Rimeligheten av handlinger skal vurderes ut fra virkningen de har på en gjennomsnittsforbruker. Når handlingen retter seg mot en sårbar gruppe forbrukere (som for eksempel barn), eller kan ha urimelige virkninger bare for en viss gruppe forbrukere, er det gjennomsnittsmedlemmet av denne gruppen som skal være referansepunkt.

Ved konflikt mellom dette direktivet og bestemmelser om urimelig handelspraksis i særskilt EU-regelverk, skal sistnevnte ha forrang. I forbindelse med særregler gitt i minimumsdirektiver gjelder dette imidlertid bare de harmoniserte bestemmelsene, og ikke mer vidtgående regler som medlemsstatene har gitt i medhold av minimumsklausulen. Slike regler kan likevel opprettholdes i en overgangsperiode på seks år fra direktivets ikrafttredelse, hvis de er avgjørende for å sikre at forbrukere er tilstrekkelig beskyttet mot urimelig handelspraksis og er proporsjonale med hensyn til de hensyn som skal ivaretas.

Etter at direktivet ble vedtatt har Kommisjonen ved flere anledninger gitt uttrykk for at direktivet begrenser statenes adgang til å opprettholde nasjonale opplysningspliktbestemmelser. Begrunnelsen er at direktivets bestemmelser om handelspraksis som er urimelig fordi den utelater informasjon av vesentlig betydning for forbrukerens valg, er uttømmende for så vidt gjelder hvilken informasjon forbrukerne må ha.

Medlemsstatene skal vedta de lover og forskrifter som er nødvendig for å etterkomme direktivet, innen 12. juni 2007. Bestemmelsene skal anvendes senest fra 12. desember 2007.