Sakens bakgrunn

En tysk leietaker hadde siden 2018 betalt månedlig husleie som var høyere enn det som var tillatt i henhold til nasjonal lovgivning. Leietakeren ba derfor et inkassofirma ved navn Conny om å kreve tilbakebetaling av det overstigende beløpet fra utleieren. Dette ble gjort ved å legge inn en bestilling på inkassofirmaets nettside. Før personen klikket på bestillingsknappen, aksepterte han selskapets vilkår og betingelser ved å huke av en boks. I henhold til disse vilkårene og betingelsene, måtte leietakeren betale firmaet en tredjedel av den årlige sparte husleien hvis firmaet lykkes med å sikre tilbakebetalingskravet.

I den påfølgende tvisten mellom Conny og utleieren, hevdet utleieren at leietakeren ikke hadde gitt inkassofirmaet tilstrekkelig fullmakt til å handle på hans vegne. Dette var fordi bestillingsknappen inne på Connys nettsider ikke var merket med ordene «bestilling med betalingsforpliktelse» eller en tilsvarende formulering, slik forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 8 (2) krever.

Den tyske forbundsdomstolen er i tvil om fjernsalgsavtalen mellom Conny og leietakeren er gyldig og i overensstemmelse med artikkel 8 (2), i et tilfelle der den næringsdrivende på avtaletidspunktet ikke uttrykkelig opplyste om at forbrukeren blir pålagt å betale et beløp for den aktuelle tjenesten. På bakgrunn av dette forela den tyske domstolen følgende tolkningsspørsmål for EU-domstolen: Er forbrukeren forpliktet av en avtale selv om betalingsforpliktelsen avhenger av at en etterfølgende betingelse oppfylles?

EU-domstolens vurdering

Før EU-domstolen tar stilling til spørsmålet forelagt den, vurderer den først om den i det hele tatt er kompetent til å vurdere saken. Conny bestrider at en tredjepart, som utleierne, kan lene seg på en mulig mangel i det rettslige forholdet mellom en forbruker og en næringsdrivende. Ifølge inkassofirmaet, vil det føre til at en tredjepart kan heve kontrakten som leietakeren inngikk med en næringsdrivende med den hensikt å utøve sin forbrukerett mot en tredjepart.

Til dette uttaler EU-domstolen at den er forpliktet til å avsi en prejudisiell avgjørelse når det forelagte spørsmålet gjelder tolkningen eller gyldigheten av en EU-rettslig regel, se C-286/22 KBC Verzekeringen avsnitt 21. Unntak fra dette er dersom spørsmålet forelagt domstolen er eksempelvis hypotetisk, eller der domstolen ikke har det faktiske eller rettslige materialet som er nødvendig for å gi et nyttig svar på spørsmålene som er forelagt den, se KBC Verzekeringen avsnitt 22.

På grunnlag av ytterligere informasjon innhentet fra den tyske forbundsdomstolen, viser det seg at den nasjonale lovgivningen tillater en tredjepart å bestride gyldigheten av en kontrakt inngått mellom en forbruker og en næringsdrivende, der den næringsdrivende på grunnlag av kontrakten har anlagt sak på vegne av forbrukeren mot tredjeparten. En slik mulighet kan også benyttes selv om regelen som påberopes til støtte for handlingen utelukkende er ment å beskytte forbrukeren, gitt at når brudd på regelen er fastslått, så beholder forbrukeren muligheten til å bekrefte kontrakten eller inngå en ny kontrakt med den næringsdrivende.

Av den grunn slår EU-domstolen fast at det ikke kan anses åpenbart at tolkningen av andre ledd i artikkel 8 (2) ikke har noen relasjon til de faktiske forholdene i hovedsaken, eller at problemet er rent hypotetisk. Anmodningen om en prejudisiell avgjørelse må derfor tillates.

Domstolen går så over til vurderingen av det forelagte tolkningsspørsmålet, hvor den innleder med å bekrefte at avtalen mellom leietakeren og inkassofirmaet, faller innenfor begrepet «fjernavtale» i artikkel 2 (7) og er dermed innenfor virkeområdet til det nevnte direktivet. Med henvisning til artikkel 4 som gir anvisning på at direktivet er en totalharmonisering, og prinsippet om at nasjonal lovgivning må tolkes i samsvar med EU-retten, bemerker domstolen at informasjonsplikten etter andre ledd i artikkel 8 (2) utelukkende avgjør omfanget av den nasjonale forbrukerlovgivningen som gjennomfører bestemmelsen, se også C-565/22 Sofatutor avsnitt 38 (omtalt i EUR-2023-16-3).

