Sakens bakgrunn

Kommisjonen reiste traktatsbruddsøksmål mot Bulgaria for manglende gjennomføring av direktivet innen fristen den 2. august 2021. Det ble vist til at medlemsstatene plikter å gi Kommisjonen klare og presise opplysninger om hvordan direktivet er innlemmet i nasjonal lov. Bulgaria hadde ikke vedtatt nødvendige lover eller forskrifter for å gjennomføre direktivet innen fristen og derfor heller ikke underrettet Kommisjonen om de relevante bestemmelsene som gjennomfører direktivet.

Bulgaria bestred ikke at direktivene ikke var gjennomført innen fristen, men anførte at de på tidspunktet for gjennomføringsfristen var rammet av force majeure-hendelser. For det første skyldtes forsinkelsen politisk ustabilitet som følge av flere regjeringsutskiftinger og oppløsning av nasjonalforsamlingen. For det andre skapte koronapandemien store utfordringer som påvirket lovgivningsprosessen. Videre anførte Bulgaria at visse definisjoner fra direktivet allerede fantes i den nasjonale lovgivningen på tidspunktet før implementeringsfristen.

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen konstaterer at etter direktivets artikkel 2 (1), er medlemsstatene – som ledd i direktivets gjennomføring – forpliktet til å innføre nødvendige lover og forskrifter innen 2. august 2021, hvilket de «straks» skal underrette kommisjonen om. De innførte lovene eller forskriftene skal ved vedtakelsen eller kunngjøringen av loven inneholde henvisning til direktivet. Medlemsstatene plikter også å oversende kommisjonen teksten til de viktigste internrettslige bestemmelser som de vedtar på de områder direktivet omhandler.

Bulgaria hadde ikke vedtatt de nødvendige lover eller forskrifter for å fullt ut gjennomføre direktivet innen fristen. At eksisterende nasjonal lovgivning inneholder enkelte av direktivets begreper, er ikke tilstrekkelig for at eksisterende nasjonal lovgivning implementerer alle de endringer som direktivet innfører. Det pekes på at direktivet også innfører nye begreper og ikke bare endrer innholdet av eksisterende begreper.

Domstolen tar så for seg Bulgarias anførsel om at de var rammet av de nevnte hendelser og at disse utgjør force majeure som gjorde det umulig å gjennomføre direktivet. Etter EU-domstolens praksis er ikke politisk ustabilitet noe som kan påberopes som force majeure.

Hva gjelder anførselen om at covid-19-pandemien utgjorde force majeure, påpekes det at «force majeure» ikke forutsetter at det må være absolutt umulig å oppfylle de forpliktelsene som følger av EU-retten. Likevel kreves det at traktatbruddet skyldes usedvanlige og uforutsigbare omstendigheter, som medlemsstaten ikke kunne påvirket eller unngått. Videre kan force majeure bare påberopes i det tidsrom som er nødvendig for å avhjelpe utfordringene. Domstolen erkjenner at covid-19-pandemien lå utenfor Bulgarias kontroll. Likevel kunne og burde Bulgaria varslet Kommisjonen om de utfordringene som oppsto. Bulgaria gjennomførte direktivet først 5. januar 2024, langt etter den fastsatte fristen. På dette grunnlag forkastes Bulgarias anførsel.

EU-domstolen går så videre til å fastlegge botens størrelse i henhold til TEUV art. 260 (3). Det er fast praksis at det er opp til domstolen å fastsette boten i den enkelte sak. Boten skal fastlegges på grunnlag av de konkrete omstendighetene i saken, samt etter hva som er nødvendig i forebyggingsøyemed. Boten fastlegges til 1 593 000 EUR.

EU-domstolens konklusjon

Bulgaria har brutt sine forpliktelser etter direktiv (EU) 2019/1161 artikkel 2 (1) ved å ikke ha gjennomført de lover og forskrifter som er nødvendige for å oppfylle direktivets krav og dermed heller ikke ha underrettet kommisjonen om lovene eller forskriftene.

Bulgaria betaler kommisjonen 1 593 000 EUR.

Direktiv (EU) 2019/1161 om endring av direktiv 2009/33/EF om fremming av rene og energieffektive veigående motorvogner er tatt inn i EØS-avtalen vedlegg XX ­(Miljø), og er delvis gjennomført i forskrift 20. desember 2022 nr. 2384 om utslippskrav til kjøretøy ved offentlig anskaffelse til veitransport § 3. Norske regler er under utarbeidelse.

EOE