Sakens bakgrunn

I oktober 2017 overførte Nordea Bank aktivitetene i sine filialer i Estland, Latvia og Litauen til datterselskaper av DNB Bank. Nordea Banks hovedkontor befinner seg i Sverige, mens DNB Banks datterselskaper er etablert i Baltikum. Ved overføringen fra filialene til DNB Banks datterselskaper gikk filialenes aktiviteter over fra den svenske innskuddsgarantiordningen til den estiske, latviske og litauiske ordningen. Bidrag som er betalt inn 12 måneder før opphør av medlemskapet i innskuddsordningen, skal overføres til mottakende stats innskuddsgarantiordning. Svenske myndigheter nektet å overføre Nordeas bidrag. Latvia mente at det konkrete innbetalingstidspunktet ikke kunne være relevant, all den tid bidragene knyttet seg til perioden på 12 måneder forut for overføringen.

EU-domstolen deler vurderingen inn tematisk. Den første delen gjelder spørsmålet om domstolen i det hele tatt kan behandle søksmålet, den andre gjelder tolkningen av innskuddsgarantidirektivet 2014. Sammendraget vil her kun ta for seg domstolens vurdering av direktivet, nærmere bestemt de baltiske landenes anførsel om at Sverige har tilsidesatt sine plikter etter artikkel 14 nr. 3.

EU-domstolens vurdering

Domstolen behandlet først spørsmålet om Sverige handlet i strid med art. 14 nr. 3 da svenske myndigheter nektet å overføre bidragene som Nordea Bank hadde betalt inn, til den latviske innskuddsordningen. Den nærmere problemstillingen gjaldt hvordan «de bidrag, der er betalt af det pågældende kreditinstitut inden for tolv måneder forud for overførelsen», jf. art. 14 nr. 3 annet avsnitt, skulle forstås.

EU-domstolen uttalte at «de bidrag, der er betalt» bygget på forutsetningen om at bidrag som utgangspunkt skulle betales inn innenfor en tolvmånedersperiode. Denne tolkningen ble, ifølge EU-domstolen, støttet av uttrykket «i forhold til», jf. nr. 3 annet avsnitt, som etter EU-domstolens syn «etablerer en meget klar forbindelse mellem overførslen af bidragene og overførslen af indskudsgarantien», jf. avsnitt 83. På bakgrunn av disse betraktningen kom EU-domstolen til at ordlyden ikke utelukket tolkningsalternativet anført av Latvia, nemlig at bidrag som kan knyttes til perioden på 12 måneder før overføringen, skal overføres til den mottakende innskuddsgarantiordningen.

Dette tolkningsalternativet harmonerte best med art. 10 nr. 1 og innskuddsgarantiordningens oppbygning. EU-domstolen mente bidragene som medlemmene av innskuddsgarantiordningen hadde betalt, etter art. 10 kunne sees på som en motytelse for innskuddsgarantien for en viss periode. For at art. 14 nr. 3 sin effektive virkning skulle sikres, mente EU-domstolen at det måtte tas hensyn til periodene innbetalingene fra Nordea Bank gjaldt, og ikke det nøyaktige tidspunktet for innbetaling. Formålet med art. 14 nr. 3, å kompensere den mottakende innskuddsgarantiordning for finansiell risiko forbundet med overførselen, trakk i samme retning. Mer overordnet la EU-domstolen vekt på at det latviske tolkningsalternativet ivaretok direktivets doble formål: å beskytte de som har innskudd i banker, og å sikre stabiliteten i banksystemet. Solidariteten innenfor et gitt finansielt marked når den samlede størrelsen av bidrag øker, ble også vektlagt av EU-domstolen i tråd med fortalen avsnitt 37.

Konklusjonen på det første spørsmålet var at Sverige handlet i strid med art. 14 nr. 3 da svenske myndigheter nektet å overføre de aktuelle bidragene.

Det andre spørsmålet var om Sverige hadde tilsidesatt sine forpliktelser til lojalt samarbeid etter TEU art. 4 nr. 3, samt likebehandlingsprinsippet. Spørsmålet ble reist ettersom Latvia mente at Sverige, i en situasjon som kunne sammenlignes med den foreliggende, nettopp hadde overført tilsvarende bidrag i tråd med art. 14 nr. 3. Den aktuelle situasjonen gjaldt overføring til den finske innskuddsgarantiordningen ved flytting av Nordea Banks hjemsted til Finland.

EU-domstolen bemerket at brudd på plikten til lojalt samarbeid etter TEU art. 4 nr. 3 kun kan foreligge når det dreier seg om annen adferd enn tilsidesettelse av konkrete forpliktelser. EU-domstolen kunne ikke se at den svenske innskuddsgarantiordningens avslag overfor den latviske ordning skilte seg fra det allerede konstaterte bruddet på art. 14 nr. 3. At Sverige hadde tilsidesatt likebehandlingsprinsippet, avviste EU-domstolen.

EU-domstolens konklusjon

Sverige brøt sine forpliktelser etter direktiv 2014/49/EU artikkel 14 nr. 3 da den avslo å overføre bidrag til den latviske innskuddsgarantiordningen. For øvrig ble Sverige frifunnet.

Direktivet erstatter direktiv 94/19/EF, som ble endret ved direktiv 2009/14/EF. Endringsdirektivet er ikke tatt inn i EØS-avtalen. EØS-regler som svarer til direktivet fra 1994, er gjennomført i finansforetakslovens kapittel 19. Innskuddsgarantidirektivet 2014 medfører en generell, fullharmonisert innskuddsgaranti på 100 000 euro per innskyter per bank. Fullharmoniseringen er drevet av et ønske om å unngå at medlemsstater skal lokke innskudd fra andre stater, jf. fortalen avsnitt 19, slik Irland forsøkte under finanskrisen i 2008.

Fra norsk side har det blitt uttrykt et ønske om å videreføre det norske garantinivået på kr 2 millioner per innskyter per bank, jf. finansforetaksloven § 19-4. Motviljen fra norske myndigheter til å godta et garantinivå på 100 000 euro kan muligens spores til gode erfaringer med den gjeldende sikringsordningen under finanskrisen: «Ordningen har fungert godt, og bidro til at det ikke ble noe «run» på norsk banker under den internasjonale finanskrisen i 2008», jf. Prop. 159 L (2016–2017) s. 119. Innskuddsdirektivet 2014 og gjennomføringen i norsk rett er også omtalt i media, se blant annet: https://www.finansavisen.no/makro/2023/04/27/8004326/ny-innskuddsgaranti-gir-samlet-sett-mindre-trygghet og https://www.finansavisen.no/finans/2023/04/23/8002832/norges-innskuddsgaranti-i-spill-igjen.

En kan sette spørsmålstegn ved om den norske ordningen er forenlig med EØS-avtalen art. 61, se masteravhandling fra 2020: https://munin.uit.no/bitstream/handle/10037/21624/thesis.pdf?sequence=1&isAllowed=y

(C-822/21)

AAB