Spørsmålet i saken

Den 16. april 2026 avsa EU-domstolen prejudisiell avgjørelse i sak C-229/24 Brännelius. Saken gjaldt tolkningen av uttrykket «innsideinformasjon», jf. forordning (EU) nr. 596/2014 (markedsmisbruksforordningen) artikkel 7 nr. 1 bokstav a.

Sakens bakgrunn 

Et svensk aksjeselskap som instrueres av Umeå kommune utlyste en anbudskonkurranse for innkjøp av elektriske busser og ladestasjoner. Selskapet Hybricon Bus Systems AB («Hybricon») var ett av to selskaper som deltok i anbudskonkurransen. Ved avgjørelse 14. mai 2018 ble det bestemt at Hybricon ikke vant konkurransen.

Hybricon fikk beskjed om at de ikke fikk tildelt kontrakten ved e-post den 14. mai kl. 14.34. Det var driftslederen i selskapet som mottok e-posten. Kort tid etter at han mottok e-posten, oppfordret han personen OP til å selge aksjene sine i Hybricon. OP oppfordret videre TK til det samme. 

Både OP og TK solgte aksjene sine i Hybricon den 14. mai kl. 14.37 og kl. 14.40. Samme dag kl. 15.22 offentliggjorde Hybricon i en pressemelding at selskapet ikke hadde blitt tildelt den offentlige kontrakten fra anbudskonkurransen. Denne offentliggjøringen medførte et betydelig fall i Hybricons aksjekurs på børsen. 

OP og TK ble straffeforfulgt for ulovlig innsidehandel. De ble dømt i både tingretten og ankedomstolen. Dommen er anket til Sveriges høyesterett («Högsta domstolen»). I den anledning har Högsta domstolen forelagt EU-domstolen spørsmålet om tolkningen av markedsmisbruksforordningen artikkel 7 nr. 1 a).

EU-domstolens vurdering 

Spørsmålet er om det er nødvendig at informasjon offentliggjøres i henhold til markedsmisbruksforordningen artikkel 17 for at informasjonen skal opphøre å være «innsideinformasjon» etter markedsmisbruksforordningen artikkel 7 nr. 1 a).

Det følger av rettspraksis at «innsideinformasjon» krever at fire vilkår foreligger, jf. markedsmisbruksforordningen artikkel 7 nr. 1 a). For det første må det være tale om en konkret informasjon. For det andre må denne informasjonen ikke være offentliggjort. For det tredje må informasjonen direkte eller indirekte relatere seg til et eller flere finansielle instrumenter eller deres utstedere. Til slutt må informasjonen, dersom den offentliggjøres, merkbart kunne påvirke kursen på de aktuelle finansielle instrumentene. Det er det andre vilkåret som er relevant for denne saken. 

EU-domstolen presiserer at ikke enhver form for formidling eller utbredelse av informasjon er nok til at denne kunnskapen ikke lenger karakteriseres som innsideinformasjon. Det kreves at offentliggjøringen skjer etter nærmere bestemte metoder eller kriterier. Offentliggjøringen må gjøre det mulig på en ikke-diskriminerende måte å nå ut til et så stort antall investorer og aktører som mulig i det aktuelle markedet.

Markedsmisbruksforordningen artikkel 7 er taus om hva som skal til for at opplysninger mister sin karakter som innsideinformasjon. Bestemmelsen må imidlertid tolkes ensartet i lys av ordlyden, sammenhengen bestemmelsen inngår i og formålene bak bestemmelsen. 

EU-domstolen uttaler videre at markedsmisbruksforordningen artikkel 17 er relevant for å klarlegge hva som kreves for at opplysninger skal miste sin karakter av å være innsideinformasjon. Bestemmelsen regulerer informasjonsplikt.

Markedsmisbruksforordningen artikkel 17 har til hensikt å tillegge utstedere av finansielle tjenester en avgjørende rolle i forbindelse med offentliggjøring av innsideinformasjon. Offentliggjøring av innsideinformasjon skal skje så snart som mulig uten unødig forsinkelse, overholde spesifikke krav til pålitelighet, og være tilgjengelig på en lett, fullstendig og ikke-diskriminerende måte, jf. artikkel 17 nr. 1.

