Sakens bakgrunn

Læreren ED hadde arbeidet på en rekke midlertidige kontrakter fra 1996 til 2015. Da han ble fast ansatt, ble hans ansiennitet basert på de midlertidige kontraktene satt til ti år, fem måneder og ti dager. ED mente at utregningen stred imot direktivets klausul 4 om prinsippet om likebehandling mellom midlertidig ansatte og faste ansatte, da den ikke tok hensyn til hele hans tjenestetid. Han krevde at tjenestetiden skulle anerkjennes som ti år, ti måneder og sytten dager.

Ifølge italiensk lovgivning tas en midlertidig ansettelse med i ansiennitetsutregningen for hele skoleåret, om ansettelsen enten har vart i minst 180 dager eller om den varer fra 1. februar til slutten av skoleåret. Er ikke kriteriene oppfylt, tas ansettelsen ikke med. Årene 2000/2001, 2011/2012 og 2012/2013 ble derfor ikke medregnet i EDs tjenestetid, da de ikke oppfylte lovens vilkår.

Utregningen av tjenestetiden danner grunnlag for hvilket lønnstrinn en lærer får tildelt. Ifølge italiensk lovgivning blir de første påfølgende fire årene medregnet fullt ut. For årene etter, vil to tredjedeler bli anerkjent. Det er først på slutten av det 16. tjenesteåret at den resterende tredjedelen vil bli medregnet (også omtalt som reintegreringsmekanismen). For lærere i samme situasjon som ED innebærer dette at deler av tjenestetiden de har jobbet som midlertidige lærere ikke ignoreres. Den fulle anerkjennelsen av tjenestetiden blir utsatt til det 16. året i tjeneste.

Den foreleggende rett mente at det forelå usikkerhet knyttet til hvordan rammeavtalens klausul 4 skulle tolkes, særlig i lys av sak C-466/17 Motter. Den dommen gjaldt samme sakskompleks, men EU-domstolen tok ikke stilling til regelen om at tjenestetid først skal anerkjennes fullt ut det 16. tjenesteåret. Den italienske høyesterett avsa en dom basert på Motter der de fant loven i strid med direktivets klausul 4 i rammeavtalen, og kom til at diskrimineringen skulle vurderes ved å sammenligne tjenestetiden til faste og midlertidige ansatte på tidspunktet for fast ansettelse.

EU-domstolen sammenfatter foreleggende domstols spørsmål på følgende måte:

Er direktivets klausul 4 til hinder for nasjonal lovgivning som fastsetter at i de tilfeller der en midlertidig arbeidstaker blir fast ansatt, skal utregningen av ansiennitet med hensyn til lønn bare anerkjennes med to tredjedeler av tjenestetiden for perioden utover fire år, mens den gjenværende tredjedelen gjeninnføres etter en viss tid.

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen tar utgangspunkt i ordlyden til klausul 4 (1) i rammeavtalen som «med hensyn til ansettelsesvilkår [forbyr] at midlertidige ansatte [...] behandles på mindre gunstig måte enn tilsvarende fast ansatte utelukkende fordi de er midlertidige ansatte, med mindre forskjellsbehandlingen er berettiget av objektive grunner». Bestemmelsen har direkte virkning, se sak C-270/22 Ministero dell’Istruzione og INPS avsnitt 33. Klausulens punkt 4 slår fast at «[a]nsiennitetskriterier knyttet til særskilte ansettelsesvilkår skal være de samme for midlertidig ansatte som for fast ansatte, unntatt dersom forskjellige ansiennitetskriterier er berettiget av objektive grunner».

Under henvisning til sak C-270/22 Ministero dell’Istruzione og INPS avsnitt 35, slår domstolen fast at de omtvistede nasjonale reglene utgjør «arbeidsvilkår» etter klausul 4.

For å besvare det forelagte spørsmålet, er det videre nødvendig å undersøke om den nasjonale lovgivningen utgjør forskjellsbehandling etter klausul 4, for så vurdere om denne forskjellsbehandlingen kan rettferdiggjøres på objektivt grunnlag.

