Spørsmålet i saken

5. februar 2026 avsa EU-domstolen en prejudisiell avgjørelse i sak C-810/24 Urban Vision. 

Saken gjelder spørsmålet om en rett til å tilpasse sitt tilbud til beste tilbud i en anbudskonkurranse, som gis initiativtakeren av prosjektet, er i strid med prinsippet om likebehandling i direktiv 2014/23/EU (konsesjonskontraktsdirektivet) eller etableringsretten etter TEUV artikkel 49.

Sakens bakgrunn 

I avgjørelse av 29. mai 2020 vedtok kommunen Milano retningslinjer for et prosjekt om fornyelse av offentlige bymiljøer ved hjelp av tekniske sponsorer. Vedtaket var fattet i samsvar med en italiensk lov om offentlige kontrakter. 

Etter loven skjer prosedyren for finansieringen av slike prosjekter i tre faser. I første fase sender en økonomisk aktør (initiativtakeren) inn et forslag om en konsesjon på bygge- og anleggsarbeider til oppdragsgiver. I andre fase vurderer oppdragsgiver forslagets gjennomføringsevne, og kommer eventuelt med forslag til endringer. I siste fase blir forslaget underlagt en anbudsprosedyre. Initiativtakeren inviteres til å delta i denne, og får i tillegg rett til å tilpasse sitt tilbud til beste tilbud. 

Denne fortrinnsretten går ut på at dersom kontrakten ikke tilbys initiativtakeren, har denne 15 dager på seg til å tilpasse sitt tilbud til det tilbudet som opprinnelig vant anbudskonkurransen. Initiativtakeren tildeles så kontrakten på betingelse av at den andre aktøren, som opprinnelig fikk tildelt kontrakten, kompenseres de utgiftene den har hatt fått i forbindelse med utarbeidelsen av sitt tilbud. 

Kun ett selskap (sammenslutningen) var initiativtaker i første fase. Etter at kommunen offentliggjorde anbudet, ble Urban Vision til slutt tilbudt kontrakten som den aktøren med det beste tilbudet. Sammenslutningen benyttet seg imidlertid av fortrinnsretten, og kontrakten ble derfor tildelt denne. 

Urban Vision har reist sak mot Milano kommune. Den foreleggende rett har i den anledning forelagt et spørsmål til EU-domstolen om tolkningen av EU-retten. Spørsmålet er om konsesjonskontraktsdirektivet artikkel 3 nr. 1 som gjelder prinsippet om likebehandling, sammenholdt med TEUV artikkel 49 om fri etableringsrett, direktivets artikkel 30, 41 og direktivets fortale punkt 68, skal tolkes slik at de hindrer statene i å ha slike regler om fortrinnsrett som den italienske loven om offentlige kontrakter hjemler.

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen starter med å vurdere hvorvidt fortrinnsretten er i strid med likebehandlingsprinsippet etter konsesjonskontraktsdirektivet artikkel 3 nr. 1. Ettersom initiativtakeren gjennom fortrinnsretten har mulighet til å endre sitt tilbud, vil det ikke være klart hvilken rangering tilbudene har etter anbudskonkurransen. Initiativtakeren får derfor en reell fordel i forhold til de andre tilbyderne. 

Prinsippet om likebehandling har blant annet til formål å fremme størst mulig konkurranse ved tilbud av konsesjonskontrakter. Dette krever at alle tilbyderne behandles likt både på det tidspunktet hvor tilbyderne utarbeider bud, og på tidspunktet når oppdragsgiver vurderer tilbudene. Domstolen viste til at tidligere rettspraksis har slått fast at det å tillate at et tilbud endres etter at det er gitt er i strid med prinsippet om likebehandling. 

Når oppdragsgiver tillater en enkelt tilbudsgiver å endre prisen på sitt tilbud i samsvar med en annen tilbyders tilbudte pris, er dette i strid med prinsippet om likebehandling. En slik adgang undergraver sunn og effektiv konkurranse. Dette var også å anse som konkurransebegrensende. Videre er en regel om fortrinnsrett i strid med konsesjonskontraktsdirektivet artikkel 41 nr. 1 om at tilbudene skal vurderes «på reelle konkurrencevilkår». 

Medlemsstatene er gitt nokså stor frihet og fleksibilitet når det gjelder å tilrettelegge for anbudsprosedyrer. Dette fremkommer særlig av direktivets artikkel 30 og fortalens punkt 68 og 8. Denne skjønnsmarginen er likevel ikke ubegrenset. Etter fortalens punkt 68 er fleksibiliteten betinget av «overholdelse af dette direktiv og principperne om gennemsigtighed og ligebehandling». 

Konsesjonskontraktsdirektivet artikkel 41 nr. 3 åpner i unntakstilfeller for å endre rekkefølgen av tildelingskriteriene. Dette gjelder dersom oppdragsgiver mottar «en innovativ løsning med et ekstraordinært niveau af funktionsdygtighed, som den på trods af sin omhu ikke kunne have forudset». EU-domstolen presiserer at dersom dette er tilfellet, har den ordegivende myndighet plikt til å underrette de andre tilbyderne om dette. Deretter må det offentliggjøres en ny oppfordring om å komme med tilbud etter de nye kriteriene. Dette var ikke tilfellet i denne saken. 

EU-domstolen poengterer at brudd på prinsippet om likebehandling innebærer at fortrinnsretten også er en restriksjon på etableringsfriheten etter TEUV artikkel 49. Ved å ha en regel om fortrinnsrett vil andre næringsdrivende fra andre medlemsstater kunne hindres i å delta i en slik prosjektfinansieringsprosedyre. 

En restriksjon på etableringsretten kan rettferdiggjøres dersom den kan begrunnes i hensynet til den offentlige orden, den offentlige sikkerhet eller den offentlige sunnhet. Den foreleggende rett mener fortrinnsretten vil effektivisere gjennomførelsen av de allmenne interesser og at den fremmer fornyelse av forvaltningen ved bruk av ny kunnskap fra privat sektor. Dette hensynet faller ikke inn under de relevante hensynene som kan begrunne restriksjonen. Som følge av dette kan ikke restriksjonen rettferdiggjøres. 

EU-domstolens konklusjon 

EU-domstolen konkluderer med at konsesjonskontraktsdirektivet artikkel 3 nr. 1, sammenholdt med TEUV artikkel 49, direktivets artikkel 30, 41 og direktivets fortale punkt 68, er til hindrer for nasjonale regler om fortrinnsrett, slik den er hjemlet i den italienske lov om offentlige kontrakter.

Direktiv 2014/23/EU er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XVI, og gjennomført i norsk rett ved lov 17. juni 2016 nr. 73 om offentlige anskaffelser (anskaffelsesloven), forskrift 12. august 2016 nr. 974 om offentlige anskaffelser (anskaffelsesforskriften) og forskrift 12. august 2016 nr. 976 om konsesjonskontrakter (konsesjonskontraktforskriften). Traktaten om Den europeiske unions virkemåte artikkel 49 tilsvarer EØS-avtalen artikkel 31. 

I avsnitt 58 uttaler EU-domstolen at hensynene nevnt i TEUV art. 52 nr. 1 «er de eneste hensyn der kan begrunde en restriktion for etableringsfriheden». Denne uttalelsen må nok forstås slik at der et nasjonalt tiltak er i strid med direktivet, er de eneste hensynene som kan begrunne tiltaket hensynene nevnt i TEUV art. 52 nr. 1.

CH