Kravet om at opplysningene må offentliggjøres så snart som mulig følger av artikkel 17 nr. 4 og 5. Det er bare ved særlige omstendigheter og under overholdelse av strenge kumulative vilkår at offentliggjøringen kan utsettes.

Dersom offentliggjøringen av innsideinformasjon er utsatt, skal kompetent myndighet underrettes om dette, jf. markedsmisbruksforordningen artikkel 17 nr. 4. En utsteder av emisjonskvoter må offentliggjøre de aktuelle opplysningene så snart som mulig dersom fortroligheten til disse ikke lenger kan sikres, jf. artikkel 17 nr. 7. 

Videre viser EU-domstolen til kravet til pålitelighet og til lett og fullstendig tilgang til innsideinformasjonen for alle. Formålet med markedsmisbruksforordningen er å sikre det finansielle markedets integritet og investorenes tillit til markedet. Artikkel 14 gir et forbud mot innsidehandel og å ulovlig gi videre innsideinformasjon. Formålet med bestemmelsen er å sikre at investorer og aktører stilles likt ved en børstransaksjon. 

Utstederen av finansielle instrumenter er i best stand til å vurdere om opplysninger er å anse som innsideinformasjon, og sikre at denne informasjonen formidles konkret, fullstendig og korrekt. I tillegg har utstederen best kunnskap om risikoen som er forbundet med det finansielle instrumentet. Småaksjonærer kan dermed med rette basere deres tillit og investeringsbeslutninger på opplysninger som utstederen offentliggjør. 

EU-domstolen uttaler videre at markedsmisbruksforordningen artikkel 17 må tolkes i lys av gjennomføringsforordning (EU) 2016/1055. Formålet med den sistnevnte forordning er å sikre investorbeskyttelsen. Tekniske metoder for offentliggjøring av innsideinformasjon er gitt i gjennomføringsforordningen artikkel 2. 

Utstedere og deltakere på markedet for emisjonsaksjer skal offentliggjøre innsideinformasjon med tekniske metoder som sikrer at denne informasjonen formidles til en bred mottakelsesskare. Det må skje på et ikke-diskriminerende grunnlag, der informasjonen er gratis og gitt i hele Unionen til samme tid, jf. gjennomføringsforordningen artikkel 2 nr. 1 a). Det bør benyttes medier som offentligheten har rimelig tillit til, jf. artikkel 2 nr. 1 b). 

Også en tredjemann kan offentliggjøre innsideinformasjon på vegne av utsteder, jf. gjennomføringsforordningen artikkel 2 nr. 1 b). Det kreves at denne tredjemann er blitt pålagt oppdraget fra utstederen. 

I denne aktuelle saken ble en avgjørelse om tildeling av en kontrakt etter en anbudskonkurranse sendt til de to virksomhetene som deltok i konkurransen, i tillegg til 22 andre aktører som hadde vist interesse i prosedyren. Dette kan ikke anses å være offentliggjøring av informasjonen som gjør at den mister sin karakter av å være «innsideinformasjon». Selv om enhver person med interesse kunne ha bedt den kompetente myndigheten om å få kjennskap til resultatet av anbudskonkurransen, er heller ikke dette nok til at informasjonen mister karakteren av å være innsideinformasjon. 

EU-domstolens konklusjon 

For at opplysninger skal anses offentliggjort, og opphøre å være «innsideinformasjon» etter markedsmisbruksforordningen artikkel 7 nr. 1 a), må opplysningen ha blitt offentliggjort i henhold til den metoden og de krav som stilles etter markedsmisbruksforordningen artikkel 17 og forordning (EU) 2016/1055 artikkel 2 nr. 1. 

Forordning (EU) nr. 596/2014 om markedsmisbruk (markedsmisbruksforordningen) er inntatt i EØS-avtalens vedlegg IX.III og gjennomført i norsk rett ved lov 29. juni 2007 nr. 75 (verdipapirhandelloven). Forordning (EU) 2016/1055 er inntatt i EØS-avtalens vedlegg IX.III og gjennomført i norsk rett ved forskrift 29. juni 2007 nr. 876 til verdipapirhandelloven (verdipapirforskriften). 

CH