Sakens bakgrunn

Saksøkerne DOBELES HES og GM drev hver sine vannkraftverk. Strømmen ble kjøpt av et distribusjonsselskap i en periode fra 2006–2008. Fram til 2005 måtte distribusjonsselskap ifølge latvisk lovgivning kjøpe strøm fra fornybare energikilder til det dobbelte av gjennomsnittlig markedspris, fastsatt av den relevante tilsynsmyndigheten. Etter 2005 ble denne tariffen stående, uten oppjustering.

Selskapene gikk til erstatningssak mot kommisjonen for regulering av og tilsyn med offentlige tjenester i Latvia. Saksøkerne påstår de led et inntektstap som følge av at fastsettelsen av kjøpesummen på strømmen ble satt for lavt av tilsynsmyndigheten. Under domstolsbehandlingen har det oppstått spørsmål om denne ordningen er å anse som statsstøtte. I så fall kreves godkjenning fra Kommisjonen. Øverste domstol i Latvia er foreleggende domstol.

EU-domstolens vurdering

Om TEUV artikkel 107 (1)

Første spørsmål

EU-domstolen vurderer først om den nasjonale kompensasjonsordningen utgjør statsstøtte etter TEUV artikkel 107 (1).

Spørsmålet besvares bekreftende av EU-domstolen, som viser til at et tiltak kan være direkte eller indirekte statsstøtte så lenge tiltaket kan tilregnes medlemsstaten, jf. sak C-425/19 P. I denne saken ble kompensasjonsordningen innført ved lov, og anses derfor som et tiltak som kan tilregnes medlemsstaten, jf. C-262/12. For det andre anser EU-domstolen tilleggsbeløpet staten har pålagt elektrisitetskundene å betale for å utgjøre statsstøtte i artikkel 107 (1), jf. C-206/06. Når midlene er under stadig offentlig kontroll og står til rådighet for kompetente nasjonale myndigheter, utgjør de statsstøtte, jf. C-482/99. I denne saken utgjør merkostnadene ved ordningen et obligatorisk bidrag, som forvaltes og fordeles av et statlig heleid selskap.

Annet spørsmål

Deretter vurderer EU-domstolen om TEUV artikkel 107 (1) skal tolkes slik at kvalifiseringen av en fordel som «statsstøtte» i denne bestemmelsens forstand, er betinget av at det relevante markedet er blitt fullstendig liberalisert.

Ifølge EU-domstolen kreves det ikke at det relevante markedet først er blitt fullstendig liberalisert, før det kan foreligge statsstøtte. Det er tilstrekkelig at det på tidspunktet for ikrafttredelsen av støttetiltaket forelå en situasjon med effektiv konkurranse på markedet, jf. C-387/17.

Tredje spørsmål

EU-domstolen vurderer om TEUV artikkel 107 (1) må tolkes slik at en utbetaling av beløpene som kreves av saksøkerne i saken utgjør betaling av statsstøtte, selv om fordelen som ligger til grunn for kravet i henhold til latvisk lovgivning ikke anses som statsstøtte.

For å avgjøre om beløpene i saken utgjør statsstøtte, er det uten betydning at ordningen ikke anses som statsstøtte etter den nasjonale lovgivningen. Det avgjørende er om det beløpet saksøkerne hevder at skulle vært betalt er å anse som statsstøtte. Dersom dette er situasjonen, vil også en erstatning for det tap man har lidt ved ikke å få det aktuelle beløpet utbetalt, også være statsstøtte. Innenfor rammen av foreleggelsesprosedyren etter TEUV artikkel 267 har imidlertid ikke EU-domstolen kompetanse til å avgjøre om den aktuelle ytelsen er «statsstøtte» eller ikke, men må nøye seg med å gi den nasjonale domstol de tolkningsbidrag den trenger for selv å avgjøre spørsmålet.

Fjerde spørsmål

Spørsmålet er om TEUV artikkel 107 (1) må tolkes slik at dersom prisfordelen utgjør statsstøtte, skal saksøktes krav anses for krav om utbetaling av en ikke-mottatt statsstøtte eller som et krav om særskilt statsstøtte. Spørsmålet er om en utbetaling av beløpet som kreves, utgjør en ny statsstøtte.

EU-domstolen starter med å påpeke at selv om statsstøtte i TEUV artikkel 107 (1) er karakterisert gjennom sin virkning, og ikke sitt formål, så er ikke begrepet uttømmende definert ved dette. Statsstøtte er også definert av sin art, og viser til forutsetningen om at støtten må gis «ved hjælp af statsmidler».

EU-domstolen avfeier at en dom kan utgjøre ny statsstøtte, og uttaler at under enhver omstendighet kan ikke etableringen av statsstøtte følge av en rettslig avgjørelse. Dette skyldes at vurderingen av om etableringen av statsstøtte vil være hensiktsmessig, ikke skal foretas av domstolene. Dersom prisfordelen i saken utgjør statsstøtte, skal kravet i søksmålet anses som et krav om utbetaling av ikke-mottatt statsstøtte.

Femte spørsmål

Siste spørsmål er om det er av betydning ved vurderingen av om det foreligger statsstøtte etter TEUV artikkel 107 (1) at beløpene kreves av en annen offentlig myndighet enn den som har plikt til å utbetale dette etter nasjonal lovgivning, ved vurderingen av om et beløp utgjør statsstøtte etter TEUV artikkel 107 (1).

