Saken omhandler

EFTA-domstolen avsa den 16. desember 2025 prejudisiell avgjørelse i sak E-7/25, om tolkningen av direktiv 2000/60/EC (vanndirektivet) artikkel 4. 

Sakens bakgrunn 

Islandske myndigheter mottok i 2020 en søknad fra Benchmark Genetics om å øke uttak av grunnvann til 972 liter i sekundet, for å utvide deres virksomhet innen fiskeoppdrett. Forslaget ble akseptert, under forutsetning om at det ble foretatt en vurdering og sammenligning av ulike måter dette kunne gjøres på. Dette måtte særlig bli vurdert opp mot usikkerheten rundt drikkevannsforsyningen til Vogar kommune. Den etterfølgende konsekvensutredningen, rapporterte at ingen endringer blitt funnet i ferskvannet i Vogar, selv om det hadde vært omfattende uttaksvirksomhet der i en årrekke. Videre tok den til orde for at nåværende uttak var bærekraftig, og at uttaket ville forbli bærekraftig, selv om uttaket økte med 20 %. På denne bakgrunn tok islandske myndigheter til orde for at de negative miljøkonsekvensene, ville være minimale, samt at det økte uttaket sannsynligvis ikke ville ha en vesentlig negativ effekt på grunnvannet. 

Senere sendte Benchmark Genetics en oppdatert søknad om brukstillatelse av grunnvannsuttak over en 20-års periode, hvor det totale uttaket ville bli 1372 liter i sekundet. Islandske myndigheter innvilget søknaden i 2023. Innvilgelsen ble gjort under forutsetning om at overvåkning av og en tiltaksplan, med formål om at grunnvannets kjemiske sammensetning og kvalitet skulle forbli uendret. 

Flere aktivister tok ut søksmål ved Reykjaviks tingrett, blant annet med krav om at vedtaket som ga Benchmark Genetics brukstillatelse for grunnvann, ble kjent ugyldig. Reykjaviks tingrett utsatte saken, og forela EFTA-domstolen ett tolkningsspørsmål. 

EFTA-domstolens vurdering 

Første del av spørsmålet

Spørsmålet er om vanndirektivet artikkel 4 er til hinder for at det gis tillatelse til et prosjekt, før det er foretatt en klassifisering og tilstandsvurdering av den potensielt berørte grunnvannsforekomsten. 

Vanndirektivet artikkel 4 fastlegger både langsiktige krav til planlegging som skal fremgå i bruksplaner og tiltaksplaner, og tiltak som skal forebygge forurensing av vannforekomsten i konkrete prosjekter. 

Med forbehold om unntakene som finnes i artikkel 4, har myndighetene plikt til å nekte å gi tillatelse til et prosjekt som kan resultere i forurensing av den aktuelle vannforekomsten eller som risikerer at oppnåelsen av en «god tilstand» for overflatevanns– og grunnvannsforekomster settes i fare. 

Når et prosjekt kan ha negative konsekvenser på vann, kan det derfor bare gis samtykke om vilkårene i artikkel 4 (7) bokstav a til d er oppfylt. Det er forvaltningsmyndigheten som har kompetanse til å godkjenne prosjektet, som skal vurdere om vilkårene er oppfylt før en slik godkjennelse gis. Medlemsstatene er derfor forpliktet til å foreta en vurdering av vannforekomstens tilstand før beslutningen om det skal gis godkjennelse til et prosjektet som kan ha negative virkninger på tilstanden til overflatevann- eller grunnvannsforekomster. 

Konklusjonen er at vanndirektivet artikkel 4 er til hinder for tillatelser som kan ha en effekt på grunnvannsforekomsten, før det er foretatt en vurdering av grunnvannstilstanden er i tråd med direktivets krav. 

Andre del av spørsmålet

Spørsmålet er om vanndirektivet artikkel 4 er til hinder for at det gis tillatelse til et prosjekt som kan påvirke statusen til grunnvannsforekomsten før det, i henhold til bruksplanen for nedbørsfelt er foretatt en klassifisering og statusvurdering. 

Innledningsvis minner EFTA-domstolen om at resultatene av klassifiseringen og statusvurderingen skal gjøres tilgjengelig for offentlig høring før prosjektet godkjennes, jf. direktivet 2011/92/EU (miljøvirkningsdirektivet) artikkel 3, 5 og 6. Informasjonen må blant annet inneholde nødvendige opplysninger for å vurdere virkningene av prosjektet på vannforekomsten, i lys av kravene som fremgår av vanndirektivet artikkel 4 (1). Formålet bak miljøvirkningsdirektivet er å forbygge miljøskader, og dets bestemmelser er hovedsakelig av prosessuell art. Ved å inkludere informasjon om miljøet i tillatelsesprosedyren, sikres det at prosjektets miljøpåvirkning inkluderes i den offentlige debatten om en utviklingstillatelse skal gis. 

I denne saken må det både utføres en vurdering av grunnvannsforekomstens nåværende tilstand, en vurdering av prosjektets potensielle innvirkning på grunnvannsforekomstens tilstand og resultatene må gjøres offentlige tilgjengelige før det eventuelt gis tillatelse til prosjektet. Når det kommer til bruksplanen for nedbørsfelt, så skal disse være etablert og offentliggjort innen 1. mai 2018, og de må revideres hvert sjette år, jf. vanndirektivet artikkel 13 (6) og (7). 

Vanndirektivet artikkel 4 (1) etablerer en kobling mellom bevaringstiltakene som EØS-statene er forpliktet til å vedta etter bestemmelsen, og den tidligere bruksplanen for nedbørsfeltet på det aktuelle området. Bruksplanen for nedbørsfeltet beskriver nedbørsfeltets status, og er en handlingsplan som viser til nye tiltak som er utformet for å nå vanndirektivets mål. Statusbeskrivelsen av nedbørsfeltet må utarbeides før bruksplanen for nedbørsfeltet, og før en eventuell tiltaksplan. For å oppfylle plikten til å gjennomføre en forhåndsvurdering, må EØS-statene oppfylle plikten til å klassifisere alle vannforekomster. Er ikke dette gjort, må en slik forhåndsvurdering gjøres før en vurdering av om et prosjekt godkjennes og gjennomføres. 

Til tross for at resultatene må inkluderes i den aktuelle bruksplanen, behøver ikke bruksplanen korrigeres eller oppdateres før det gis godkjenning. Dette gjelder så lenge klassifiseringen og vurderingen er utført i overenstemmelse med kriteriene i vanndirektivet. 

Konklusjonen er at vanndirektivet artikkel 4 ikke er til hinder for at det gis tillatelse til et prosjekt før det er foretatt en klassifisering og statusvurdering, som fastsatt i bruksplanen for nedbørsfeltet. Dette gjelder under forutsetning om at klassifiseringen og vurderingen er gjennomført i samsvar med direktivets krav. 

Direktiv 2000/60/EC (vanndirektivet) er innlemmet i EØS-avtalens vedlegg XX.II, og gjennomført i forskrift 15. desember 2006 nr. 1446 om rammer for vannforvaltningen. 

EOE