Sakens bakgrunn

Nordsjø Fjordbruk er et oppdrettsselskap som søkte om godkjenning av driftsplan for et oppdrettsanlegg. En del av driftsplanen var å flytte et oppdrettsanlegg fra én lokasjon i Norge til en annen i Norge. Søknaden ble avslått av Mattilsynet, som begrunnet avslaget i faren for spredning av sykdom. Det var verken påvist sykdommer eller forelå noen konkret mistanke om sykdommer hos fisken som skulle flyttes.

Oppdrettsselskapet stevnet departementet med påstand om at vedtaket er i strid med dyrehelseforordningen, men tapte i både tingretten og lagmannsretten. Selskapet anket til Høyesterett, som tillot at anken ble fremmet. Høyesterett forela så spørsmål til EFTA-domstolen, der spørsmålet er om dyrehelseforordningen tillater at en driftsplan avslås begrunnet i risiko for redusert fiskehelse, selv om det ikke er påvist sykdom eller foreligger en konkret mistanke om sykdom hos fisken.

EFTA-domstolens vurdering

EFTA-domstolen innleder med å påpeke at forordningen inngår i en rekke av rettsakter om landbruks- og fiskerivarer som bidrar til en høy standard for næringsmiddeltrygghet i EØS. Videre er formålet med forordningen å sikre bedre dyrehelse, og fortalen fremhever formålet om et høyt vernenivå. Fortalen fremhever også det å forbedre dyrehelsen gjennom forebyggende tiltak.

Forordningen følger en risikobasert tilnærming og bygger på føre-var-prinsippet. Videre stiller forordningen krav til at tiltakene bør bygge på tilgjengelige, vitenskapelige bevis og utføres på en uavhengig, objektiv og åpen måte. Der det råder vitenskapelig usikkerhet, gir føre-var-prinsippet mulighet til å vedta midlertidige tiltak, og at en ikke skal behøve å vente til eksistensen eller omfanget av at risikoen blir åpenbar. Et tiltak kan likevel ikke være basert på en rent hypotetisk tilnærming til faren for smittespredning.

Med dette som bakteppe ser EFTA-domstolen nærmere på forordningens regler om akvakultur, som får anvendelse på flytting av oppdrettsfisk. I fortalen står det at akvakulturproduksjon er mangfoldig, noe som gjør at den enkelte EØS-stat kan treffe nasjonale tiltak for andre sykdommer enn de som er spesifikt omtalt i forordningen. Disse tiltakene må likevel være begrunnet, nødvendige og stå i forhold til de målene som skal nås.

EFTA-domstolen går så gjennom to regelsett som gjelder for akvakultur. Det ene er forflytning av akvatiske dyr, herunder forordningens artikkel 191 og 192, og det andre er restriksjoner på forflytning som et tiltak for sykdomsbekjempelse, herunder artikkel 181 og 269.

Oppdrettsselskapet hadde anført at forordningens artikkel 191 og 192 ga uttømmende regler for hvilke vilkår staten kan sette for forflytning. EFTA-domstolen er ikke enig, og sier at artiklene gir uttrykk for minimumsvilkår som en driftsplan må oppfylle – og gir ikke noen rettigheter til forflytning.

Derimot finner EFTA-domstolen at artikkel 181 angir hvilke vilkår som må være oppfylt for at EØS-staten kan godkjenne et akvakulturanlegg, blant annet vilkår om biosikkerhetstiltak. Men det er ikke nærmere definert hva vilkårene konkret inneholder. Det er dermed tillatt for EØS-statene å legge egne risikovurderinger til grunn som innhold i vilkårene, så lenge disse bygger på tilgjengelige, vitenskapelige bevis og utføres på en uavhengig, objektiv og åpen måte. Uansett er det ikke et krav at vilkår for godkjenning av et akvakulturanlegg må være betinget av et bekreftet utbrudd eller en konkret mistanke om sykdom. EFTA-domstolen viser her blant annet til at symptomfrie sykdommer er utbredt i akvakultursektoren.

Videre finner EFTA-domstolen at en EØS-stat kan begrunne et forbud om forflytning også i forordningens artikkel 269 nr. 1. Artikkelen tillater EØS-staten å stille strengere krav til dyrehelse enn de som er uttrykkelig nevnt i forordningen.

EFTA-domstolen viser også til at situasjonen i saken gjelder forflytning innenfor landegrensene. Artikkel 269 nr. 2 om at et tiltak ikke skal være til hinder for forflytning mellom EØS-statene kommer da ikke til anvendelse.

EFTA-domstolens konklusjon

EFTA-domstolen konkluderer med at dyrehelseforordningen tillater en EØS-stat å avslå en driftsplan når avslaget er begrunnet i sykdomsbekjempelse, selv om det ikke foreligger et bekreftet utbrudd eller en konkret mistanke om sykdom. Det er likevel et krav at avslaget må bygge på en konkret risikovurdering som er objektiv, uavhengig og gjennomsiktig, og som ikke er basert på en rent hypotetisk risiko.

Forordning (EU) 2016/429 (dyrehelseforordningen) er tatt inn i EØS-avtalen vedlegg I Veterinære og plantesanitære forhold, og er gjennomført i norsk rett gjennom forskrift 6. april 2022 nr. 631 (dyrehelseforskriften).

Med denne rådgivende uttalelsen går EFTA-domstolen langt i å avgjøre saken, i det tvisten var om dyrehelseforordningen er fullharmoniserende når det kommer til statens mulighet til å innføre tiltak mot smitte. EFTA-domstolen kom altså til at forordningen ikke er fullharmoniserende, og at det foreligger en nokså vid skjønnsmargin for EØS-statene.

Siden saken gjelder forflytning av fisk innad i én EØS-stat, kommer ikke artikkel 269 nr. 2 til anvendelse, som sier at tiltak etter forordningen ikke skal være til hinder for forflytning av dyr mellom medlemsstatene. Det er dermed med denne rådgivende uttalelse ikke avklart om en EØS-stat kan gjennomføre de samme strenge tiltakene for å bekjempe sykdom dersom det er tale om en grenseoverskridende forflytning.

Etter at EFTA-domstolens avgjørelse forelå, besluttet selskapet å trekke anken til Høyesterett.

(E-8/24)

ESE