Spørsmålet i saken
Den 21. april 2026 avsa Høyesterett kjennelse i sak HR-2026-919-A. Saken gjaldt spørsmålet om blinde personer kan være meddommere. Høyesterett bruker blant annet EU-domstolens praksis knyttet til tolkningen av rammedirektiv 2000/78/EF [ikke-diskrimineringsdirektivet] ved løsningen av spørsmålet.
Sakens bakgrunn
A er blind. Han ble valgt inn i meddommerutvalget i Hol kommune. I februar 2025 ble han innkalt for å være meddommer i en straffesak. Fordi han var blind, mente fagdommeren at A ikke kunne være meddommer i saken. Han mente også at A ikke var valgbar til meddommerutvalget, og ba kommunen slette ham derfra. Kommunen etterkom anmodningen, og denne beslutningen bragte A inn for tingretten.
Tingretten fastholdt at A skulle slettes fra meddommerutvalget. Det samme ble fastholdt ved anke for lagmannsretten. A anket til Høyesterett. Norges blindeforbund er partshjelper.
Høyesterett tar stilling til hvorvidt det er en rettsstridig forskjellsbehandling å stryke A fra meddommerutvalget på grunn av en funksjonsnedsettelse. Spørsmålet er om blinde skal slettes fra meddommerutvalget alene fordi funksjonsnedsettelsen som blind gjør at de ikke er «personlig egnet» for vervet som meddommer, jf. lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene (domstolloven) § 70.
Høyesteretts vurdering
Høyesterett innleder med å vise til at verken lovforarbeider eller rettspraksis gir klar veiledning om hvorvidt blinde automatisk skal slettes fra meddommerutvalget fordi de har funksjonsnedsettelse som blind.
Kongeriket Norges Grunnlov av 17. mai 1814 (Grunnloven) § 98 gir det overordnede grunnlaget for diskrimineringsforbudet i norsk rett. Bestemmelsen er operasjonalisert ved blant annet lov 16. juni 2017 nr. 51 om likestilling og forbud mot diskriminering (likestillings- og diskrimineringsloven). Denne loven er relevant for tolkningen av «personlig egnet», jf. domstolloven § 70.
Utgangspunktet er at likestillings- og diskrimineringsloven § 6 forbyr ulovlig forskjellsbehandling på grunnlag av blant annet funksjonsnedsettelse. Slik forskjellsbehandling kan likevel være lovlig dersom den har et «saklig formål», er «nødvendig for å oppnå formålet» og ikke er «uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles», jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 9 (1).
Vilkåret om «personlig egnet» i domstolloven § 70 er begrunnet i hensynet til en forsvarlig, rettferdig og tillitsskapende domstolsprosess. Dette er et saklig formål.
Når det gjelder nødvendighetskravet viser Høyesterett til forarbeidene. Forskjellsbehandlingen er trolig ikke nødvendig dersom det finnes ikke-diskriminerende handlingsalternativer som er egnet til å oppnå formålet, og som ikke er uforholdsmessig ressurskrevende. Vilkåret om «ikke uforholdsmessig inngripende» innebærer at forskjellsbehandlingens mål og middel må veies opp mot konsekvensene for den som rammes av forskjellsbehandlingen.
Videre må likestillings- og diskrimineringsloven § 9 (1) tolkes i samsvar med blant annet ikke-diskrimineringsdirektivet og forpliktelsene etter CRPD.
Etter CRPD artikkel 5 nr. 2 skal statene «forby enhver form for diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne og sikre mennesker med nedsatt funksjonsevne lik og effektiv rettslig beskyttelse mot diskriminering, uansett grunn». Bestemmelsen er avgrenset mot forskjellsbehandling som er saklig, forfølger et legitimt formål og ikke er uforholdsmessig.
Videre skal statene treffe alle hensiktsmessige tiltak for å sikre en rimelig tilrettelegging, jf. CRPD artikkel 5 nr. 3. Tiltaksplikten i tredje ledd er ikke absolutt, jf. artikkel 5 nr. 2.
Mennesker med funksjonsnedsettelser skal ha lik effektiv tilgang til rettssystemet som andre, jf. CRPD artikkel 13. Høyesterett uttaler at dersom denne bestemmelsen også innebærer en rett til å være meddommer, må regelen også være underlagt en proporsjonalitetsvurdering.
Før CRPD ble inkorporert i norsk rett, ble det nedsatt et ekspertutvalg som redegjorde for inkorporeringen. Utvalget mente at det ikke var nødvendig å endre domstolloven § 70. Det ble likevel gitt uttrykk for at det kunne stilles spørsmål ved om bestemmelsen fortsatt kunne praktiseres etter sin ordlyd. Høyesterett slutter seg til dette.
Høyesterett finner EU-domstolens avgjørelse i sak C-824/19 Komisia za zashtita ot diskriminatsia relevant for fastleggelsen av diskrimineringsvernet i norsk rett. Saken gjaldt spørsmålet om ikke-diskrimineringsdirektivet var til hinder for at en blind person på generelt grunnlag kunne nektes å være meddommer i straffesaker i Bulgaria.
