Sakens bakgrunn

Saksøkeren ble ansatt i firmaet Artemis i 2017. Firmaet hadde satt ham til å jobbe nattevakt, men uten å gi ham nødvendige helsesjekker. Mannen kunne ikke påvise noen konkret skade som følge av nattarbeidet, men tok likevel ut stevning med krav om erstatning. Grunnlaget for kravet var arbeidstidsdirektivet artikkel 9 (1) bokstav a. Mannen tapte i både første og andre instans. Saken gikk derfor til den franske kassasjonsretten (Cour de Cassation).

Kassasjonsretten mente at vurderingen av hvorvidt det forelå en skade, i utgangspunktet ligger innenfor nasjonal diskresjon. Den var imidlertid i tvil om saksøkeren måtte påvise en konkret skade på grunn av EU-domstolens tilnærming i sak C-243/09 Fuß. I denne saken uttalte EU-domstolen at arbeidstakeren automatisk får krav på erstatning dersom arbeidstiden hans overstiger arbeidstidsdirektivets maksgrense for gjennomsnittlig ukentlig arbeidstid. Grunnen til dette er at det overskytende arbeidet i seg selv påvirker arbeidstakerens helse negativt. Som følge av dette forela kassasjonsretten følgende spørsmål for EU-domstolen:

«Must Article 9(1)(a) of Directive [2003/88] be interpreted as precluding domestic legislation or practices under which, in the event of a failure to comply with the provisions adopted to implement the measures necessary for the free assessment of a worker’s health, the worker’s right to compensation is subject to proof of the damage which would have resulted from that breach?»

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen pekte først på at arbeidstidsdirektivet ikke eksplisitt bestemmer rettsfølgene av at arbeidsgiver har misligholdt plikten til å tilby nattarbeidere helsesjekker. Det er derfor, som et utgangspunkt, opp til medlemsstatene å regulere dette, innenfor de rammer ekvivalens- og effektivitetsprinsippet setter. Det var ingenting som antydet at ekvivalensprinsippet var brutt, og det var kassasjonsretten som måtte vurdere om effektivitetsprinsippet var oppfylt.

EU-domstolen uttaler videre at prinsippet om effektiv rettsbeskyttelse og arbeidstidsdirektivet artikkel 9 (1) krever at arbeidstakeren har en mulighet til å tvinge arbeidsgiveren til å tilby helsesjekker, dersom dette ikke er gjort. Dette må eksempelvis kunne gjøres gjennom å varsle tilsynsmyndigheter om rettighetsbruddet eller gjennom å anlegge søksmål.

Arbeidstakeren har også en rett til full erstatning for skade han faktisk har blitt påført som følge av nattarbeidet, dersom han ikke har fått tilbudt helsesjekker i tråd med artikkel 9 (1). Dette har, ifølge EU-domstolen, en disiplinerende effekt på arbeidsgivere og bidrar til direktivets effektive virkning.

På den annen side skal nasjonale domstoler forhindre arbeidstakere i å bruke EU-retten til å oppnå uberettiget berikelse. EU-domstolen konstaterer derfor at rettighetene i artikkel 9 (1) er tilstrekkelig ivaretatt dersom faktiske skader blir kompensert fullt ut, der arbeidstakeren ikke har fått tilbudt helsesjekk. I tillegg peker EU-domstolen på at fransk rett gir adgang og plikt til å ilegge administrative gebyr når rettighetene i artikkel 9 (1) er brutt, selv om arbeidstakeren ikke har lidt noen skade. EU-domstolen konstaterer derfor at den franske lovgivning ga artikkel 9 (1) tilstrekkelig effektiv virkning.

EU-domstolen går deretter inn i en «distinguish the case»-øvelse knyttet til den nevnte C-243/09 Fuß, som kassasjonsretten begrunnet foreleggelsen i. Ifølge EU-domstolen er det viktige forskjeller mellom brudd på bestemmelsene om maksimal arbeidstid og brudd på reglene om helsesjekk.

EU-lovgiver inntok det standpunkt at arbeid utover maksimalgrensen i artikkel 6 i seg selv vil påvirke arbeidstakerens helse negativt. Det heter i fortalen at alle arbeidstakere «should have adequate rest periods», at «research has shown ... that long periods of night work can be detrimental to the health of workers» og at «there is a need to limit the duration of night work».

Brudd på retten til helsesjekk påvirker imidlertid ikke i seg selv arbeidstakerens helse negativt. Fortalen i direktivet sier bare at «it is important» at nattarbeidere får tilbudt gratis helsesjekk før arbeidet og i jevnlige tidsintervaller og at «if they suffer from health problems», bør de «whenever possible» omplasseres til passende dagtidsarbeid. Formålet er bare å sikre at arbeidstakeren kan utføre arbeidet sitt trygt og at medisinske forhold oppdages tidlig. Det er imidlertid ingen automatikk i at fravær av helsesjekk medfører at arbeidstakerens helse blir skadet.

EU-domstolens konklusjon

EU-domstolen konkluderer med at arbeidstidsdirektivet artikkel 9 (1) bokstav a ikke prekluderer nasjonal lovgivning som krever at arbeidstakeren kan bevise at han har lidt en skade, der han anlegger erstatningssøksmål for brudd på retten til helsesjekk.

Direktiv 2003/88/EF (arbeidstidsdirektivet) er inntatt i EØS-avtalen vedlegg XVIII (Helse og sikkerhet på arbeidsplassen, arbeidsrett og lik behandling av menn og kvinner), og er gjennomført i blant annet arbeidsmiljøloven. Direktivets regler om nattarbeid er gjennomført i arbeidsmiljøloven § 10-11.

(C-367/23)

EHM