Sakens bakgrunn

På grunn av en pilotstreik i SAS ble A sitt fly innstilt. Med hjelp av Airhelp Limited krevde A en erstatning på 250 euro etter flypassasjerforordningen. Foreldelsesfristen i saken ble avbrutt to år og ti måneder etter at kravet oppstod ved flyets innstilling i april 2019. SAS hevder at krav om standarderstatning etter forordningen foreldes etter to år etter luftfartsloven § 10-29, og at kravet i saken er bortfalt som foreldet. Airhelp Limited hevder på sin side at det er den alminnelige foreldelsesfristen på tre år etter foreldelsesloven § 2 som gjelder, og at kravet ikke er foreldet.

Lagmannsrettens vurdering

Lagmannsretten mener det sentrale spørsmålet i saken er hva som menes med at det i luftfartsloven § 10-29 fremgår at «erstatningskrav etter dette kapittel» faller bort om søksmål ikke er reist innen 2 år.

Siden flypassasjerforordningen ble gjennomført ved forskrift om flypassasjerers rettigheter 17. februar 2005 nr. 141, legges det til grunn at flypassasjerenes rett til standarderstatning følger av forskriften og ikke av luftfartsloven. Forskriften er hjemlet i luftfartsloven § 10-42, som er inntatt i loven kapittel X, der også § 10-29 er inntatt. Etter en ordlydsfortolkning trekker dette i retning av at krav etter flypassasjerforordningen foreldes etter 2 år.

Lagmannsretten mener at valget om å gjennomføre forordningen i forskrift, fremfor å innta den i luftfartsloven i hovedsak baserer seg på lovtekniske hensyn. Det vises til at forskriften opprinnelig ble gitt med hjemmel i luftfartsloven § 16-1. Denne bestemmelsen er plassert i luftfartsloven kapittel XVI, som har tittelen «Særlige regler om gjennomføring av EØS-avtalen og EFTA-konvensjonen». Lagmannsretten mener dette trekker i retning av at den spesielle foreldelsesfristen etter loven ikke skulle gjelde for gjennomføringen av flypassasjerforordningen.

Noe av bakgrunnen for den spesielle foreldelsesregelen i luftfartsloven § 10-29 er Montreal-konvensjonen artikkel 35 som oppstiller en foreldelsesfrist på to år, se Ot.prp.nr.20 (2003–2004) punkt 3.2. Lagmannsretten peker på at EU-domstolen har uttalt at Montreal-konvensjonen artikkel 35 ikke gjelder for krav etter flypassasjerforordningen, se C-139/11 Moré avsnitt 33, og mener derfor at norske myndigheter står fritt til å fastsette hvilken foreldelsesfrist som skal gjelde for krav etter flypassasjerforordningen.

Deretter undersøker lagmannsretten om lovgiver har drøftet hvilken foreldelsesfrist som skal gjelde for forskriften som gjennomfører flypassasjerforordningen, men finner at verken spørsmål om lengde på foreldelsesfrist eller innføringen av luftfartsloven § 10-42 ble drøftet i forarbeidene. Dette tilsier at lovgiver ikke har hatt et bevisst forhold til endringene eller til hvilken foreldelsesfrist som skal gjelde. Lagmannsretten kan ikke se at lovgiver ved å ikke uttale seg, har ment at foreldelsesfristen i § 10-29 skal gjelde for standarderstatning etter forordningen.

Selv om forskriften er hjemlet i både luftfartsloven § 16-1 og § 10-42 mener lagmannsretten at det ikke vil bryte med lovens systematikk eller hensynet bak den spesielle foreldelsesfristen i § 10-29 at den alminnelige foreldelsesfristen på tre år etter foreldelsesloven gjelder ved krav på standarderstatning etter flypassasjerforordningen.

Lagmannsretten finner støtte for sitt syn i HR-2020-2401-A (omtalt i EUR-2021-1-2). Høyesterett la i denne saken til grunn at det er den alminnelige foreldelsesfristen etter foreldelsesloven § 2 som gjelder. I denne saken avbrøt passasjeren foreldelsesfristen allerede mindre enn ett år etter at reisen hadde funnet sted, slik at spørsmålet om foreldelsesfristens lengde ikke kom på spissen. Lagmannsretten legger likevel til grunn at Høyesterett var klar over den spesielle foreldelsesfristen i luftfartsloven § 10-29. Det legges også vekt på at Transportklagenemnda i flere saker har lagt til grunn at det er en foreldelsesfrist på tre år som gjelder ved krav på standarderstatning etter forordningen, og viser til at bransjen selv synes å ha innrettet seg etter fristen i foreldelsesloven § 2.

Lagmannsrettens konklusjon

Lagmannsretten konkluderer med at det er foreldelsesfristen på tre år etter foreldelsesloven § 2 som gjelder for krav på standarderstatning etter flypassasjerforordningen.

Avgjørelsen har betydning for 359 liknende saker som AirHelp har fremmet mot SAS, og som ble stilt i bero i påvente av denne saken.

Forordning (EF) nr. 261/2004 er innlemmet i EØS-avtalens vedlegg XIII (Transport), og gjennomført i norsk rett ved forskrift 17. februar 2005 nr. 141 (forskrift om flypassasjerers rettigheter).

EU-domstolens praksis knyttet til flypassasjerrettighetsforordningen er omfattende. Et søk på forordningen i EU-domstolens praksis gir treff i tett på 350 avgjørelser. Ikke alle disse tar stilling til forståelsen av forordningen, men omfanget indikerer at forordningen ofte påberopes, til tross for at hvert enkelt krav tross alt er temmelig beskjedent. Noe av forklaringen på dette er at standardisert erstatning, jf. forordning (EF) nr. 261/2004 artikkel 7, og den omstendighet at én hendelse gjerne rammer flere, gjør det mulig å ha som forretningsidé å forfølge flypassasjerers krav på no cure/no pay basis. Denne saken illustrerer godt hvordan dette kan bidra til å effektivisere forbrukervern.

(LE-2023-71074)

IHT