Sakens bakgrunn

I 2017 hadde forbrukeren FW bestilt tur-retur-billett fra Frankfurt til Madrid gjennom flyselskapet Latam Airlines. Flyet til Madrid hadde avreise 22. desember 2017, mens returreisen var 7. januar 2018.

Da FW dagen før avreise ikke fikk sjekket inn online, kontaktet han Latam Airlines. Han fikk da beskjed om at flyselskapet uten å gi beskjed hadde overført reservasjonen hans til et fly som allerede hadde fløyet til Madrid dagen før, 20. desember 2017. Som følge av at FW ikke var på dette flyet, fikk han også beskjed om at han ville bli nektet ombordstigning om han tok i bruk returbilletten for reisen 7. januar 2018. FW måtte derfor bestille nye flybilletter gjennom et annet flyselskap. Disse kostet til sammen 526 EUR – en pris som var fem ganger høyere enn prisen for de opprinnelige flybillettene.

Ettersom Latam Airlines ikke ville betale FW tilbake mer enn det opprinnelig beløpet han betalte for flybillettene (101 EUR), gikk FW til rettslige skritt. Han krevde erstattet hele beløpet for de nye flybillettene, og i tillegg en kompensasjon på 250 EUR etter forordning (EF) nr. 261/2004 artikkel 4 nr. 3 og artikkel 7 for at han ikke fikk ta i bruk returbilletten.

I første instans fikk FW medhold i det første kravet, men ikke det andre. Domstolen mente at flypassasjerforordningen krever at passasjeren fysisk møter til innsjekking for å ha rett til kompensasjon for «nektet ombordstigning» etter artikkel 4. nr. 3. FW anket avgjørelsen til Landesgericht Frankfurt am Main (den regionale ankedomstolen i Frankfurt), som er foreleggende domstol.

EU-domstolens vurdering

Det første spørsmålet

Flypassasjerforordningen artikkel 4 nr. 3 gir passasjerer som «nektes ombordstigning», rett til kompensasjon etter artikkel 7. Etter artikkel 3 nr. 2 sammenholdt med artikkel 2 bokstav j forutsetter begrepet «nektet ombordstigning» at passasjerer fysisk møter til innsjekking enten innen det tidspunktet som er angitt av flyselskapet eller – i mangel av en slik angivelse – senest 45 minutter før flyets avgangstidspunkt.

Et slikt krav gjelder ikke der «flygning innstilles» etter artikkel 5. Problemet i saken var at returflygningen ikke var innstilt – FW ble nektet å ta i bruk returbilletten.

Det første spørsmålet som EU-domstolen blir forelagt er om flypassasjerforordningen må tolkes slik at en passasjer må møte opp fysisk til innsjekking også der han på forhånd er informert om at han vil bli nektet ombordstigning – såkalt antesipert nektet ombordstigning.

EU-domstolen innleder med å presisere at spørsmålet reiser to problemstillinger. Den første problemstillingen er om begrepet «nektet ombordstigning» omfatter antesipert nektet ombordstigning. Den andre problemstillingen er om kravet om fysisk oppmøte til innsjekk i så fall gjelder ved antesipert nektet ombordstigning.

For den første problemstillingen viser EU-domstolen til flypassasjerforordningens forgjenger – forordning (EØF) nr. 295/91. EU-lovgiver hadde her utelukkende til hensikt å reagere mot flyselskapenes praksis vedrørende overbooking, jf. artikkel 1. I tilknytning til begrepet «nektet ombordstigning» i den nye flypassasjerforordningen er det imidlertid ingen henvisning til dette, noe EU-domstolen finner at tilsier at EU-lovgiver har villet utvide begrepet til å omfatte alle tilfeller der et luftselskap avviser å transportere en passasjer, og peker på C-321/11 Rodríguez Cachafeiro mfl. avsnitt 21, 23 og 24 (omtalt i EUR-2012-16-4).

