Sakens bakgrunn

Den italienske banken Compass Banca tilbød et sammensatt produkt til kundene sine i tidsrommet 2015 til 2018. Produktet bestod av et lån og en forsikring for diverse risiki som ikke var forbundet med lånet. Forsikringen var ikke en forutsetning for lånet, men ble systematisk markedsført som det.

De italienske konkurransemyndighetene, som fikk nyss i hva Compass Banca gjorde, åpnet etterforskning. Etterforskningstemaet var om markedsføringen av det sammensatte produktet utgjorde «urimelig handelspraksis» i strid med handelspraksisdirektivet. Diagnosen var positiv. Banken ble ilagt en bot på 4 700 000 EUR.

Banken angrep boten gjennom søksmål i den regionale forvaltningsdomstolen i Lazio, som avviste søksmålet. Banken anket avgjørelsen. Ankedomstolen stanset saken og forela fem spørsmål for EU-domstolen. EU-domstolen besvarte fire av disse.

Domstolens vurdering

Det første spørsmålet

Det første spørsmålet var om «gjennomsnittsforbrukeren» etter handelspraksisdirektivet ikke bare er alminnelig opplyst, rimelig oppmerksom og velunderrettet, men også en med begrenset beslutningsevne og kognitive biaser.

Det følger av fortalen punkt 18 at alle forbrukere bør beskyttes mot urimelig handelspraksis, men at EU-domstolen i reklamesaker har avgjort at det er nødvendig å vurdere praksisens effekter på en tenkt, typisk forbruker. Fortalen punkt 18 beskriver denne forbrukeren som rimelig opplyst, rimelig observant og kritisk, tatt i betraktning sosiale, kulturelle og språklige faktorer.

Begrepet «gjennomsnittsforbrukeren» er imidlertid ikke statisk; nasjonale domstoler og myndigheter må vurdere konkret hvordan gjennomsnittsforbrukeren vil reagere i en gitt kontekst. Det å fastlegge gjennomsnittsforbrukerens reaksjon er altså ikke en rent teoretisk øvelse. Realistiske antagelser må også vektlegges.

Domstolen har fra før av avklart at gjennomsnittsforbrukeren kan være prakket på en feilaktig oppfattelse av en opplysning og at gjennomsnittsforbrukeren ofte ikke vil være i stand til å forstå alle elementene i et tilbud, se C-611/14 Canal Digital Danmark.

Det må altså tas i betraktning at gjennomsnittsforbrukerens atferd påvirkes av kognitive biaser, så lenge dette kan bevises i et gitt tilfelle. Dette kan imidlertid bare vektlegges dersom slike biaser i vesentlig grad kan endre forbrukerens atferd.

Domstolen konkluderer altså med at «gjennomsnittsforbrukeren» etter handelspraksisdirektivet ikke bare er alminnelig opplyst, rimelig oppmerksom og velunderrettet, men også en med begrenset beslutningsevne og kognitive biaser.

Det andre spørsmålet

Det andre spørsmålet var om det å tilby personlige lån sammen med urelaterte forsikringsprodukter i alle tilfeller utgjør «urimelig» eller «aggressiv» handelspraksis i strid med handelspraksisdirektivet artikkel 5 og 8.

Artikkel 5 (4) bokstav b sier at konseptet «urimelig» handelspraksis konsumerer konseptet «aggressiv» handelspraksis. Artikkel 5 (5) sier videre at de former for handelspraksis som er nevnt i vedlegg I, i alle tilfeller skal anses som urimelige. Vedlegget gir en uttømmende oppregning av former for handelspraksis som automatisk skal anses urimelige, jf. fortalen punkt 17. Andre former for handelspraksis må vurderes konkret.

Vedlegg I nevner ikke det å tilby personlige lån sammen med urelaterte forsikringsprodukter. En slik handelspraksis er derfor ikke automatisk urimelig eller aggressiv.

EU-domstolen konkluderer dermed med at det å tilby personlige lån sammen urelaterte forsikringsprodukter ikke utgjør «urimelig» eller «aggressiv» handelspraksis i strid med handelspraksisdirektivet artikkel 5 og 8 i alle tilfeller.

EU-domstolen går deretter over til å vurdere mer konkret om den aktuelle formen for handelspraksis er «aggressiv» i strid med artikkel 8.

En handelspraksis anses bare som «aggressiv» i strid med artikkel 8 hvis den inkluderer «trakassering», «tvang», eller «utilbørlig påvirkning».

Termene «trakassering» og «tvang» er ikke nærmere definert i direktivet. De må dermed forstås i tråd med alminnelig språkbruk. Forstått slik, omfatter de ikke det å tilby personlige lån sammen med urelaterte forsikringsprodukter.

Termen «utilbørlig påvirkning» er definert i artikkel 2 bokstav j som «utnytting av en maktposisjon i forhold til forbrukeren for å utøve press, også når det ikke trues med eller brukes fysisk, makt, på en måte som vesentlig reduserer forbrukerens evne til å treffe en informert beslutning.» Det er ikke nødvendig at påvirkningen er ulovlig, jf. C-628/17 Orange Polska. Det å tilby personlige lån sammen med urelaterte forsikringsprodukter behøver ikke å innebære utøving av press, selv om den innebærer utnyttelse av kognitive biaser. En slik handelspraksis inkluderer derfor ikke «utilbørlig påvirkning» i artikkel 8 sin forstand.