Proporsjonalitetsvurderingen etter direktivets artikkel 2 nr. 2 og 4 nr. 1 er dermed relevant ved proporsjonalitetsvurderingen etter norsk rett. I saken fra EU-domstolen hadde klageren blitt fullstendig utelukket fra å delta som meddommer. Det hadde ikke blitt foretatt noen vurderinger av hennes individuelle evne til å utføre oppgaven. Det var heller ikke fortatt noen undersøkelser av om tilrettelegging var mulig.
EU-domstolen viste blant annet til charteret artikkel 26. Bestemmelsen regulerer medlemsstatenes plikt til å iverksette tiltak som sikrer personer med funksjonsnedsettelsers uavhengighet, sosiale og yrkesmessige integrering og deltakelse i samfunnslivet. Domstolen uttalte at ikke-diskrimineringsdirektivet måtte tolkes i samsvar CRPD artikkel 5 nr. 3, som fastsetter en tilsvarende rettighet som i charterets artikkel 26.
EU-domstolen konkluderte, med henvisning til CRPD, at rammedirektivet artikkel 2 nr. 2 og 4 nr. 1 er til hinder for en fullstendig utelukkelse av blinde personer som meddommere i straffesaker.
Etter gjennomgangen av EU-dommen, uttaler Høyesterett at det norske diskrimineringsvernet må være på minst samme nivå som det ikke-diskrimineringsdirektivet krever.
I den konkrete vurderingen viser Høyesterett til at det finnes handlingsmuligheter, slik som å tilrettelegge for en blind meddommer. Blant annet kan skriftlig informasjon tilegnes ved dataprogrammer for syntetisk tale eller leselist. Videre kan synstolk brukes for å tolke ikke-tekstlige bevis.
Samtidig vil ikke synstolk kunne benyttes ukritisk. Både i straffesaker og sivile saker er hovedregelen direkte og umiddelbar bevisføring. I visse saker vil det derfor være klart at en blind person ikke kan være meddommer. Om en funksjonsnedsettelse medfører at en person ikke er «personlig egnet» som meddommer, må derfor vurderes konkret fra sak til sak. Retten til rettergang innen rimelig tid vil være av betydning i denne vurderingen. Likevel kan ikke domstolloven praktiseres slik at en meddommer utelukkes fra meddommerutvalget alene fordi personen ikke kan være meddommer i en «ikke ubetydelig» andel av sakene.
Flertallet finner at domstollovens system for trekking og innkalling av meddommere ikke medfører at det er umulig å forene kravet om rettergang innen rimelig tid med at også blinde kan velges til meddommerutvalget.
Flertallet kommer til at domstolloven må tolkes i lys av CRPD, og at konklusjonen må være at domstolloven § 70 må tolkes presiserende.
Dissens
Dommen er avsagt under dissens 4-1. Mindretallet mener domstolloven § 70 ikke åpner for en etterfølgende egnethetsvurdering i den enkelte saken. Blant flere forhold er mindretallet ikke enige i flertallets tolkning av EU-rettens relevans i saken.
Mindretallet mener at rammedirektivet ikke er relevant for tolkningen av domstollova. Direktivet gjelder på arbeidslivets område. I sak C-824/19 ble personen utvalgt til å gjennomføre betalt og profesjonelt arbeid. Meddommerjobben i Norge er en borgerplikt, og skiller seg dermed fra saken.
Høyesteretts konklusjon
En person er valgbar til meddommerutvalget selv om personen er blind eller har andre funksjonsnedsettelser. Det må foretas en konkret vurdering av om personen er egnet til å være meddommer i den konkrete saken, ut fra karakteren av saken og behovet for tilrettelegging.
Direktiv 2000/78/EF [ikke-diskrimineringsdirektivet] er ikke tatt inn i EØS-avtalen. Høyesterett uttaler likevel at EU-domstolens praksis om tolkningen av direktivet er relevant for tolkningen av norsk rett. Det norske diskrimineringsvernet skal være på samme nivå som direktivets diskrimineringsvern, jf. HR-2026-919-A (49).
EUs charter om grunnleggende rettigheter er heller ikke direkte EØS-relevant. Samtidig tilsvarer flere av bestemmelsene i charteret andre folkerettslige menneskerettighetskonvensjoner som Norge er part i. EU-domstolen har uttalt at charteret artikkel 26 tilsvarer regler i man finner i CRPD artikkel 5 nr. 3. CRPD ble fra 1. januar 2026 gjort til norsk rett gjennom lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) § 2 nr. 6.
Sverige er ett av flere land som legger til rette for blinde meddommere. Lagmann i Eksjö tingrett, Anna Sjömann, uttaler i et intervju med NRK at «Alle som viser noe frem for retten i Sverige må være veldig nøye med å beskrive det de legger frem. (...) Som dommer er jeg veldig påpasselig med akkurat det. Også når det er beskrivelser av sånt som bevegelser, avstander og så videre.» Se omtale fra nrk.no her, lest: 4. mai 2026.
CH