EU-domstolen besvarer det første spørsmålet positivt og finner at den nasjonale lovgivningen utgjør forskjellsbehandling til skade for de midlertidige ansatte. Fast ansatte lærere som er rekruttert gjennom konkurranse, får ved utregning av ansiennitet med hensyn til lønnstrinn, vurdert hele tjenestetiden. For lærere ansatt på midlertidige kontrakter som senere blir fast ansatt, blir derimot ikke hele tjenestetiden medregnet. Som nevnt må et tjenesteår oppfylle enkelte minstevilkår for at året regnes med, og tjenesteperioden teller fullt ut de fire første påfølgende år, hvorpå årene etter dette teller med to tredjedeler.

Videre presiseres det at reintegreringsmekanismen er en del av reglene som fører til forskjellsbehandling. Mekanismen trer først i kraft etter 16 og 24 års tjeneste, og er avhengig av at personen fremdeles er ansatt som lærer. Det lange tidsrommet før den trer i kraft, gjør at regelen har fremtidige og usikre utfall, og begrensede virkninger selv når den anvendes, se sak C-270/22 Ministero dell’Istruzione og INPS avsnitt 42 til 45.

For at forskjellsbehandlingen skal være i strid med klausul 4 i rammeavtalen, må den omhandle en sammenlignbar situasjon og ikke kunne rettferdiggjøres på objektivt grunnlag. EU-domstolen slår kort fast at pliktene utført av midlertidig ansatte lærere er sammenlignbare med de faste ansattes plikter.

For at forskjellsbehandlingen skal være begrunnet i «objektive grunner», må den være begrunnet i konkrete forhold som kjennetegner ansettelsesvilkårene i den konkrete saken og konteksten den virker i. Det er ikke tilstrekkelig å begrunne forskjellsbehandlingen med at den følger av lovgivningen. Det må også være mulig å fastslå at de objektive grunnene som begrunner forskjellsbehandlingen, oppfyller et reelt behov, samt er egnet og nødvendig for å oppnå det tiltenkte målet.

EU-domstolen kommer til at de objektive forhold som den italienske regjeringen trakk frem i Motter-dommen, er relevante også i foreliggende sak. Ønsket om å avhjelpe forskjellen mellom fast ansatte lærere som har blitt ansatt etter alminnelig konkurranse, og lærere som har fått fast ansettelse etter midlertidige kontrakter, er et relevant objektivt forhold. Det samme er behovet for å unngå omvendt forskjellsbehandling til skade for de fast ansatte.

Slike formål kan anses som «objektive grunner» under klausul 4. Domstolen finner i tillegg at grunnene kan oppfylle et reelt behov og at den nasjonale lovgivningen i prinsippet er egnet til å nå formålet.

EU-domstolen kommer imidlertid til at reglene går lenger enn det som er nødvendig for å nå målet. Dette gjelder bestemmelsen som begrenser anerkjennelsen av midlertidige tjenesteperioder der læreren ikke har jobbet mer enn 180 dager eller ikke har jobbet sammenhengende fra 1. februar til slutten av skoleåret, kombinert med reintegreringsmekanismen.

EU-domstolens konklusjon

Direktiv 1999/70/EF (rammeavtale om midlertidig ansettelse) klausul 4 er til hinder for nasjonal lovgivning som fastsetter at i de tilfeller der en midlertidig arbeidstaker blir fast ansatt, skal bare to tredjedeler av tjenestetiden ut over fire år telle med ved fastsettelsen av lønnsansiennitet. Dette gjelder selv om den gjenværende tredjedelen etter en viss tid regnes med.

Direktiv 1999/70/EF (rammeavtale om midlertidig ansettelse) er innlemmet i EØS-avtalens vedlegg XVIII, og gjennomført ved lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven).

(C-322/23)

EOE