Også en formålsorientert tolkning av forordningen tilsier at begrepet må omfatte situasjonen der det på forhånd er varslet om at passasjer vil bli nektet ombordstigning. Dersom forordningen ikke omfattet slike tilfeller, ville beskyttelsen av passasjerer blitt vesentlig svekket. Dette vil stride mot forordningens formål om å «sikre et høyt beskyttelsesnivå for passasjerene», jf. fortalepunkt 1. Begrepet må derfor også omfatte antesipert nektet ombordstigning.

For den andre problemstillingen starter EU-domstolen med å fastslå at ordlyden i artikkel 2 bokstav j sammenholdt med artikkel 3 nr. 2 tydelig tilsier at det oppstilles et krav om fysisk oppmøte ved innsjekk.

Videre fremhever EU-domstolen at det er formålet om å ramme praksisen vedrørende overbooking som er den bakenforliggende årsaken til oppmøtekravet. Ved overbooking konstateres gjerne overbookingen rett før flyets avreise. EU-domstolen uttaler derfor at det kan synes som EU-lovgiver ikke har tatt høyde for situasjoner der nektelsen er konstatert i god tid før ombordstigning. EU-domstolen uttaler at det neppe kan være EU-lovgivers vilje å automatisk utelukke enhver kompensasjon til passasjerer som er utsatt for antesipert nektet ombordstigning. Et krav om fysisk oppmøte vil i disse tilfellene være en unødvendig formalitet.

Konklusjonen på det første spørsmålet er derfor at flypassasjerforordningen ikke stiller krav om fysisk oppmøte til innsjekk ved antesipert nektet ombordstigning, og passasjerer vil i en slik situasjonen har rett til kompensasjon etter artikkel 4 nr. 3

Det andre spørsmålet

Flypassasjerforordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav a nr. i oppstiller et unntak for passasjerers rett til kompensasjon ved «innstilt flygning» dersom flyselskapet opplyser om dette minst to uker før planlagt avgangstid. Etter artikkel 2 bokstav l defineres «innstilt flygning» som en «planlagt flygning som ikke gjennomføres og der minst ett sete var reservert».

Det andre spørsmålet som EU-domstolen blir forelagt er om bestemmelsen kan anvendes analogisk på en situasjon der passasjeren minst to uker før planlagt avgangstid ble meddelt at han vil bli nektet ombordstigning.

EU-domstolen presiserer at man ved tolkningen av flypassasjerforordningen skal anlegge en vid tolkning av passasjerenes rettigheter, jf. C-22/11 Finnair avsnitt 23. Unntak som innskrenker passasjerenes 
rettigheter skal derimot tolkes strengt, jf. C-549/07 Wallentin-Hermann avsnitt 17 og C-22/11 Finnair avsnitt 38.

Den aktuelle unntaksbestemmelsen skal det derfor tolkes strengt. Når artikkel 5 gjør unntak ved «innstilt flygning» kan ikke dette utvides til å også gjelde «nektet ombordstigning». En slik tolkning vil stride mot formålet om å sikre et høyt beskyttelsesnivå for passasjerene, jf. fortalepunkt 1. Unntaket kan derfor ikke anvendes analogisk.

EU-domstolens konklusjon

1.  

   Forordning (EF) nr. 261/2004 artikkel 4 nr. 3 sammenholdt med artikkel 2 bokstav j skal tolkes slik at flyselskapet skal betale kompensasjon til en passasjer som på forhånd har blitt informert om at han vil bli nektet ombordstigning mot sin vilje, selv om passasjeren ikke fysisk har møtt til innsjekking på de betingelsene som fremgår av artikkel 3 nr. 2.

    

2.  

   Forordning (EF) nr. 261/2004 artikkel 5 nr. 1 bokstav a nr. i skal tolkes slik at den ikke regulerer situasjonen der en passasjer to uker før den planlagte avreisen har fått meddelelsene om at han vil bli nektet ombordstigning.

    

Forordning (EF) nr. 261/2004 er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XIII (Transport), og gjennomført i norsk rett ved forskrift 17. februar 2005 nr. 141 om flypassasjerers rettigheter ved nektet ombordstigning og innstilt eller vesentlig forsinket flyging.

(C-238/22)

SB