Det å tilby personlige lån sammen med urelaterte forsikringsprodukter, er dermed ikke i seg selv en «aggressiv» handelspraksis i strid med artikkel 8.

En handelspraksis som er «villedende» vil imidlertid også være «urimelig», jf. artikkel 5 (4) bokstav b. EU-domstolen går dermed over til å vurdere hvorvidt den aktuelle handelspraksisen kan være «villedende».

En handelspraksis er «villedende» når den villeder eller er egnet til å villede gjennomsnittsforbrukeren om blant annet behovet for tjenesten og påvirker eller er egnet til å påvirke gjennomsnittsforbrukeren til å treffe en beslutning vedkommende ellers ikke ville truffet. I den sammenheng bemerker EU-domstolen at den næringsdrivende plikter å gi forbrukeren klar og adekvat informasjon, jf. C-628/17 Orange Polska.

Når en næringsdrivende tilbyr et sammensatt produkt, der de ulike elementene av produktet ikke egentlig er relatert til hverandre, kan det være at den næringsdrivende må gi forbrukeren informasjon om dette, slik at forbrukeren ikke blir villedet. Den foreleggende domstolen må derfor vurdere om Compass Banca oppfylte denne plikten.

Det tredje spørsmålet

Det tredje spørsmålet var om handelspraksisdirektivet forbyr nasjonale myndigheter i å kreve at næringsdrivende gir forbrukeren en «cooling-off»-periode mellom inngåelsen av forsikringskontrakten og lånekontrakten, dersom handelspraksisen ellers vil være «urimelig» i strid med direktivet.

Ifølge artikkel 1 er direktivets formål å tilnærme medlemsstatens regler om urimelig handelspraksis, for slik å oppnå et høyt nivå av forbrukervern og bidra til at det indre marked fungerer tilfredsstillende. Fortalen punkt 14 sier at medlemsstatene ikke kan etablere egne ordninger innenfor det området direktivet søker å harmonisere, selv om ordningene gir forbrukeren et enda høyere beskyttelsesnivå. Dette er fordi direktivet er totalharmoniserende.

Artikkel 3 (9) gir et unntak fra dette – i forbindelse med finansielle tjenester kan medlemsstatene pålegge krav som er strengere eller mer detaljerte enn det som ellers følger av handelspraksisdirektivet. For å kunne pålegge en næringsdrivende slike krav, må imidlertid myndigheten ha hjemmel som oppfyller rettsvisshetsprinsippets krav om spesifisitet, presisjon og klarhet, jf. forente saker C-503/19 og C-592/19 Subdelegación del Gobierno en Barcelona.

Direktivet forbyr altså nasjonale myndigheter i å kreve at næringsdrivende gir forbrukeren en «cooling-off»-periode mellom inngåelsen av forsikringskontrakten og lånekontrakten, dersom nasjonal lovgivning ikke uttrykkelig hjemler dette. Direktivet tillater imidlertid slike krav hvis nasjonal lovgivning gir hjemmel, handelspraksisen er «urimelig» og kravet er nødvendig i henhold til proporsjonalitetsprinsippet. Grunnen til at kravet må være nødvendig, er at det vil gripe inn i den næringsdrivendes tjenestefrihet.

Domstolen konkluderer dermed med at handelspraksisdirektivet tillater nasjonale myndigheter i å kreve at næringsdrivende gir forbrukeren en «cooling-off»-periode mellom inngåelsen av forsikringskontrakten og lånekontrakten, dersom handelspraksisen ellers vil være «urimelig» i strid med direktivet, nasjonal lovgivning hjemler et slikt krav og kravet er nødvendig i henhold til proporsjonalitetsprinsippet.

Det fjerde spørsmålet

Det fjerde spørsmålet var om forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 24 (3) forbyr nasjonale myndigheter i å kreve at næringsdrivende gir forbrukeren en «cooling-off»-periode mellom inngåelsen av forsikringskontrakten og lånekontrakten, dersom handelspraksisen ellers vil være «urimelig» i strid med direktivet.

Artikkel 24 (3) krever at dersom et forsikringsprodukt selges sammen med en vare eller tjeneste som ikke er en forsikring, skal kunden ha mulighet til å kjøpe varen eller tjenesten separat. Artikkelen krever hverken at medlemsstatene gjør mer eller mindre enn det handelspraksisdirektivet tillater.

EU-domstolen konkluderer dermed med at forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 24 (3) ikke forbyr nasjonale myndigheter i å kreve at næringsdrivende gir forbrukeren en «cooling-off»-periode mellom inngåelsen av forsikringskontrakten og lånekontrakten, dersom handelspraksisen ellers vil være «urimelig» i strid med direktivet.

Direktiv 2005/29/EF er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XIX (Forbrukervern), og gjennomført i norsk rett ved lov 9. januar 2009 nr. 2 (markedsføringsloven). Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2016/97 av 20. januar 2016 om forsikringsdistribusjon (omarbeiding) erstatter direktiv 2002/92/EF og er inntatt i EØS-avtalens vedlegg IX om finansielle tjenester. Direktivet er gjennomført i norsk rett i lov 22. desember 2021 nr. 163 om forsikringsformidling.

(C-646/22)

EHM