlegges vognkort og COC utstedt i et annet medlemsland, i tillegg til et godkjennings dokument eller tilsvarende, hvor det fremgår motorkraft, totalvekt og aksellast (dersom kjøretøyet ikke innehar EU-typegodkjenning). Denne delen av kontrollen innebærer en identifisering av kjøretøyet og undersøkelse av dokumentene som blir fremlagt.
Slik Vegdirektoratet forstår dommen, påstås ikke denne praksisen å være handelshindrende.
I tillegg blir det krevd at kjøretøy som er mer enn 3 år må gjennomgå en trafikksikkerhetskontroll før de blir registrert i Nederland, uten hensyn til om en tilsvarende test nylig har blitt gjennomført i landet hvor kjøretøyet tidligere var registrert.
For såvidt kontrollen blir utført i tillegg til trafikksikkerhetstester som nylig har blitt utført i et annet medlemsland, og denne testen ikke blir anerkjent, kan dette i henhold til Domstolen virke handelshindrende.
Domstolen mener at hensynet til trafikksikkerhet og miljø vil kunne ivaretas på tilfredsstillende vis ved bruk av mindre restriktive midler, eksempelvis ved anerkjennelse av bevis på gjennomført trafikksikkerhetstest utstedt i annen medlemsstat, og ved samarbeid med de nederlandske toll myndigheter.
Det fremgår av direktiv 96/96/EF artikkel 5 at et medlemsland kan fremskynde tidspunktet for den første obligatoriske tekniske kontrollen og eventuelt underkaste kjøretøyet en kontroll før det registreres, forutsatt at testene ikke alt er dekket av tidligere utførte tester som kan dokumenteres. Det må imidlertid forutsettes at det skal skje en likebehandling av alle typer registrering enten det gjelder importerte kjøretøy eller kjøretøy som alt er registrert i landet, på bakgrunn av det som er sagt i den fortolkende meddelelsen som er referert ovenfor, og i dommen det er vist til.
Status
Meddelelsen gir en oversikt over og fortolkning av allerede eksisterende lovgivning i EU - og forventes ikke å bli behandlet videre i EU.
Norge har diskutert tolkningsuttalelsen med våre nærmeste naboland og kommet til en felles forståelse, som innebærer at om et medlemsland, under forutsetning av at EU/EØS-bestemmelser overholdes, bare kan nekte å godkjenne et kjøretøy som er nasjonalt godkjent i et annet land, dersom kjøretøyet viser seg å ikke tilfredsstille krav til sikkerhet og miljø likeverdig de norske - altså i tilfeller der nasjonale regler fra annen EØS-stat ikke er på nivå med norske. Det er selvfølgelig en betingelse at de norske/nasjonale bestemmelsene er i samsvar med EF-traktatens bestemmelser - og for eksempel ikke utgjør unødige tekniske handelshindringer.