BAKGRUNN (fra departementets EØS-notat, sist oppdatert 18.10.2012)

Sammendrag av innhold
Som ledd i EUs arbeid med utviklingen av kontraktsretten gjennomgikk EU-kommisjonen 8 sektordirektiver og fremmet 8. oktober 2008 et forslag til direktiv om forbrukerrettigheter, KOM (2008) 614. Forslaget var omfattende og tok sikte på å erstatte direktivene om fjernsalg (97/7/EF), dørsalg (85/557/EØF), forbrukerkjøp (1999/44/EF) og urimelige avtalevilkår (93/13/EØF). Direktivforslaget var totalharmonisert, noe som vil si at EØS-statene i sin nasjonale lovgivning ikke kan innføre eller opprettholde regler som avviker fra dem som er gitt i direktivforslaget. 

Forslaget ble behandlet av Rådet og Europaparlamentet etter medbestemmelsesprosedyren. Forslaget til Kommisjonen viste seg å være kontroversielt. Forslaget ble dels kritisert for å sette et for lavt nivå på forbrukerbeskyttelsen. Dels skapte prinsippet om totalharmonisering problemer med å komme til politisk enighet. Direktivet ble vedtatt som Europaparlaments- og rådsdirektiv 2011/83/EU om forbrukerrettigheter av 25. oktober 2011. Resultatet av forhandlingene mellom Rådet og Parlamentet ble et direktiv med vesentlig mindre anvendelsesområde enn Kommisjonenes forslag. Regler om forbrukerkjøp og urimelige avtalevilkår ble tatt ut av direktivet, slik at det nå omfatter regler om informasjonskrav ved forbrukerkontrakter, opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted, regulering av risikoens overgang i forbrukerkjøp samt visse andre enkeltstående forbrukerrettigheter. Det betyr at direktivet i hovedsak omfatter virkeområdene til direktiv 85/577/EØF (dørsalgsdirektivet) og direktiv 97/7/EF (fjernsalgsdirektivet). Forbrukerrettighetsdirektivet bygger i utgangspunktet på prinsippet om totalharmonisering, men det er anledning til å gi avvikende regler der direktivet uttrykkelig sier at det er adgang til det (artikkel 4). De gjeldende direktivene om forbrukerkjøp (direktiv 1999/44/EF) og urimelige avtalevilkår (93/13/EØF) består etter dette som minimumsdirektiver.

Direktivets kapittel II om informasjon til forbrukerne ved andre avtaler enn fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted har særlig betydning for forbrukerkjøpsloven og håndverkertjenesteloven som begge ligger under Justisdepartementet, og kan i tillegg få innvirkning på andre tjenesteytelser som i dag er regulert av ulovfestede kontraktsrettslige regler. Kapittelet gir regler om krav til informasjon som skal gis forbrukeren før det inngås en salgs- eller tjenestekontrakt, samt på hvilke vilkår slik informasjon skal gis(art. 5). 

Direktivets kapittel III om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted har særlig innvirkning på angrerettloven, som hører under Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Kapittelet oppstiller informasjonskrav for fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted (art. 6), samt gir regler om hvilke formelle krav som skal stilles til slike kontrakter (art. 7 og 8). Videre reguleres starttidspunktet for og lengden av angrefristen (art. 9). Kapittelet har også bestemmelser om fremgangsmåten for å benytte angreretten (art.11), virkningen av at den benyttes (art. 12),og hvilke forpliktelser som hviler på henholdsvis forbrukeren og selgeren i denne forbindelse(art. 13 og 14), forholdet til tilknyttede kontrakter når angreretten benyttes(art 15), sanksjoner for selgers manglende opplysninger om angreretten (art. 10), samt unntak fra angreretten (art. 16). 

