Spørsmålet i saken

Den 5. mars 2026 avsa EU-domstolen prejudisiell avgjørelse i sak C-564/24 Elisenberger Gerüstbau. Saken gjaldt tolkningen av «fjernsalgsavtale» i direktiv 2011/83/EU [forbrukerrettighetsdirektivet 2011] artikkel 2 nr. 7, og vurderingen av om en forbruker misbruker angreretten.

Sakens bakgrunn 

En privatperson (JK) skulle gjennomføre et byggeprosjekt på en bygning. JK engasjerte en næringsdrivende arkitekt til å bistå henne. Arkitekten tok kontakt med Gerüstbau for leie av stillas. Det ble utformet et utkast til avtale, som ble sendt via e-post til JK og Gerüstbau. Begge signerte avtalen. Gerüstbau tok senere kontakt med JK via e-post med et tilleggstilbud, og utkast til en tilleggsavtale. JK signerte også denne.

Stillaset ble satt opp i henhold til avtalen i januar 2021. JK brukte stillaset frem til byggeprosjektet var ferdig, i desember 2021. JK hadde da bare betalt for leie av stillaset frem til mai 2021.

I desember 2021 sendte JK brev til Gerüstbau om at hun trakk tilbake intensjonserklæringen om å inngå kontrakten med Gerüstbau. Hun nektet å betale det resterende beløpet, og krevde å få tilbakebetalt alt hun allerede hadde betalt.

Gerüstbau saksøkte JK med krav om å få betalt det resterende beløpet for leie av stillaset. JK reiste motkrav om å få tilbakebetalt alle delbetalingene. Den foreleggende rett har i den anledning forelagt flere spørsmål for EU-domstolen om tolkningen av forbrukerrettighetsdirektivet 2011.

EU-domstolens vurdering

Det første og andre spørsmålet

Det første og andre spørsmålet den foreleggende domstol ønsker svar på er om det faktum at en forbruker er bistått av en næringsdrivende som forbrukeren selv har engasjert før og under avtaleinngåelsen, har betydning for om en avtale kan være en «fjernsalgsavtale» etter direktivet artikkel 2 nr. 7.

For at det skal foreligge en «fjernsalgsavtale» etter forbrukerrettighetsdirektivet 2011 artikkel 2 nr. 7 må avtalen være inngått mellom en forbruker og en næringsdrivende, den må være inngått gjennom et organisert system for fjernytelser, og den må være inngått utelukkende gjennom fjernkommunikasjonsmidler.

Det er de to første vilkårene som er omstridt i saken.

En forbruker er en fysisk person som ikke handler som ledd i næringsvirksomhet, jf. artikkel 2 nr. 1. Direktivets formål er å sikre et høyt beskyttelsesnivå for forbrukere. «Forbruker» skal tolkes likt som etter direktiv 93/13/EØF [forbrukeravtaledirektivet]. Etter forbrukeravtaledirektivet har begrepet en objektiv karakter og er uavhengig av personens faktiske kunnskap.

Det er uten betydning om en forbruker har engasjert en næringsdrivende til å bistå seg med en avtaleinngåelse. Forbrukeren vil fortsatt være den svakere avtalepart, med behov for ekstra beskyttelse.

For vurderingen av om det er brukt et organisert system for fjernytelser følger det av direktivets fortale pkt. 20 at et slikt system omfatter systemer som tilbys av en tredjemann, men som brukes av den næringsdrivende. Det omfatter ikke nettsider som utelukkende tilbyr informasjon og kontaktinformasjon om den næringsdrivende.

Det er opp til den foreleggende rett å vurdere hvorvidt vilkårene er oppfylt. EU-domstolen uttaler likevel at ut fra det faktumet som foreligger i saken, fremstår det ikke slik at det er brukt et organisert system for fjernytelser til å inngå avtalen. 

Det tredje spørsmålet

Det tredje spørsmålet det ønskes svar på er om en tilleggsavtale til en avtale som ikke er en «fjernsalgsavtale», er å anse som en «fjernsalgsavtale» etter direktivet artikkel 2 nr. 7, når tilleggsavtalen gjelder tilleggstjenester av sekundær betydning i forhold til hovedavtalens tjenester.

