WEEE-direktivet 2002: kassering av elektriske og elektroniske produkter
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/96/EF av 27. januar 2003 om avfall fra elektrisk og elektronisk utstyr (WEEE)
Directive 2002/96/EC of the European Parliament and of the Council of 27 January 2003 on waste electrical and electronic equipment (WEEE)
Fortolkningsdom avsagt av EU-domstolen 16.07.2015
Bakgrunn
BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, juni 2004)
Sammendrag av innhold
Direktivet inneholder bestemmelser som skal sikre separat innsamling og behandling av avfall fra elektriske og elektroniske produkter (EE-avfall), basert på produsentansvar. Målet er å redusere miljøproblemene knyttet til EE-avfall ved å redusere mengdene EE-avfall, ved å øke gjenvinningen og ved særskilt håndtering av farlige komponenter i avfallet. Medlemslandene skal sørge for at det etableres et system for separat innsamling og behandling av EE-avfall, og at produsenter og importører dekker kostnadene ved dette. Forbruker skal kunne levere EE-avfall vederlagsfritt til forhandler ved kjøp av nytt produkt. Medlemslandene skal sikre at gjennomsnittlig 4 kilo EE-avfall per innbygger samles inn fra private husholdninger innen 31. desember 2006.
Videre skal medlemslandene sørge for at produsentene etablerer et system for behandling og gjenvinning av avfallet. Direktivet stiller krav om at behandlingsanlegg skal godkjennes, og angir en del minstekrav for behandling av avfallet. Direktivet inneholder dessuten mål for gjenvinning av avfallet på mellom 50 og 80%, avhengig av typen avfall.
For avfall fra EE-produkter fra husholdninger tilført markedet etter 15. august 2005, har importørene eller produsentene mulighet til bare å ta ansvar for de produktene som de selv har tilført markedet. I slike tilfeller kreves det at importøren eller produsenten stiller en eller annen form for garanti for at kostnadene ved behandlingen av dette avfallet vil bli dekket. Det er videre bestemmelser om merking og informasjon.
Merknader
Norge var det første landet i verden som innførte produsentansvar for EE-avfall. Forskrift om kasserte elektriske og elektroniske produkter (EE-forskriften) ble vedtatt 16. mars 1998 og trådte i kraft 1. juli 1999. Forskriften omfatter de fleste typer EE-avfall med unntak for fastmontert elektrisk og elektronisk utstyr i transportmidler. Forskriften etablerer en plikt for den enkelte forhandler og kommune til å sørge for mottak av EE-avfall. Den enkelte produsent er ansvarlig for å hente EE-avfall og for å sørge for miljømessig håndtering av dette avfallet, herunder gjenvinning. Videre ble det 16. mars 1998 inngått en avtale mellom EE-bransjen og Miljøverndepartementet der bransjen påtar seg å sørge for en total innsamling av 80% av EE-avfallet innen 1. juli 2004.
Det eksisterende norske regelverket går på noen områder lengre enn direktivet. Bl.a. hadde Norge en gjennomsnittlig innsamlingsgrad på ca 15 kg EE-avfall per innbygger i 2002. Direktivet er et minimumsdirektiv og det er ikke aktuelt å redusere de norske ambisjonene som følge av direktivet.
En gjennomføring av direktivet vil likevel kreve noen endringer i EE-forskriften. Endringer vil være nødvendig med hensyn til finansiering av avfallshåndteringen, merking av produkter, informasjon til forbrukere og krav til behandlingsanlegg. Dette antas å ha mindre økonomiske og administrative konsekvenser for staten. For EE-bransjen vil dette kunne føre til noen ekstra kostnader.
Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten er behandlet i Spesialutvalget for miljø, der Miljøverndepartementet, Fiskeridepartementet, Finansdepartementet, Olje- og energidepartementet, Helsedepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Sosialdepartementet, Landbruksdepartementet og Nærings-og handelsdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.
Sammendrag av innhold
Direktivet inneholder bestemmelser som skal sikre separat innsamling og behandling av avfall fra elektriske og elektroniske produkter (EE-avfall), basert på produsentansvar. Målet er å redusere miljøproblemene knyttet til EE-avfall ved å redusere mengdene EE-avfall, ved å øke gjenvinningen og ved særskilt håndtering av farlige komponenter i avfallet. Medlemslandene skal sørge for at det etableres et system for separat innsamling og behandling av EE-avfall, og at produsenter og importører dekker kostnadene ved dette. Forbruker skal kunne levere EE-avfall vederlagsfritt til forhandler ved kjøp av nytt produkt. Medlemslandene skal sikre at gjennomsnittlig 4 kilo EE-avfall per innbygger samles inn fra private husholdninger innen 31. desember 2006.
Videre skal medlemslandene sørge for at produsentene etablerer et system for behandling og gjenvinning av avfallet. Direktivet stiller krav om at behandlingsanlegg skal godkjennes, og angir en del minstekrav for behandling av avfallet. Direktivet inneholder dessuten mål for gjenvinning av avfallet på mellom 50 og 80%, avhengig av typen avfall.
For avfall fra EE-produkter fra husholdninger tilført markedet etter 15. august 2005, har importørene eller produsentene mulighet til bare å ta ansvar for de produktene som de selv har tilført markedet. I slike tilfeller kreves det at importøren eller produsenten stiller en eller annen form for garanti for at kostnadene ved behandlingen av dette avfallet vil bli dekket. Det er videre bestemmelser om merking og informasjon.
Merknader
Norge var det første landet i verden som innførte produsentansvar for EE-avfall. Forskrift om kasserte elektriske og elektroniske produkter (EE-forskriften) ble vedtatt 16. mars 1998 og trådte i kraft 1. juli 1999. Forskriften omfatter de fleste typer EE-avfall med unntak for fastmontert elektrisk og elektronisk utstyr i transportmidler. Forskriften etablerer en plikt for den enkelte forhandler og kommune til å sørge for mottak av EE-avfall. Den enkelte produsent er ansvarlig for å hente EE-avfall og for å sørge for miljømessig håndtering av dette avfallet, herunder gjenvinning. Videre ble det 16. mars 1998 inngått en avtale mellom EE-bransjen og Miljøverndepartementet der bransjen påtar seg å sørge for en total innsamling av 80% av EE-avfallet innen 1. juli 2004.
Det eksisterende norske regelverket går på noen områder lengre enn direktivet. Bl.a. hadde Norge en gjennomsnittlig innsamlingsgrad på ca 15 kg EE-avfall per innbygger i 2002. Direktivet er et minimumsdirektiv og det er ikke aktuelt å redusere de norske ambisjonene som følge av direktivet.
En gjennomføring av direktivet vil likevel kreve noen endringer i EE-forskriften. Endringer vil være nødvendig med hensyn til finansiering av avfallshåndteringen, merking av produkter, informasjon til forbrukere og krav til behandlingsanlegg. Dette antas å ha mindre økonomiske og administrative konsekvenser for staten. For EE-bransjen vil dette kunne føre til noen ekstra kostnader.
Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten er behandlet i Spesialutvalget for miljø, der Miljøverndepartementet, Fiskeridepartementet, Finansdepartementet, Olje- og energidepartementet, Helsedepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Sosialdepartementet, Landbruksdepartementet og Nærings-og handelsdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.