Direktivets kapittel IV omhandler andre forbrukerrettigheter: 

Bestemmelsene i art. 18 og 20 gjelder kun for varer og gjelder henholdsvis levering og risikoens overgang. Det er videre et forbud mot å avkreve forbrukerne kostnader utover selvkost ved bruk av ulike betalingsmidler(art. 19) Krav om at næringsdrivende som tilbyr at forbrukeren kan kontakte ham eller henne via telefon i forbindelse med en inngått avtale plikter å gjøre dette i form av en telefonlinje med standardtakster (art 21). Krav om at den næringsdrivende skal få uttrykkelig samtykke fra forbrukeren før avtaleinngåelse for kostnader utover betaling for hovedytelsen (art 22). I tillegg er det en bestemmelse i art. 27 som fritar forbrukeren fra betalingsplikt ved uanmodet levering av varer og tjenester. 

Merknader

Hjemmel i EU-traktaten: Artikkel 114 

Direktivene om fjernsalg og om dørsalg, som det nye direktivet vil erstatte, er gjennomført i norsk rett i angrerettloven. Direktivets regler om angrerett vil medføre behov for store endringer i angrerettloven, eventuelt en helt ny lov. Øvrige bestemmelser vil ha innvirkning blant annet på forbrukerkjøpsloven, men også på grunnleggende og allmenne kontraktsrettslige prinsipper. 

Økonomiske og administrative konsekvenser er ikke utredet i detalj, men det må forventes at næringsdrivende må foreta tilpasninger i sine rutiner for markedsføring og salg som følge av nye regler. På den annen side vil enhetlige regler i Europa medføre forenkling for de som selger til andre land. For tilsynsmyndigheter vil formodentlig mer oppdaterte regler være en fordel. 

Rettsakten skal grupperes i Gruppe 1 (Rettsakter som krever lov- eller budsjettendring) . Artikkel 103-forbehold 

Sakkyndige instansers merknader
Det har vært gjennomført omfattende konsultasjon med berørte parter i Norge. Næringslivet har for en stor del støttet direktivforslaget så lenge det innebærer totalharmonisering og dermed like regler i alle EU-land. Forbrukersiden har vært tildels meget skeptisk til forslaget, særlig at det innebærer totalharmonisering. I direktivet som ble vedtatt er sentrale områder som urimelige avtalevilkår og størsteparten av reglene om forbrukerkjøp av varer tatt ut. Det innebærer at vi kan beholde norske regler på disse områdene, noe særlig forbrukersiden er tilfreds med.

Saken har vært behandlet i spesialutvalget for forbrukersaker en rekke ganger. Sist behandlet 16.februar 2012. Utvalget hadde ikke merknader til vurderinger og konklusjon.

Vurdering
Dersom direktivet innlemmes i EØS-avtalen må Norge foreta endringer i flere lover, særlig angrerettloven. Endringene i direktivet fra forslaget ble fremlagt og fram til endelig vedtak har i stor grad vært i tråd med sentrale norske interesser i saken. 

Direktivet anses som relevant og akseptabelt. 

Status
Direktivforslaget ble behandlet og vedtatt i plenum av Europaparlamentet 23.juni 2011. Endelig vedtakelse skjedde ved behandling i Rådet 10.oktober 2011. Direktivet ble publisert 25.oktober. 

Under EUs behandling av saken, fra grønnboken og fram til vedtakelse, av direktivet, har det vært en tett oppfølging fra norsk side for å påvirke resultatet. Arbeidet har skjedd i samarbeid mellom Justisdepartementet og Barne, likestillings- og inkluderingsdepartementet.Sentrale elementer i oppfølgingen har vært nasjonale høringer og dialogmøter, jevnlig kontakt med Forbrukerrådet og Forbrukerombudet, kontakt med næringslivet, møter med nordiske kolleger og utarbeidelse av to EFTA-uttalelser. Norske synspunkter har vært forankret i Regjeringen. Norske synspunkter har vært fremmet under hele prosessen, bredt og i form av møter med Kommisjonen, medlemsland og representanter fra EU-parlamentet, samt distribusjon av synspunkter og forslag i form av skriftlige innspill.