Sakens bakgrunn

Saken dreier seg om Dr. Maximilian Maiers advokatpraksis i Liechtenstein. Dr. Maier er østerriksk statsborger, bor i Østerrike, men har advokatkontor både i Østerrike og i Liechtenstein. Den liechtensteinske advokatforeningen («Advokatforeningen») har registrert Dr. Maier i sitt register over europeiske advokater etablert i Liechtenstein.

Etter en uenighet mellom Dr. Maier og Advokatforeningen om førstnevnte var autorisert til å overta oppdrag fra andre advokater fra Liechtenstein finansiert ved hjelp av en statlig fri rettshjelp-ordning, fattet Advokatforeningen et vedtak om at Dr. Maier som europeisk advokat ikke hadde autorisasjon til å påta seg oppdrag som rettshjelpadvokat eller overta slike oppdrag fra andre. Vedtaket hadde hjemmel i den nasjonale advokatloven artikkel 63 (2) bokstav c som oppstilte et forbud mot europeiske advokater om å opptre som rettshjelpadvokat eller offentlig oppnevnt forsvarer.

Dr. Maier påklaget vedtaket og brakte etter hvert saken inn for Verwaltungsgerichtshof des Fürstentums Liechtenstein (Liechtensteins forvaltningsdomstol) som anmodet EFTA-domstolen om en rådgivende uttalelse.

EFTA-domstolens vurdering

Spørsmålet EFTA-domstolen ble forelagt var om direktiv 98/5/EF [advokatdirektivet] må tolkes slik at det utelukker en nasjonal bestemmelse som forbyr advokater, som på permanent basis praktiserer under hjemstatstittelen i en annen vertsstat enn staten hvor advokaten ervervet sine faglige kvalifikasjoner, å bli oppnevnt som rettshjelpsadvokat og offentlig oppnevnt forsvarer.

EFTA-domstolen starter med å fremheve hovedregelen etter direktivet: Etter artikkel 5 nr. 1 utøver en advokat som praktiserer under hjemstatens yrkestittel den samme yrkesvirksomheten som en advokat som praktiserer under den aktuelle vertsstaten, og kan drive juridisk rådgivning i denne staten. Dette innebærer at hovedregelen er at en østerriksk advokat skal kunne praktisere også i andre EØS-stater.

Direktivet oppstiller imidlertid to spesifikke unntak fra denne hovedregelen.

Det første unntaket fremgår av artikkel 5 nr. 2 som gir medlemsstatene mulighet til å nekte europeiske advokater å forvalte dødsbo eller stifte og overdra rettigheter til fast eiendom.

Det andre unntaket fremgår av artikkel 5 nr. 3. Etter denne bestemmelsen kan en EØS-stat kreve at advokater som praktiserer under hjemstatens yrkestittel, skal opptre sammen med en advokat som praktiserer ved den aktuelle rettsmyndigheten i forbindelse med representasjon eller forsvar av en klient ved rettergang, forutsatt at vertsstatens lovgivning forbeholder slik virksomhet for advokater som praktiserer under denne statens yrkestittel.

Direktivet inneholder altså ingen unntak for medlemsstatene til å utelukke europeiske advokater som rettshjelpsadvokater.

Den liechtensteinske staten anførte imidlertid at advokatdirektivet ikke fullstendig og eksklusivt harmoniserer europeiske advokaters mulighet for å drive advokatvirksomhet i andre medlemsstater. Medlemsstatene måtte ifølge staten ha mulighet til å sette høyere krav til kompetanse om nasjonal lovgivning enn det som følger av direktivet. Blant annet måtte kravene til retten til rettferdig rettergang i EMK artikkel 6 føre til en slik adgang, da sakene som var underlagt fri rettshjelp som regel gjelder vanskelige juridiske og faktiske problemstillinger.

EFTA-domstolen var ikke enig i dette synspunktet, og fremholdt at direktivet representerte en fullstendig harmonisering av adgangen til å utøve advokatyrket på permanent grunnlag i en annen medlemsstat. Artikkel 5 nr. 1, sammenholdt med direktivets fortalepunkt 6, måtte tilsi at det ikke var mulig å gjøre ytterliggere unntak fra direktivet enn de to unntakene som følger av artikkel 5 nr. 2 og 3.

Ifølge EFTA-domstolen er det andre regler som skal sikre klientene tilstrekkelig god rettshjelp, blant annet i direktivets artikkel 4-7. I artikkel 6 fremgår det for eksempel at europeiske advokater er underlagt vertsstatens yrkesetiske regler.

Etter dette kunne ikke EFTA-domstolen se det var adgang til å nekte europeiske advokater å opptre som rettshjelpsadvokat.

EFTA-domstolens konklusjon

Direktivet 98/5/EF må tolkes slik at det utelukker en nasjonal bestemmelse som forbyr advokater som på en permanent basis praktiserer under hjemstatstittelen i en annen vertsstat enn staten hvor advokaten ervervet sine faglige kvalifikasjoner fra å bli oppnevnt som rettshjelpsadvokat og offentlig oppnevnt forsvarer, og dermed går lengre enn unntakene angitt i direktivets artikkel 5 nr. 2 og 3.

Direktiv 98/5/EF er inntatt i EØS-avtalens vedlegg VII (Godkjenning av yrkeskvalifikasjoner) og er gjennomført i norsk rett gjennom forskrift 20. desember 1996 nr. 1161 (Advokatforskriften).

(E-12/22)

SB