Sakens bakgrunn

TF har vært ansatt hos den offentlige institusjonen Sparkasse Sudpfalz i Tyskland siden 2003, og fikk i 2020 innvilget betalt ferie i perioden 3. til 11. desember. Dagen før ble han imidlertid pålagt karantene fordi han hadde vært i nærkontakt med noen som var smittet av covid-19, med den følge at han måtte oppholde seg i karantene hele ferieperioden.

TF søkte om å overføre feriedagene han hadde tilbragt i karantene til året etter, men fikk avslag av arbeidsgiveren som mente at ferien var gjennomført selv om han ble pålagt karantene av tyske myndigheter. Han anla dermed sak ved Arbeitsgericht Ludwigshafen am Rhein (den tyske arbeidsretten i Rhein), som er den foreleggende rett.

Etter tysk rettspraksis plikter arbeidsgiveren bare å overføre ferie når arbeidstakeren kan godtgjøre at vedkommende har vært arbeidsmessig ufør («incapacity for work») i ferieperioden. Den foreleggende rett er i tvil om denne rettspraksisen er forenlig med EU-retten.

EU-domstolens vurdering

Spørsmålet som EU-domstolen blir forelagt er om arbeidstidsdirektivet artikkel 7 (1) og charteret artikkel 31 (2) skal tolkes slik at de er til hinder for en nasjonal regel som ikke gir rett til overførsel av ferie når arbeidstakeren rammes av en uforutsett begivenhet i ferieperioden – i dette tilfelle en karantene pålagt av staten – som hindrer han i å utøve retten til ferie fullt ut.

Arbeidstidsdirektivet artikkel 7 (1) pålegger medlemsstatene å treffe nødvendige tiltak for å sikre at arbeidstakeren får sin årlig betalte ferie på minst fire uker, mens charteret artikkel 31 (2) gir enhver arbeidstaker rett til årlig ferie med lønn.

Innledningsvis bemerker EU-domstolen at retten til ferie, sikret i både direktivet og charteret, har et dobbelt formål: Dels skal arbeidstakeren kunne få mulighet til å hvile fra de arbeidsoppgavene som følger av arbeidskontrakten, og dels skal han kunne ha en periode til rådighet der han kan slappe av og nyte fritiden sin, jf. forente saker C-762/18 og C-37/19 Varhoven kasatsionen sad na Republika Bulgaria og Iccrea Banca avsnitt 57. I løpet av ferien skal arbeidstakeren derfor ikke ha noen forpliktelser overfor arbeidsgiver som kan hindre han i å fritt og uavbrutt pleie sine egne interesser, jf. C-151/02 Jaeger avsnitt 94.

For å sikre at disse formålene reelt sett ivaretas, har EU-domstolen ved flere anledninger fastslått at betalt sykefravær har til hensikt å sikre andre formål, og at slikt fravær derfor ikke kan regnes som ferie, jf. C-178/15 Sobczyszyn avsnitt 25–26. Et viktig poeng er at en person som har fått innvilget sykefravær enten har fysiske eller psykiske begrensninger som kan hindre en fri utnyttelse av ferien, jf. C-12/17 Dicu avsnitt 33.

Spørsmålet er om karanteneplikt – på samme måte som sykefravær – i seg selv hindrer oppfyllelsen av formålene med ferie.

EU-domstolen fremhever at karanteneplikten oppstod som følge av at TB hadde vært i kontakt med en person som var smittet ved covid-19, og at han derfor er i en annen situasjon enn en arbeidstaker med betalt sykefravær som har fysiske og psykiske begrensninger. Det fremheves at selv om karantenen har innvirkning på hvordan arbeidstakeren råder over fritiden, vil ikke dette nødvendigvis hindre at han kan oppnå formålene med ferie. Så lenge arbeidstakeren i den aktuelle ferieperioden ikke har noen forpliktelser overfor arbeidsgiveren som hindrer han i å fritt og uavbrutt forfølge sine egne interesser, vil ferieformålene sikres.

Så lenge arbeidstakeren er sikret frihet fra slike forpliktelser, kan det ikke kreves at arbeidsgiveren kompenserer for de ulemper som oppstår som følge en av uforutsett hendelse, slik som karanteneplikt. EU-domstolen presiserer at arbeidstakerdirektivet ikke tilsikter å gi arbeidstaker ytterliggere ferie ved enhver begivenhet som begrenser muligheten til å benytte ferien akkurat slik han selv ønsker.

EU-domstolens konklusjon

Arbeidstidsdirektivet artikkel 7 nr. 1 og charteret artikkel 31 nr. 2 skal tolkes slik at bestemmelsene ikke er til hinder for nasjonale regler som ikke tillater overførsel av betalte feriedager der en arbeidstaker, som ikke er syk, blir pålagt karantene i denne ferieperioden.

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/88/EF om visse aspekt ved organisering av arbeidstida [Arbeidstidsdirektivet] er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XVIII om Helse og sikkerhet på arbeidsplassen, arbeidsrett og lik behandling av menn og kvinner. I norsk rett reguleres disse forholdene av lov 29. april 1988 nr. 21 om ferie [ferieloven].

(C-206/22)

SB