EU-domstolen fremholder at spørsmålet om det foreligger statsstøtte ikke avhenger av hvem som skal utbetale beløpet i medhold av nasjonal rett, men av opprinnelsen til midlene støtten kommer fra. Det er altså uten betydning hvem som skal utbetale fordelen, jf. C-656/15 P.

Om forordning (EU) nr. 1407/2013

Spørsmålet er om forordning (EU) nr. 1407/2013 artikkel 5 (2) om kumulering av bagatellmessig støtte får anvendelse på saken, forutsatt at beløpet ikke overstiger grensen angitt i artikkel 3 (2).

Etter artikkel 5 (2) skal ikke bagatellmessig støtte kumuleres med statsstøtte som gjelder samme støtteberettigede kostnader eller samme risikofinansieringstiltak. I saken svarer beløpene til beløp som saksøkerne har blitt tildelt tidligere. Under forutsetning av at fordelen beløpene stammer fra utgjør statsstøtte, må det vurderes om beløpene har karakter av bagatellmessig støtte. Beløpet som kreves må vurderes i lys av relevant nasjonal lovgivning kumulert med allerede mottatt beløp fra samme lovgivning.

Om forordning (EU) 2015/1589 og TEUV artikkel 108 (3)

Spørsmålet er om forordning (EU) 2015/1589 artikkel 1 skal tolkes slik at dersom beløpene utgjør statsstøtte, skal støtten kvalifiseres som «eksisterende støtte» etter artikkel 1 (b) (iv). «Eksisterende støtte» forstås som støtteordninger som trådte i kraft før, og som fortsatt gjelder etter, ikrafttredelsen av TEUV. EU-domstolen bemerker at prisfordelen for vannkraftverkene ble innført før Latvia tiltrådte EU og ble forlenget etter latvisk lov. Men støtten var ikke omfattet av bilaget til artikkel 1 (b). Det var heller ikke tydelig at ordningen trådte i kraft før Latvia tiltrådte traktaten, og ordningen ble ikke meldt inn til EU-kommisjonen. På denne bakgrunn kan ikke prisfordelen utgjøre en «eksisterende støtte» etter artikkel 1 (b), men må anses som «ny støtte» etter artikkel 1 (c).

EU-domstolen vurderer også om TEUV artikkel 108 (3) og forordning (EU) 2015/1589 artikkel 2 (1) og 3 skal tolkes slik at den nasjonale domstolen kan gi saksøker medhold i et krav om utbetaling av et beløp som svarer til en ny støtte som ikke er meldt inn til Kommisjonen, forutsatt at nasjonale myndigheter først melder dette inn til og får godkjenning fra Kommisjonen. Det den nasjonale domstolen reelt sett spør om, er om den kan gi saksøker betinget medhold i den forstand at utbetaling er betinget av at Kommisjonen gir samtykke. EU-domstolen mener at en slik ordning kan forhindre at ny støtte utbetales i strid med regelverket, og anser ordningen for å være i overensstemmelse med TEUV artikkel 108 (3) og forordning (EU) 2015/1589 artikkel 2 (1) og 3.

EU-domstolens konklusjon

Artikkel 107 (1) i TEUV skal tolkes slik at nasjonal lovgivning som pålegger kompensasjonsordning som beskrevet ovenfor, utgjør statsstøtte. En prisfordel kan utgjøre statsstøtte på et marked som ikke er fullstendig liberalisert. Der en prisfordel utgjør statsstøtte, vil domstolens utbetaling av beløp som stammer fra denne prisfordelen, også utgjøre statsstøtte. Der det kreves utbetaling av et beløp foran domstolene som anses som statsstøtte som ikke er blitt tildelt, skal ikke domstolenes tildeling av et slikt beløp anses som en særskilt statsstøtte. Det er uten betydning for vurderingen av om det foreligger statsstøtte, hvilken offentlig myndighet som har plikt til å utbetale beløpet.

Forordning (EU) nr. 1407/2013 artikkel 5 (2) skal tolkes slik at størrelsen av støtten som kreves, kumuleres med utbetalinger som allerede er mottatt i referanseperioden etter samme lovgivning.

Forordning (EU) 2015/1589 skal tolkes slik at når statsstøtten ikke faller inn under kategoriene for eksisterende støtte i artikkel 1 (b), skal den kvalifiseres som «ny støtte» etter artikkel 1 (c).

Artikkel TEUV 108 (3) og forordning (EU) 2015/1589 artikkel 2 (1) og 3 skal tolkes slik at den nasjonale domstolen kan tilkjenne et krav om utbetaling av et beløp som tilsvarer ny støtte som ikke er meldt til EU-kommisjonen, forutsatt at støtten først meldes inn av nasjonale myndigheter og Kommisjonen anses å ha gitt samtykke.

TEUV artikkel 107 og 108 svarer til EØS-avtalens artikkel 61 og 62. Forordning (EU) nr. 1407/2013 er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XV (Statsstøtte), og er gjennomført i forskrift 2. januar 2023 nr. 2 om unntak fra notifikasjonsplikt for offentlig støtte. EØS/EFTA og EU vurderer utkast til EØS-komitevedtak av forordning (EU) 2015/1589.

(C-702/20 og C-17/21)

IHT