Redaktører: Savvas Gabor, Simen Bjørneboe og Lene Marita Berg Hermann
EU-domstolen avsa 21. mars 2024 prejudisiell avgjørelse i sak C-671/22. Saken gjelder tolkningen av direktiv 2000/60/EF om fastsettelse av rammer for fellesskapstiltak for vannpolitikk [vanndirektivet] vedlegg V punkt 1.2.2.
Sakens bakgrunn
I 2013 søkte en østerriksk statsborger om å få bygge et båthus ved innsjøen Lake Waissensee. Myndighetene i Østerrike avviste søknaden i 2016 da kvaliteten på overflatevannet i innsjøen ble ansett å falle inn under vanndirektivets klassifisering «dårlig» grunnet tilstanden på fiskefaunaen i innsjøen.
Vedtaket ble anket til første og deretter andre instans. Andre instans Verwaltungsgerichtshof, som også er foreleggende domstol, tolker direktivet slik at det bare er når prosjektet har en «ikke ubetydelig påvirkning» på vannets tilstand at medlemsstaten må avslå søknaden. Tolkningen innebærer en toleddet vurdering der en først må vurdere tiltakene som tar sikte på å oppnå tilstandsklassifisering «god», for så å vurdere om prosjektet har en ikke ubetydelig innvirkning på overflatevannet. En slik vurdering forutsetter at tilstanden på vannet er klassifisert som dårligere enn «god».
Tolkningsspørsmålet den foreleggende domstol ønsker svar på dreier seg derfor om hva som er relevant ved fastsettelsen av overflatevannets tilstand. Nærmere bestemt ønsker den å få avklart om forstyrrelsen av fiskefaunaen i denne saken, som ifølge domstolen utelukkende skyldes tiltakene iverksatt av fiskenæringen, gjør at tilstanden på overflatevannet må klassifiseres på et lavere nivå enn «god tilstand».
Vanndirektivet inneholder blant annet spesifikke krav til tilstanden på medlemsstatenes innsjøer. De sentrale kravene i denne saken fremgår av vedlegg V punkt 1.2.2, som definerer hva som må til for at tilstanden til «fiskefauna» i en innsjø skal klassifiseres som «svært god», «god» og «moderat».
I definisjonen av «god» og «moderat» tilstand vises det til endringer og forstyrrelser «som kan tilskrives menneskelig påvirkning på fysiskkjemiske eller hydromorfologiske kvalitetsfaktorer». Det den foreleggende domstol ønsker å få svar på er om alle menneskelige forstyrrelser er relevante for fastsettelsen av fiskens tilstand, eller om det bare er menneskelige forstyrrelser som påvirker fysiskkjemiske og hydromorfologiske kvalitetsfaktorer (FHK), som er relevante. Dersom førstnevnte er tilfellet, mener den foreleggende domstol at tilstanden til Lake Waissensee må klassifiseres som «dårlig».
EU-domstolens vurdering
En ren ordlydsfortolkning av vedlegg V punkt 1.2.2 tilsier at det er en forutsetning at den menneskeskapte forstyrrelsen påvirker vannets FHK, for at tilstanden på overflatevannet skal klassifiseres som lavere enn «god». Dette er i tråd EU-domstolens praksis på området, som sier at en utvetydig ordlyd skal følges, se C-180/22 Mensing avsnitt 34.
Generaladvokaten har imidlertid uttalt i avsnitt 27-31 at ordlyden i vedlegg V punkt 1.2.2 ikke er helt utvetydig. EU-domstolen slutter seg til generaladvokatens tolkning, og uttaler at det følger av dette at tolkningen av punkt 1.2.2 ikke alene kan baseres på ordlyden, men at det i overensstemmelse med rettspraksis skal tas hensyn til sammenhengen bestemmelsen inngår i, samt formålet den forfølger.
Med det for øye ser domstolen hen til vedlegg V punkt 1.2 som gir en generell definisjon av de tre klassifiseringene av overflatevann. Her påpeker domstolen at det i den generelle definisjonen ikke vises til «forstyrrelser» som har spesifikke årsaker, slik som menneskeskapte endringer i verdiene av FHK. Hva gjelder klassifiseringen «svært god» i vedlegg V punkt 1.2 og punkt 1.2.2, er ikke «fysiskkjemiske og hydromorfologiske kvalitetselementer» nevnt. Følgelig finner domstolen at det ikke kan være et vilkår at den menneskeskapte forstyrrelsen må påvirke FHK, for at det skal tas høyde for den ved fastsettelsen av «god» og «moderat» tilstand. Tolkingen er også i tråd med direktivets formål, se artikkel 1 (a).
Det følger også av vanndirektivet artikkel 4 (1) (a) at medlemsstatene må iverksette nødvendige tiltak for å forebygge forringelse av tilstanden til alle overflatevannområder, samt beskytte, forbedre og restaurere alle overflatevannområder med mål om å oppnå «god» tilstand for disse vannområdene senest innen 22. desember 2015, se C-525/20 Association France Nature Environnement avsnitt 24 (omtalt i EUR-2022-9-1).
Før en tillatelse gis, er medlemsstaten følgelig forpliktet til å kontrollere om prosjektet kan ha skadelige virkninger på vannmiljøet. Beskyttelsen av vannets økologiske tilstand kan imidlertid ikke sikres dersom det ved vurderingen av fiskefaunaens tilstand er tillatt å se bort fra menneskeskapte forstyrrelser i fiskeartenes sammensetning og tetthet, som ikke skyldes en endring av FHK. En slik streng fortolkning ville også være i strid med direktivets formål.
EU-domstolens konklusjon
Definisjonen i vedlegg V punkt 1.2.2 innebærer at menneskeskapte forstyrrelser må tolkes slik at enhver forstyrrelse forårsaket av menneskelig aktivitet, inkludert enhver endring som kan påvirke sammensetningen og tettheten av fiskearter, er omfattet. I tillegg er alle disse forstyrrelsene relevante for formålet med å klassifisere den økologiske tilstanden til «fiskefauna».
Direktiv 2000/60/EF er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XX (Miljø) og er gjennomført i norsk rett ved diverse forskrifter med hjemmel i forurensningsloven § 9.
Anne Lodding Gabrielsen har skrevet om vanndirektivets betydning i oppdrettsvirksomheten, både i MarIus (MarIus 539: EØS-rettslige krav til miljøtilstanden i kystvann – om vanndirektivets betydning for fiskeoppdrett i sjø) og Stortingets perspektivserie Perspektiv (https://www.stortinget.no/globalassets/pdf/utredningsseksjonen/perspektiv/perspektiv-01-21-med-omslag-og-vedlegg.pdf)
(C-671/22)
LMBH