Spørsmålene i saken

EU-domstolen avsa 5. mars 2026 prejudisiell avgjørelse i C-757/24 SG. Saken gjaldt aldersdiskriminering jf. direktiv 2000/78/EF om generelle rammebestemmelser om likebehandling i arbeidslivet [EUs rammedirektiv].

Sakens bakgrunn

Saksøkeren ble født i 1969. Han ble ansatt i Wien kommune i 2002, men hadde hatt andre jobber siden han var 14 år. Tvisten knytter seg til hvordan arbeidserfaring før fylte 18 år skal hensyntas i beregningen av ansiennitet og dermed lønn.

Østerriksk lovgivning om ansiennitet og lønnsfastsettelse, har vært gjenstand for en rekke saker i EU-domstolen om aldersdiskriminering. Blant tidligere ordninger gjaldt for eksempel at ingen arbeidserfaring før fylte 18 år ble tatt i betraktning. EU-domstolen fastslo i C-88/08 Hütter at dette utgjorde direkte aldersdiskriminering. Nye ordninger for å svare til EU-rettens krav passerte heller ikke nåløyet i C-530/13 Schmitzer, C-24/17 Österreichischer Gewerkschaftsbund, C-396/17 Leitner samt C-650/21 Landespolizeidirektion Niederösterreich and Finanzamt Österreich. Denne saken handler derfor også om hvorvidt den siste revisjonen av ordningen i Østerrike har gjort endelig slutt på aldersdiskrimineringen. 

Etter den nåværende ordningen, som kom til i 2023, tas det hensyn til arbeidserfaring før fylte 18 år blant annet ved beregning av «øvrig erfaring». Med «øvrig erfaring» menes erfaring fra arbeid som ikke er direkte relevant for en stilling, men som likevel medregnes. Det videreføres imidlertid at bare halvparten av «øvrig erfaring» telles, slik at ett år fulltid regnes som et halvt års arbeidserfaring. I tillegg gjelder et tak på tre år for hvor mange år med «øvrig erfaring» som tas med i beregningen.

Saksøkeren har under den nye ordningen fått godskrevet omtrent halvannet år «øvrig erfaring». Han anfører at ordningen viderefører aldersdiskriminering for dem med arbeidserfaring opparbeidet før fylte 18 år, og krever at all arbeidserfaring tas med i beregningen. 

Arbeids- og trygderetten i Wien har bedt EU-domstolen om en prejudisiell avgjørelse om tolkningen av rammedirektivet. 

Spørsmålet for EU-domstolen er om den nye ordningen for fastsettelse av ansiennitet og dermed lønn viderefører aldersdiskriminering i strid med direktiv 2000/78/EF artikkel 1, 2 og 6 lest i samsvar med EUs charter om grunnleggende rettigheter artikkel 21 om ikke-diskriminering. 

EU-domstolens vurdering

Det første spørsmålet er om den gjeldende ordningen innebærer «direkte forskjellsbehandling», jf. EUs rammedirektiv artikkel 2. Det foreligger «direkte forskjellsbehandling» dersom en person på grunn av grunnlag som nevnt i direktivets artikkel 2 nr. 1, herunder alder, stilles dårligere enn en annen person i samme situasjon. 

Den relevante situasjonen å sammenligne saksøkeren med arbeidserfaring opparbeidet før fylte 18 år med, er personer med tilsvarende arbeidserfaring som utelukkende fant sted etter fylte 18 år.

Det følger av fast praksis at arbeidsgivere står fritt til utelukkende å ta hensyn til erfaring som gjør arbeidstakeren bedre i stand til å utføre oppgavene i stillingen. Det vil si at EU-retten ikke krever at det tas hensyn til samtlige «øvrige perioder». Domstolen finner ingen holdepunkter for at alderen vektlegges ved vurderingen av om en arbeidserfaring er relevant for stillingen. 

Taket på tre år for «øvrig arbeidserfaring» gjelder både for arbeidserfaring før og etter fylte 18 år. Det er også innført en «sammenligningsdato» for hver ansatt med sikte på å korrigere og kompensere dem som har arbeidet under den direkte diskriminerende ordningen før dette. Det er samlet sett ikke grunnlag for å hevde at arbeidstakere med arbeidserfaring vunnet før fylte 18 år stilles dårligere enn arbeidstakere som bare har arbeidserfaring etter fylte 18 år. 

Saksøkeren har også anført at arbeidstakere som er ansatt etter 2001 stilles dårligere enn ansatte som ble ansatt før dette. De som ble ansatt før 2001 fikk medregnet all tidligere arbeidserfaring. EU-domstolen avviser kort at dette er aldersdiskriminering. Et kriterium om ansettelsesdato er objektiv og nøytralt, idet det ikke er avhengig av den ansattes alder. 

EU-domstolens konklusjon

Direktiv 2000/78/EF [EUs rammedirektiv] er ikke til hinder for en ordning for beregning av ansiennitet som teller halvparten av varigheten av «øvrig erfaring» og setter et øvre tak på tre år for «øvrig erfaring», når kravene er felles for arbeidstakere uavhengig av alder. 

Direktiv 2000/78/EF er ikke EØS-relevant, men lovgiver har bestemt at norsk regelverk skal være minst på høyde med nivået i direktivet, se Prop. 81 L (2016 –2017) Lov om likestilling og forbud mot diskriminering (likestillings- og diskrimineringsloven) pkt. 6.2.3.2. Når Norge gjennomfører direktiver som faller utenfor EØS-avtalen, er ikke selve direktivene bindende. Homogenitetsmålsettingen i EØS krever heller ikke at EU-domstolens avgjørelser om forståelsen av disse tillegges betydning. I saker om aldersdiskriminering har Høyesterett likevel uttalt at arbeidsmiljølovens bestemmelser må tolkes i samsvar med EUs rammedirektiv (2000/78/EF), og tatt utgangspunkt i EU-domstolens avgjørelser, se Prop. 81 L (2016–2017) side 45 flg. og blant annet Rt. 2011 s. 964 avsnitt 44. 

EMA