Sakens bakgrunn

Tiltalte ble i tingretten dømt for tre tilfeller av kjøring uten gyldig førerkort, jf. vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 24 første ledd første punktum. Tiltalte var blitt fradømt retten til å føre motorvogn for alltid i Norge i en dom fra 2007, men hadde avlagt ny og fullstendig førerprøve i Sverige i 2010. Saken reiser spørsmålet om EØS-rettens prinsipper medfører at tiltaltes erverv av det svenske førerkortet i 2010, innebærer at han i dag har gyldig førerrett i Norge.

Lagmannsrettens vurdering

Lagmannsretten uttaler at et førerkort fra et EØS-land i utgangspunktet skal godkjennes i andre EØS-land etter EUs førerkortdirektiv 2006/126/EF artikkel 2, som er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XIII. Dette er likevel ikke til hinder for at norske myndigheter nekter anerkjennelse av EØS-førerkort, hvis førerretten var frakjent i Norge da det nye førerkortet ble utstedt, se C-47/20 (omtalt i EUR-2021-8-3).

Tiltalte viste til HR-2022-1785-U til støtte for sin sak, og hevdet at han ville hatt gyldig førerrett i Norge hvis han hadde kjørt opp i Sverige i 2012 og ikke i 2010. Lagmannsretten påpeker at Høyesterett ikke tok stilling til spørsmålet om det forelå rett til å føre motorvogn i Norge i kraft av førerprøve bestått i Hellas etter at tapsperioden i Norge var utløpt, og at sakene uansett ikke er sammenlignbare, fordi det er uomstridt at tiltalte fikk svensk førerkort før tapsperioden i Norge var utløpt.

Lagmannsrettens konklusjon

Lagmannsretten konkluderer med at førerkortdirektivet 2006 ikke er til hinder for at førerkort ervervet i et annet EØS-land samtidig som erververen er fradømt førerretten i Norge, blir nektet anerkjent av norske myndigheter.

Førerkortdirektivet er gjennomført i norsk rett ved lov 18. juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk (vegtrafikkloven).

(LA-2023-117262)

SJJG