EU-domstolen går så over til å tolke artikkel 8 (2) ut fra dens ordlyd, kontekst og formål.

Med utgangspunkt i ordlyden i artikkel 8 (2) kommer EU-domstolen frem til at når en fjernavtale inngås ved elektroniske midler som medfører en betalingsforpliktelse for forbrukeren, må den næringsdrivende for det første gi forbrukeren essensielle opplysninger om avtalen rett før bestillingen bekreftes. For det andre må den også uttrykkelig informere forbrukeren om at ved å legge inn bestillingen, er han eller hun bundet av en betalingsforpliktelse, se tilsvarende C-249/21 Fuhrmann-2 avsnitt 25.

I lys av det andre informasjonskravet skissert ovenfor, uttaler domstolen at det følger uttrykkelig av ordlyden i andre ledd i artikkel 8 (2), at det bare er formuleringen på bestillingsknappen som må tas i betraktning for å avgjøre om den næringsdrivende har oppfylt forpliktelsen om å sikre at forbrukeren uttrykkelig erkjenner at bestillingen innebærer en betalingsforpliktelse, se Fuhrmann-2 avsnitt 26 og 28.

Domstolen går så over til spørsmålet om informasjonsplikten likevel ikke gjelder ved etterfølgende betingelser. Ut fra en ordlydsfortolkning, kommer domstolen frem til at andre ledd i artikkel 8 (2) ikke skiller mellom betingede og ubetingede betalingsforpliktelser. Tvert imot fremgår det at informasjonsplikten gjelder så snart en bestilling «innebærer» en betalingsforpliktelse. Følgelig slutter EU-domstolen at informasjonsplikt foreligger der forbrukeren samtykker til å være bundet av en ugjenkallelig betalingsforpliktelse, selv om betingelsen betalingsforpliktelsen forutsetter ennå ikke er oppfylt. Et slikt samtykke kan gis ved å aktivere en knapp eller en lignende funksjon for å fullføre bestillingen, forutsatt at knappen e.l. gir slik informasjon.

Til støtte for denne tolkningen, viser EU-domstolen til at artikkel 8 (2) er en del av et sett med bestemmelser i direktivet som har som mål å sikre et høyt nivå av forbrukerbeskyttelse, se Fuhrmann-2 avsnitt 21 og C-179/21 Victorinox avsnitt 39 (omtalt i EUR-2022-9-5). Med henvisning til generaladvokat Pitruzzellas forslag til avgjørelse i avsnitt 45, uttaler domstolen at det ville vært i strid med dette formålet dersom informasjonsplikten ikke kommer til anvendelse i et tilfelle for etterfølgende betingelser. En slik tolkning ville ført til at informasjonsplikten ikke slo til før etter at betalingen forfalt. Tolkningen ville også muliggjort omgåelser av informasjonsplikten i artikkel 8 (2), ved at den næringsdrivende oppstiller bestemmelser som betinger forbrukerens betalingsforpliktelse under slike vilkår og betingelser.

EU-domstolens konklusjon

Ved bestilling på internett må bestillingsknappen, eller en tilsvarende funksjon, tydelig indikere at forbrukeren påtar seg en betalingsforpliktelse ved å klikke på den. Dette gjelder selv om betalingsforpliktelsen avhenger av at en etterfølgende betingelse oppfylles.

Direktiv 2011/83/EU er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XIX (Forbrukervern), og gjennomført i norsk rett ved lov 20. juni 2014 nr. 27 om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler (angrerettloven).

Forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 8 (2) er gjennomført i angrerettloven § 16 om bruk av elektronisk kommunikasjon. I likhet med artikkel 8 (2) skiller ikke § 16 mellom betingede eller ubetingede betalingsforpliktelser. Et slikt skille kan heller ikke spores i forarbeidene. I lys av den ovennevnte avgjørelsen vil § 16 (2) måtte tolkes slik at informasjonsplikten gjelder for den næringsdrivende, selv når betalingsforpliktelsen avhenger av at etterfølgende betingelser oppfylles.

Dersom den næringsdrivende ikke overholder informasjonsplikten, vil konsekvensen være at forbrukeren ikke er bundet av avtalen, jf. angrerettloven § 16 (3).

(C-400/22)

LMBH