Spørsmålet i saken

Den 29. januar 2026 avsa EU-domstolen prejudisiell avgjørelse i sak C-654/24 Bariello. Dommen gjelder spørsmålet om begrensninger i søksmålsadgangen er i strid med prinsippet om likebehandling etter direktiv 1999/70/EF om rammeavtalen om midlertidig ansettelse inngått mellom EFF, UNICE og CEEP.

Sakens bakgrunn 

En lærer i Italia (M.M.) var ansatt i en midlertidig stilling over fire skoleår, frem til 2024. Etter italiensk rett har lærere rett til å få tildelt et elektronisk kort med en pengesum på 500 EUR som skal benyttes til videreutdannelse, en gang i året. Opprinnelig ble dette kortet kun tildelt faste ansatte. I sak C-450/21 fant imidlertid EU-domstolen at tildeling av det elektroniske kortet til bare de faste ansatte var i strid med prinsippet om likebehandling etter rammeavtalens klausul 4. Nå har derfor også midlertidig ansatte rett på kortet. 

M.M. hadde ikke fått elektronisk kort noen av de fire årene hun hadde vært ansatt. Som følge av dette anla hun sak om krav om å få tildelt den årlige godtgjørelsen på 500 EUR utbetalt i samsvar med loven for hvert av årene hun jobbet, eventuelt å få utbetalt en sum på 2000 EUR. 

Den foreleggende rett er av den oppfatning at M.M. har blitt utsatt for forskjellsbehandling. Det følger imidlertid av italiensk rettspraksis at man fortsatt må være ansatt for å få tildelt slikt kort i ettertid. Dersom man ikke er ansatt lenger, kan man kreve erstatning. Ved et erstatningskrav må den ansatte godtgjøre at hun har lidt et spesifikt tap som følge av at hun ikke har fått det elektroniske kortet.

Den foreleggende rett har stilt spørsmål til EU-domstolen om rammeavtalens klausul 4, i lys av prinsippet om effektiv beskyttelse i EUs charter om grunnleggende rettigheter artikkel 47, er til hinder for at nasjonal rett stiller krav om at tidligere ansatte fortsatt er ansatt for å få tildelt det elektroniske kortet i ettertid. Videre er spørsmålet om disse bestemmelsene er til hinder for at nasjonal rett oppstiller ytterligere vilkår for rett til erstatning. 

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen påpeker innledningsvis at etter sak C-450/21 er det i strid med rammeavtalen klausul 4 å gi det elektroniske kortet til fast ansatte, men ikke til de midlertidig ansatte. C-450/21 gjaldt det samme elektroniske kort som denne saken omhandler.

Domstolen bygger på en forutsetning om at M.M. da hun var ansatt som lærer var omfattet av rammeavtalens anvendelsesområde, og at det elektroniske kortet er et forhold som gjelder ansettelsesvilkårene etter rammeavtalens klausul 4 nr. 1. For å kunne påberope seg klausul 4 nr. 1 om forskjellsbehandling, er det tilstrekkelig at en person med midlertidig ansettelse behandles mindre gunstig enn fast ansatte i en sammenlignbar situasjon.

Den foreleggende rett har spurt om de aktuelle kravene i nasjonal rettspraksis innebærer en forskjellsbehandling. Italienske myndigheter har på sin side anført at det ikke er tale om forskjellsbehandling ettersom disse kravene også gjelder der fast ansatte som har forlatt skolesystemet krever erstatning for å ikke ha fått det elektroniske kortet. 

EU-domstolen mener at det ikke foreligger nok informasjon til å kunne ta stilling til om de italienske myndighetenes anførsel stemmer. Det kan tenkes at også fast ansatte av ulike årsaker ikke fikk det elektroniske kortet mens de jobbet. Dersom vilkårene for erstatning også gjelder fast ansatte som har sluttet i sin stilling, foreligger det ikke forskjellsbehandling etter klausul 4 nr. 1. 

EU-domstolen går videre til å vurdere hvorvidt vilkårene likevel er i strid med rammeavtalens klausul 4 nr. 1 fordi de eventuelt fratar bestemmelsen sin effektive virkning eller retten til et effektivt rettsmiddel etter charteret artikkel 47. 

Innledningsvis presiserer domstolen at dersom det konstateres at det foreligger forskjellsbehandling i strid med EU-retten, så skal de forskjellsbehandlede personene få de rettigheter som de opprinnelig ikke fikk. Medlemsstatene har plikt til å tilsidesette enhver nasjonal bestemmelse som er diskriminerende. Som følge av dette skal lærere med midlertidig ansettelse få det elektroniske kortet.

Etter italiensk rett kan imidlertid ikke det elektroniske kortet brukes etter tjenestens opphør. Kravet om at en midlertidig ansatt kun kan få elektronisk kort dersom vedkommende fortsatt er ansatt, vil dermed ikke skade den effektive virkningen av rammeavtalen klausul 4 nr. 1. 

Til slutt presiserer domstolen at ethvert tiltak som har som mål å fjerne forskjellsbehandling i strid med EU-retten, herunder erstatning, oppfyller retten til et effektivt rettsmiddel. Tiltaket må imidlertid overholde ekvivalensprinsippet og effektivitetsprinsippet.

EU-domstolens konklusjon 

EU-domstolen konkluderer med at det ikke er i strid med rammeavtalen klausul 4 å ha en nasjonal regel om at tildeling av det elektroniske kortet etter å ha blitt forskjellsbehandlet er betinget av at vedkommende fortsatt er inne i skolesystemet. Det er heller ikke i strid med klausul 4 at retten til erstatning, dersom det elektroniske kortet ikke tildeles, er underlagt bestemte vilkår. Disse vilkårene må imidlertid også gjelde for lærere som har vært fast ansatt. De prosessuelle reglene for retten til å kreve erstatning må overholde ekvivalensprinsippet og effektivitetsprinsippet. 

Direktiv 1999/70/EF om rammeavtalen om midlertidig ansettelse inngått mellom EFF, UNICE og CEEP er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XVIII. EUs charter om grunnleggende rettigheter er ikke direkte EØS-relevant. Likevel vil charteret kunne få relevans for EØS etter homogenitetsprinsippet.

CH