Direktivet gir ingen regler for en tilleggsavtale til en avtale som ikke er å anse som en «fjernsalgsavtale». Hvorvidt en slik tilleggsavtale er å anse som en «fjernsalgsavtale» beror på samme vurdering som gjennomgått under det første og andre spørsmålet.

Det fjerde spørsmålet

Det fjerde spørsmålet foreleggende domstol har er om en næringsdrivende kan hevde at en forbruker har misbrukt angreretten dersom forbrukeren benytter seg av angreretten innenfor den forlengede fristen etter artikkel 10 nr. 1, og på et tidspunkt når tjenestene som er gjenstand for avtalen er levert, og ikke kan erstattes.

Innledningsvis går EU-domstolen gjennom rekke bestemmelser som regulerer forbrukernes rettigheter. Etter forbrukerrettighetsdirektivet 2011 artikkel 6 nr. 1 h) skal den næringsdrivende gi forbrukeren informasjon om angreretten på en klar og forståelig måte. Angrerettsfristen er 14 dager, men økes til 12 måneder dersom den næringsdrivende ikke har gitt opplysninger i samsvar med direktivet, jf. artikkel 9 nr. 1 og 10 nr. 1.

Forbrukeren blir ikke ansvarlig for utførelse av tjenesteytelsene dersom den næringsdrivende ikke har opplyst om denne på riktig måte, jf. artikkel 14 nr. 4 a) nr. i og 14 nr. 5.

EU-retten omfatter likevel ikke handlinger som gjennomføres med formål om svik eller å misbruke EU-rettens rettigheter.

Vurderingen av om det foreligger misbruk må foretas i lys av direktivets formål. Det må vurderes om det foreligger omstendigheter som objektivt sett viser at EU-rettens formål ikke oppnås, og om det foreligger hensikt om å dra fordel av de rettighetene som gis, ved å fremkalle vilkårene for dem på en kunstig måte. Vurderingen må foretas i lys av direktivets formål.

Det er ikke nok for å bevise misbruk at forbrukeren påberoper seg angreretten rett før firstens utløp på 12 måneder. At avtalen ble inngått etter at det ble sendt et utkast til avtale fra forbrukerens side, kan likevel tale for misbruk. 

Det er opp til den nasjonale domstolen å avgjøre om det foreligger misbruk fra forbrukerens side, men EU-domstolen uttaler at sakens omstendigheter taler for å konstatere misbruk fra forbrukerens side. 

EU-domstolens konklusjon

Det er ikke relevant at en forbruker blir bistått av en annen næringsdrivende for at det skal kunne være tale om en «fjernsalgsavtale» etter direktivet artikkel 2 nr. 7.

En tilleggsavtale til en avtale som ikke er en «fjernsalgsavtale», utgjør en «fjernsalgsavtale» dersom vilkårene etter direktivet artikkel 2 nr. 7 er oppfylt.

En forbrukers bruk av angreretten utgjør misbruk når det fremkommer av de konkrete omstendighetene at forbrukeren ikke benytter seg av angreretten i samsvar med direktivets formål og at forbrukeren med sin adferd urettmessig sørger for å oppnå en fordel til skade for den næringsdrivende.

Direktiv 2011/83/EU [forbrukerrettighetsdirektivet 2011] er tatt inn i EØS avtalens vedlegg XIX og gjennomført i norsk rett ved lov 20. juni 2014 nr. 27 om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler (angrerettloven) og forskrift 20. juni 2014 nr. 777 om opplysningsplikt og angrerett mv.

I norsk rett kan man blant annet se at forbrukere benytter seg av angreretten ved husleieavtaler med næringsdrivende. For den næringsdrivende kan konsekvensene av å ikke opplyse om angreretten resultere i en tilbakebetalingsplikt av husleie for inntil 12 måneder. Et illustrerende eksempel er HTU-2024-6078.

CH